hits

KRISTINE FJELLESTAD

Kampen mot overvekten ble kampen for livet

  • Publisert: 12.09.2013, 18:14
  • Kategori: Lymfekreft
  • Fjerde desember.. Dagen jeg hadde ventet så lenge på. Ja, i flere år faktisk! Endelig skulle jeg få det livet jeg alltid hadde lengtet etter, ett fullverdigliv hvor ingen så på meg med dømmende blikk. Fjerde desember var nemlig dagen jeg skulle legge meg under kniven på sykehuset i Arendal for en gastric bypass vektoperasjon. Til tross for at jeg bare var tjueto år gammel så visste jeg at dette var noe jeg måtte gjøre etter ett helt liv som sykelig overvektig. Lite viste jeg at kampen for livet kom til å bli den tyngste kampen jeg noen gang har kjempet.

    Operasjonen var heldigvis vellykket til tross for smerter, to uker uten mat på kun flytende kost og ett energinivå lik null. Jeg var helt på gråten når legen presset på at jeg måtte tilbake på jobb og tanken på å begynne å trene. Ikke fordi jeg ikke ville men fordi jeg var så sliten at det gjorde vondt..


    Operasjonssårene på magen. Hadde totalt fem stykker grunnet kkikkhulsskirurgi,.

    Nesten en måned etter operasjonen var gått og jeg raste ned i vekt som forventet. Plutselig begynte jeg å få intense magesmertet og som bare ble verre. Jeg fikk dermed hastetime hos fastlegen hvor jeg tok crp som viste seg å være alt for høy. Legen tok direkte kontakt med kirurgen i Arendal som ville ha meg inn dit for videre undersøkelser. Siden jeg ikke hadde tegn på tarmslyng osv kunne det vente til dagen etter og jeg kjørte bort alene til Arendal. Kirurgen kjente litt på meg og ville ha meg innlagt før han sa at jeg måtte ta CT, blodprøver og diverse.

    Etter en hel dag på sykehuset var jeg utslitt og gleden var dermed stor når legen kom med resultatet av CT'en. Prøvene var fine og det var bare noe så enkelt som en forstrukket muskel som gjorde at jeg hadde vondt. Likevel gav han meg ett bekymret blikk da han sa at de hadde funnet forstørrede lymfeknuter og jeg måtte inn til ny CT for å sjekke disse. Heldigvis kunne jeg gjøre dette i Kristiansand.

    Herfra gikk ting ekstremt fort og etter neste CT fikk jeg innkalling til Dr Tran på senter for kreftbehandling. Jeg tenkte såklart mitt men siden jeg unormalt positiv så tenkte jeg aldri at utfallet kunne være negativt. Det er jo mange som går rundt med hovne lymfeknuter uten at det er noe alvorlig?

    På timen med Dr Tran fortalte han meg generelt lite. Han ønsket ikke å spekulere og jeg ønsket ikke å spørre. Det eneste han sa var at vi måtte ta en biopsi så han skulle sende meg videre til kirurg allerede samme dag. Jeg møtte kirurgen som satt meg opp til operasjon allerede to dager etter.


    Operasjonssåret på halsen

    Etter en ukes tid fikk jeg ny time hos Dr Tran for å få resultatet av biopsien. Fortsatt positiv og tenkte aldri tanken at det var kreft. Sjokket var dermed stort når han sier "Det var som vi fryktet. Du har lymfekreft". Jeg som generelt er en veldig "kald" person og sjelden viser en eneste tåre forran folk, knakk helt sammen. Kreft liksom!? Meg? Hva skjer nå? Kommer jeg til å dø? Det var jo nå livet mitt skulle begynne.. Den nye startet jeg hadde ventet så lenge på. Han fortalte meg at prognosene var gode og forsikret meg om at jeg skulle bli frisk igjen og hele veien har jeg vært veldig overbevist om det. Igjen.. Hurra for positivitet.

