hits

KRISTINE FJELLESTAD

Kampen mot overvekten ble kampen for livet

  • Publisert: 12.09.2013, 18:14
  • Kategori: Lymfekreft
  • Fjerde desember.. Dagen jeg hadde ventet s lenge p. Ja, i flere r faktisk! Endelig skulle jeg f det livet jeg alltid hadde lengtet etter, ett fullverdigliv hvor ingen s p meg med dmmende blikk. Fjerde desember var nemlig dagen jeg skulle legge meg under kniven p sykehuset i Arendal for en gastric bypass vektoperasjon. Til tross for at jeg bare var tjueto r gammel s visste jeg at dette var noe jeg mtte gjre etter ett helt liv som sykelig overvektig. Lite viste jeg at kampen for livet kom til bli den tyngste kampen jeg noen gang har kjempet.

    Operasjonen var heldigvis vellykket til tross for smerter, to uker uten mat p kun flytende kost og ett energiniv lik null. Jeg var helt p grten nr legen presset p at jeg mtte tilbake p jobb og tanken p begynne trene. Ikke fordi jeg ikke ville men fordi jeg var s sliten at det gjorde vondt..


    Operasjonssrene p magen. Hadde totalt fem stykker grunnet kkikkhulsskirurgi,.

    Nesten en mned etter operasjonen var gtt og jeg raste ned i vekt som forventet. Plutselig begynte jeg f intense magesmertet og som bare ble verre. Jeg fikk dermed hastetime hos fastlegen hvor jeg tok crp som viste seg vre alt for hy. Legen tok direkte kontakt med kirurgen i Arendal som ville ha meg inn dit for videre underskelser. Siden jeg ikke hadde tegn p tarmslyng osv kunne det vente til dagen etter og jeg kjrte bort alene til Arendal. Kirurgen kjente litt p meg og ville ha meg innlagt fr han sa at jeg mtte ta CT, blodprver og diverse.

    Etter en hel dag p sykehuset var jeg utslitt og gleden var dermed stor nr legen kom med resultatet av CT'en. Prvene var fine og det var bare noe s enkelt som en forstrukket muskel som gjorde at jeg hadde vondt. Likevel gav han meg ett bekymret blikk da han sa at de hadde funnet forstrrede lymfeknuter og jeg mtte inn til ny CT for sjekke disse. Heldigvis kunne jeg gjre dette i Kristiansand.

    Herfra gikk ting ekstremt fort og etter neste CT fikk jeg innkalling til Dr Tran p senter for kreftbehandling. Jeg tenkte sklart mitt men siden jeg unormalt positiv s tenkte jeg aldri at utfallet kunne vre negativt. Det er jo mange som gr rundt med hovne lymfeknuter uten at det er noe alvorlig?

    P timen med Dr Tran fortalte han meg generelt lite. Han nsket ikke spekulere og jeg nsket ikke sprre. Det eneste han sa var at vi mtte ta en biopsi s han skulle sende meg videre til kirurg allerede samme dag. Jeg mtte kirurgen som satt meg opp til operasjon allerede to dager etter.


    Operasjonssret p halsen

    Etter en ukes tid fikk jeg ny time hos Dr Tran for f resultatet av biopsien. Fortsatt positiv og tenkte aldri tanken at det var kreft. Sjokket var dermed stort nr han sier "Det var som vi fryktet. Du har lymfekreft". Jeg som generelt er en veldig "kald" person og sjelden viser en eneste tre forran folk, knakk helt sammen. Kreft liksom!? Meg? Hva skjer n? Kommer jeg til d? Det var jo n livet mitt skulle begynne.. Den nye startet jeg hadde ventet s lenge p. Han fortalte meg at prognosene var gode og forsikret meg om at jeg skulle bli frisk igjen og hele veien har jeg vrt veldig overbevist om det. Igjen.. Hurra for positivitet.

    Det tok ikke mer enn ett par uker fr jeg fikk innkalling til radiumhospitalet. Her var det mye p planen s meg og mamma reiste inn mandagsmorgen hvor det var klart for blodprver og kort tid etter skulle jeg ta benmargsprve. Denne hadde jeg gruet meg fryktelig til men heldigvis var det ikke s vondt som jeg hadde trodd. Jeg bldde endel ut over dagen og det var mt g, men ikke vondt heldigvis. P kvelden dro jeg til tante og onkelen min som bor i Oslo p middag sammen med Rebecca som p denne tiden bodde i Oslo. Det var godt tilbringe litt tid med familie oppi alt.