    Det tok ikke mer enn ett par uker før jeg fikk innkalling til radiumhospitalet. Her var det mye på planen så meg og mamma reiste inn mandagsmorgen hvor det var klart for blodprøver og kort tid etter skulle jeg ta benmargsprøve. Denne hadde jeg gruet meg fryktelig til men heldigvis var det ikke så vondt som jeg hadde trodd. Jeg blødde endel ut over dagen og det var ømt å gå, men ikke vondt heldigvis. På kvelden dro jeg til tante og onkelen min som bor i Oslo på middag sammen med Rebecca som på denne tiden bodde i Oslo. Det var godt å tilbringe litt tid med familie oppi alt.



    Dagen etter skulle jeg operere inn vap'en som er en liten "tapp" med slange som de gir cellegiften igjennnom. Jeg ble våknet tidlig på morgenen og fikk beroligende før de trillet meg ned til operasjonssalen. Her møtte jeg en kjempe hyggelig lege og sykepleier som tok godt vare på meg og fortalte hvordan det skulle foregå og viste meg vap'en. Jeg ble godt bedøvet og hadde derfor ingen smerter, eneste som gjorde vondt var bedøvelsen. På kvelden var formen ganske grei og bestemte meg dermed for litt kvalitetestid med Rebecca på en liten shoppingtur og indisk restaurant for litt middag. Jeg ville utnytte tiden som "frisk" så lenge så godt jeg kunne.




    Onsdag var det klart for min første cellegift og jeg hadde ingen ide om hva jeg gikk til. Heldigvis var sykepleierene kjempe hyggelige og tok seg god tid til å prate med meg og spør om alt jeg lurte på. Siden jeg måtte sitte med cellegiften i fem timer så fikk jeg besøk av både familie og Rebecca og humøret var igrunnen på topp. Jeg var konstant sulten og trøkket i meg såå mye mat. Blant annet peppes pizza og brød med egg og purre, noe jeg brekker meg av tanken på nå.

    Før cellegiften ble plassert på stativet så fikk jeg en god del kvalmestillende intravenøst og merket derfor lite til cellegiften samme dag, bortsett fra en litt "rar" følelse i kroppen og småsvimmel. Når jeg våknet morgenen dagen etter kom kvalmen for fult. Jeg fikk ikke i meg mat og knasket kvalmestillende hele dagen. I tillegg hadde jeg nesten en "feber" liknende følelse i kroppen. Alt var ubehaglig og vondt. Samme dag dro vi hjem igjen til Kristiansand og jeg tilbringte de neste dagene hos Tante og Simon. Det var godt å ha noen rundt meg som passet på at jeg hadde de greit. Selv om formen ikke var noe å skryte av så slet jeg også mye med følelsene disse dagene og det ble mange tårer. Jeg syntes livet var så utrolig urettferdig og skjønte ikke hvorfor dette måtte skje akkurat MEG eller hvordan jeg skulle holde ut med cellegift annenhver uke i seks måneder.

    Heldigvis kunne jeg ta cellegiften i Kristiansand slik at jeg slapp å reise frem og tilbake til Oslo annen hver uke. Jeg møtte nok en gang på Dr Tran som skulle vise seg å bli min faste lege og sykepleier Ingrid som har vært min store støtte oppi alt. Vap'en min drev nemlig å vred seg pga det store vekttapet så det var ingen andre enn Ingrid som klarte å treffe riktig. Den ene gangen som både Ingrid og Tran var borte så endte de opp med å stikke meg seks ganger og det gjorde så vondt hver gang at jeg nok en gang knakk helt sammen. Jeg var så utslitt at jeg sa klart i fra om at jeg kom ikke tilbake til ny cellegift før Ingrid var der igjen. Neste dag var Ingrid der og traff nok en gang på første forsøk.


    Første gang med cellegiften

    Det tok ikke mange gangene med cellegift før jeg begynte å miste håret. Det var så ille at hele puten min var svart av hår når jeg våknet på morgenen og etter en dusj så stod jeg igjen med en hel hårball i hånden. Bestemte meg derfor for å barbere det bort før det ble ennå verre. Dette var det jeg gruet meg mest til da jeg alltid har hatt langt hår og føler det er en stor del av identiteten min. Jeg skal ikke lyve å si at det var lett, men med tanke på alt annet jeg måtte igjennom så var håret piece of cake i forhold. Jeg viste meg aldri uten hodeplagg men parykken ble sjeldent brukt. Jeg tror aldri jeg har følt meg så lite feminin i mitt liv og ennå verre ble det når jeg også mistet vipper og bryn.


    Dagen da håret ble tatt og første bildet jeg deler til offentligheten uten hår.

    Etter to cellegiftskurer (Fire behandlinger) skulle jeg inn på kontroll til radiumen igjen for å ta Petscan for å se hvordan kreften hadde respondert på cellegiften. Det var litt make it or break it for dersom prøvene nå var fine så var det minimalt med sjanse for tilbakefall i tillegg til at jeg kun trengte tolv behandlinger. Dersom det ble ett negativt resultat måtte jeg ha seksten behandlinger i stedet.

    Heldigvis var prøvene fine og legen sa at jeg allerede var kreftfri! Gleden var stor men likevel visste jeg at jeg hadde en tung tid foran meg. Jeg var tross alt ikke halvveis i behandlingen en gang.

    For hver cellegift som gikk så ble jeg bare svakere og verre i formen. Det tok ikke lange tiden før jeg var sengeliggende mesteparten av tiden men prøvde alltid å bruke de siste dagene før ny behandling til noe koselig. Etterhvert ble det så ille at jeg orket såvidt å ut døren. Jeg gikk som regel hele første uken uten mat og hadde store åpne og smertefulle sår i munnen. Jeg klarte ikke stå oppreist uten å gå i bakken og følte meg generelt veldig isolert. Bare det å ta en rask dusj ble til ett mareritt som jeg gruet meg til hele dagen.. 17 mai ble tilbringt alene på sofaen og jeg har gått glipp av bursdager, innflyttingsfester og ferie med familien. Jeg har mer eller mindre gått glipp av seks måneder av mitt liv. Følte vel igrunnen at livet mitt stod på pause mens alle rundt meg levde livet og hadde det gøy. Aldri noen gang har jeg følt meg så ensom.

    Ennå verre var det jo at jeg ikke kunne være i solen med tanke på det knallværet vi hadde i sommer. Vekten raste også og jeg gikk ned hele 50kg på syv måneder. Jeg syntes det var kjempe vanskelig å kombinere det å være vektoperert samtidig som at jeg gikk på cellegift og måltidene og mengdene var dermed minimale.


    Bildet er tatt rett før min siste behandling. Utslitt, blek og hårløs!

    Og livet nå? Vel.. Jeg er 100% frisk, jeg er ferdig med tolv cellegift behandlinger og sitter her med stubber av hår både på hodet, vippene og brynene. Jeg føler meg så lite feminin og vakker som jeg noen gang har gjort før, men i det minste er jeg frisk. Jeg er kreftfri! 22 juli hadde jeg min siste cellegiftbehandling og tiden etter har vært fryktelig tung. Kroppen min er jo brutt helt ned så nå er det opptrening for fult og i mellomtiden prøver jeg å leve livet så godt jeg kan.

    Livet er virkelig en gave og ingenting kan tas forgitt. Nå sitter jeg her i det minste, femti kilo lettere og kreftfri så jeg føler igrunnen at jeg har vunnet kampen både mot overvekten og livet.

    Fjerde desember.. Datoen hvor jeg skulle få en ny start å begynne på livet, i stedet kjempet jeg for å overleve.