    Dagen etter skulle jeg operere inn vap'en som er en liten "tapp" med slange som de gir cellegiften igjennnom. Jeg ble vknet tidlig p morgenen og fikk beroligende fr de trillet meg ned til operasjonssalen. Her mtte jeg en kjempe hyggelig lege og sykepleier som tok godt vare p meg og fortalte hvordan det skulle foreg og viste meg vap'en. Jeg ble godt bedvet og hadde derfor ingen smerter, eneste som gjorde vondt var bedvelsen. P kvelden var formen ganske grei og bestemte meg dermed for litt kvalitetestid med Rebecca p en liten shoppingtur og indisk restaurant for litt middag. Jeg ville utnytte tiden som "frisk" s lenge s godt jeg kunne.




    Onsdag var det klart for min frste cellegift og jeg hadde ingen ide om hva jeg gikk til. Heldigvis var sykepleierene kjempe hyggelige og tok seg god tid til prate med meg og spr om alt jeg lurte p. Siden jeg mtte sitte med cellegiften i fem timer s fikk jeg besk av bde familie og Rebecca og humret var igrunnen p topp. Jeg var konstant sulten og trkket i meg s mye mat. Blant annet peppes pizza og brd med egg og purre, noe jeg brekker meg av tanken p n.

    Fr cellegiften ble plassert p stativet s fikk jeg en god del kvalmestillende intravenst og merket derfor lite til cellegiften samme dag, bortsett fra en litt "rar" flelse i kroppen og smsvimmel. Nr jeg vknet morgenen dagen etter kom kvalmen for fult. Jeg fikk ikke i meg mat og knasket kvalmestillende hele dagen. I tillegg hadde jeg nesten en "feber" liknende flelse i kroppen. Alt var ubehaglig og vondt. Samme dag dro vi hjem igjen til Kristiansand og jeg tilbringte de neste dagene hos Tante og Simon. Det var godt ha noen rundt meg som passet p at jeg hadde de greit. Selv om formen ikke var noe skryte av s slet jeg ogs mye med flelsene disse dagene og det ble mange trer. Jeg syntes livet var s utrolig urettferdig og skjnte ikke hvorfor dette mtte skje akkurat MEG eller hvordan jeg skulle holde ut med cellegift annenhver uke i seks mneder.

    Heldigvis kunne jeg ta cellegiften i Kristiansand slik at jeg slapp reise frem og tilbake til Oslo annen hver uke. Jeg mtte nok en gang p Dr Tran som skulle vise seg bli min faste lege og sykepleier Ingrid som har vrt min store sttte oppi alt. Vap'en min drev nemlig vred seg pga det store vekttapet s det var ingen andre enn Ingrid som klarte treffe riktig. Den ene gangen som bde Ingrid og Tran var borte s endte de opp med stikke meg seks ganger og det gjorde s vondt hver gang at jeg nok en gang knakk helt sammen. Jeg var s utslitt at jeg sa klart i fra om at jeg kom ikke tilbake til ny cellegift fr Ingrid var der igjen. Neste dag var Ingrid der og traff nok en gang p frste forsk.


    Frste gang med cellegiften

    Det tok ikke mange gangene med cellegift fr jeg begynte miste hret. Det var s ille at hele puten min var svart av hr nr jeg vknet p morgenen og etter en dusj s stod jeg igjen med en hel hrball i hnden. Bestemte meg derfor for barbere det bort fr det ble enn verre. Dette var det jeg gruet meg mest til da jeg alltid har hatt langt hr og fler det er en stor del av identiteten min. Jeg skal ikke lyve si at det var lett, men med tanke p alt annet jeg mtte igjennom s var hret piece of cake i forhold. Jeg viste meg aldri uten hodeplagg men parykken ble sjeldent brukt. Jeg tror aldri jeg har flt meg s lite feminin i mitt liv og enn verre ble det nr jeg ogs mistet vipper og bryn.


    Dagen da hret ble tatt og frste bildet jeg deler til offentligheten uten hr.

    Etter to cellegiftskurer (Fire behandlinger) skulle jeg inn p kontroll til radiumen igjen for ta Petscan for se hvordan kreften hadde respondert p cellegiften. Det var litt make it or break it for dersom prvene n var fine s var det minimalt med sjanse for tilbakefall i tillegg til at jeg kun trengte tolv behandlinger. Dersom det ble ett negativt resultat mtte jeg ha seksten behandlinger i stedet.

    Heldigvis var prvene fine og legen sa at jeg allerede var kreftfri! Gleden var stor men likevel visste jeg at jeg hadde en tung tid foran meg. Jeg var tross alt ikke halvveis i behandlingen en gang.

    For hver cellegift som gikk s ble jeg bare svakere og verre i formen. Det tok ikke lange tiden fr jeg var sengeliggende mesteparten av tiden men prvde alltid bruke de siste dagene fr ny behandling til noe koselig. Etterhvert ble det s ille at jeg orket svidt ut dren. Jeg gikk som regel hele frste uken uten mat og hadde store pne og smertefulle sr i munnen. Jeg klarte ikke st oppreist uten g i bakken og flte meg generelt veldig isolert. Bare det ta en rask dusj ble til ett mareritt som jeg gruet meg til hele dagen.. 17 mai ble tilbringt alene p sofaen og jeg har gtt glipp av bursdager, innflyttingsfester og ferie med familien. Jeg har mer eller mindre gtt glipp av seks mneder av mitt liv. Flte vel igrunnen at livet mitt stod p pause mens alle rundt meg levde livet og hadde det gy. Aldri noen gang har jeg flt meg s ensom.

    Enn verre var det jo at jeg ikke kunne vre i solen med tanke p det knallvret vi hadde i sommer. Vekten raste ogs og jeg gikk ned hele 50kg p syv mneder. Jeg syntes det var kjempe vanskelig kombinere det vre vektoperert samtidig som at jeg gikk p cellegift og mltidene og mengdene var dermed minimale.


    Bildet er tatt rett fr min siste behandling. Utslitt, blek og hrls!

    Og livet n? Vel.. Jeg er 100% frisk, jeg er ferdig med tolv cellegift behandlinger og sitter her med stubber av hr bde p hodet, vippene og brynene. Jeg fler meg s lite feminin og vakker som jeg noen gang har gjort fr, men i det minste er jeg frisk. Jeg er kreftfri! 22 juli hadde jeg min siste cellegiftbehandling og tiden etter har vrt fryktelig tung. Kroppen min er jo brutt helt ned s n er det opptrening for fult og i mellomtiden prver jeg leve livet s godt jeg kan.

    Livet er virkelig en gave og ingenting kan tas forgitt. N sitter jeg her i det minste, femti kilo lettere og kreftfri s jeg fler igrunnen at jeg har vunnet kampen bde mot overvekten og livet.

    Fjerde desember.. Datoen hvor jeg skulle f en ny start begynne p livet, i stedet kjempet jeg for overleve.

  • Publisert: 12.09.2013, 18:14
  • Kategori: Lymfekreft
  • 30 kommentarer
  • 30 kommentarer

    Ida Kristine Eikenes

    12.09.2013 kl.18:24

    kjempe rrende lese! Du er virkelig tff som trr legge ut den "nakne" sannhet. Virkelig. Du er mitt strste forbilde. ! Har s lyst gi deg en klem.

    anine

    12.09.2013 kl.18:34

    Du er tff Kristine. Hper det bare gr oppover for din del n, det fortjener du! :)

    marita

    12.09.2013 kl.19:01

    Kjre vene s sterkt lese. Jeg er innom bloggen din ofte og er bestandig spent p hvordan formen din har utviklet seg siden forrige innlegg. Det virker som sykdommen har gjort deg tryggere p deg selv p et vis? Hadde Kristine for et r siden vist seg s "usminket" bde i bilde og tekst? St p videre :)

    Leif T

    12.09.2013 kl.19:20

    Hei, Kristine!

    Da jeg selv har gjennomgtt 6 hydosekurer p 1 r, s vet jeg mye om hvordan du har flt deg. Jeg hadde Non-Hodgins Lymfom i 2001, og har heldigvis vrt kreftfri siden da. Mitt liv ble totalforandret etterp, og jeg fikk virkelig "livet i gave" - slik som du!

    St p videre! *klem*

    Tone L

    12.09.2013 kl.20:26

    Livet er noe alle m lre seg verdsette p hver sin mte, og dessverre m noen takle hardere stunder og kamper enn andre. Jeg liker uttrykket som sier; God only gives us as much we can handle, noe som forteller hvor ufattelig tff og sterk du faktisk er - kanskje uten at du selv vet det? Det er imponerende lese din historie, og jeg har vrt innom flere ganger ilpet av ret her.. jeg heier p deg, Kristine <3 Du er vakker!

    Anja

    12.09.2013 kl.21:34

    Du er s sterk Kristine! Hper alt gr oppover n og at du kan nyyyyte livet :)
    Jeg gir deg en god klem igjennom skjermen! Du er s herlig <3
    Tusen takk :))
    Tja.. Midt oppi alt flt jeg meg s forferdelig at jeg nsket ikke vis meg blant folk. N derimot gr det bedre og det handler litt om akseptere realiteten :)
    Sender deg en god klem Leif og gratulerer som fortsatt kreftfri :)
    Tusen takk Tone <3

    Ida Kristine Eikenes

    12.09.2013 kl.23:05

    <3

    Therese S

    12.09.2013 kl.23:12

    Har "heiet" p deg veldig lenge og fulgt med bloggen, s det var veldig kjekt lese dette innlegget :) Sender deg en stor klem <3
    Tusen takk :))

    yvind Thomassen

    12.09.2013 kl.23:52

    FOR en historie sier jeg bare. Har fulgt med p bloggen din og m bare si at du er ei utrolig tff dame.

    Fantastisk at du er blitt frisk, og enda mer fantastisk at du klarer vre s positiv!

    mvh

    yvind Thomassen
    Tusen takk yvind! N gleder jeg meg bare til komme tilbake til dere igjen :))

    Hanne

    13.09.2013 kl.09:40

    For en dame sier jeg!! FOR en DAME!!! Sender deg en god klem <3

    linasbilder

    13.09.2013 kl.11:53

    Heisann skjnne du :) Utrolig godt lese at du endelig er frisk. Da er det bare heie p at du fr et godt liv fremover. D fortjener du!!!!!!!!!

    veientiletbedreogsunnereliv

    13.09.2013 kl.18:05

    <3

    Lise

    13.09.2013 kl.22:05

    Sterk og rrende historie!! <3

    Silje<3

    14.09.2013 kl.10:34

    Dette var en sterk og rrende historie,Kristine <3

    Jeg fr helt frysninger av siste linjen: "Fjerde desember.. Datoen hvor jeg skulle f en ny start begynne p livet, i stedet kjempet jeg for overleve."

    Jeg vil bare legge til at den 22.juli, datoen hvor du fikk en ny start og kunne begynne leve. N er det din tur til skinne <3

    Anette

    14.09.2013 kl.13:59

    Kjre Kristine! Dette var tft lese.. Ikke nok med at du skulle kjempe mot overvekt, s mtte du kjempe mot kreft og. Jeg er stum av beundring for ditt pgangsmot og det er ingen tvil om at du er et stort forbilde! En skikkelig kriger! Jeg kjemper selv mot overvekt, men har heldigvis sluppet unna operasjon. Har forelbig gtt ned 20 kg siden slutten av april og har som forelbig ml 10 kg til. Mulig det blir 20 kg til, vi fr se. Det er ikke noen dans p roser og det er beinhardt. St p i kampen videre mot overvekten (Men jeg synes du ser veldig bra ut n :)) og gratulere som frisk - ingenting er bedre enn det! Klem fra Anette.
    Therese S: Sender deg en god klem tilbake:)
    Silje: Absolutt! Fler jeg skinner sterkere enn noen gang :)
    Anette: Tuusen takk for gode ord Anette! S flink du har vrt!! Det er ingen lek ta opp kampen mot kiloene men jeg er sikker p at du som meg kommer til bli kvitt resten. For godt!! :))

    Suzanna

    14.09.2013 kl.22:35

    Wow.... Du er virkelig ei tff dame. Dette var tungt lesestoff, men det har ogs et veldig viktig budskap.... Kreft kan ramme alle, det kan skje DEG... Jeg blir operert i desember i r, og hper alt gr bra. Men godt og f en wakeupcall i ny ne, for livet er skjrt.
    Suzanna: Helt klart! Kreft kan skje alle og det er faktisk slik at 1/3 fr kreft i lpet av livet. Lykke til med operasjon, det gr nok kjempe bra :))

    Izayoi

    16.09.2013 kl.15:40

    Herlig lese, og det beviser vel bare hvor sterk du er synes jeg! Og vet du, synes du er vakker uten hr etc og jeg. Det er en tff jente/dame som sitter der p det bildet, og det har du all min respekt for.

    N gr det bare en vei, framover, og hper du oppfyller alle dine drmmer!!

    Hanna Vaage

    18.10.2013 kl.19:48

    S trist lese alt du har vrt igjennom Kristine! Urettferdig at du har mtte ftt s mye p en gang. Men kjempebra at du har kjempet deg igjennom det hele! Jeg er imponert! :)
    Hanna Vaage: Tusen takk skjnne Hanna <3

    Skriv en ny kommentar