     

     

  • Publisert: 12.09.2013, 18:14
  • Kategori: Lymfekreft
  • 30 kommentarer
  • 30 kommentarer

    Ida Kristine Eikenes

    12.09.2013 kl.18:24

    kjempe rørende å lese! Du er virkelig tøff som tørr å legge ut den "nakne" sannhet. Virkelig. Du er mitt største forbilde. Åå! Har så lyst å gi deg en klem.

    anine

    12.09.2013 kl.18:34

    Du er tøff Kristine. Håper det bare går oppover for din del nå, det fortjener du! :)

    marita

    12.09.2013 kl.19:01

    Kjære vene så sterkt å lese. Jeg er innom bloggen din ofte og er bestandig spent på hvordan formen din har utviklet seg siden forrige innlegg. Det virker som sykdommen har gjort deg tryggere på deg selv på et vis? Hadde Kristine for et år siden vist seg så "usminket" både i bilde og tekst? Stå på videre :)

    Leif T

    12.09.2013 kl.19:20

    Hei, Kristine!

    Da jeg selv har gjennomgått 6 høydosekurer på 1 år, så vet jeg mye om hvordan du har følt deg. Jeg hadde Non-Hodgins Lymfom i 2001, og har heldigvis vært kreftfri siden da. Mitt liv ble totalforandret etterpå, og jeg fikk virkelig "livet i gave" - slik som du!

    Stå på videre! *klem*

    Tone L

    12.09.2013 kl.20:26

    Livet er noe alle må lære seg å verdsette på hver sin måte, og dessverre må noen takle hardere stunder og kamper enn andre. Jeg liker uttrykket som sier; God only gives us as much we can handle, noe som forteller hvor ufattelig tøff og sterk du faktisk er - kanskje uten at du selv vet det? Det er imponerende å lese din historie, og jeg har vært innom flere ganger iløpet av året her.. jeg heier på deg, Kristine <3 Du er vakker!

    Anja

    12.09.2013 kl.21:34

    Du er så sterk Kristine! Håper alt går oppover nå og at du kan nyyyyte livet :)
    Jeg gir deg en god klem igjennom skjermen! Du er så herlig <3
    Tusen takk :))
    Tja.. Midt oppi alt følt jeg meg så forferdelig at jeg ønsket ikke å vis meg blant folk. Nå derimot går det bedre og det handler litt om å akseptere realiteten :)
    Sender deg en god klem Leif og gratulerer som fortsatt kreftfri :)
    Tusen takk Tone <3

    Ida Kristine Eikenes

    12.09.2013 kl.23:05

    <3

    Therese S

    12.09.2013 kl.23:12

    Har "heiet" på deg veldig lenge og fulgt med bloggen, så det var veldig kjekt å lese dette innlegget :) Sender deg en stor klem <3
    Tusen takk :))

    Øyvind Thomassen

    12.09.2013 kl.23:52

    FOR en historie sier jeg bare. Har fulgt med på bloggen din og må bare si at du er ei utrolig tøff dame.

    Fantastisk at du er blitt frisk, og enda mer fantastisk at du klarer å være så positiv!

    mvh

    Øyvind Thomassen
    Tusen takk Øyvind! Nå gleder jeg meg bare til å komme tilbake til dere igjen :))

    Hanne

    13.09.2013 kl.09:40

    For en dame sier jeg!! FOR en DAME!!! Sender deg en god klem <3

    linasbilder

    13.09.2013 kl.11:53

    Heisann skjønne du :) Utrolig godt å lese at du endelig er frisk. Da er det bare å heie på at du får et godt liv fremover. D fortjener du!!!!!!!!!

    veientiletbedreogsunnereliv

    13.09.2013 kl.18:05

    <3

    Lise

    13.09.2013 kl.22:05

    Sterk og rørende historie!! <3

    Silje<3

    14.09.2013 kl.10:34

    Dette var en sterk og rørende historie,Kristine <3

    Jeg får helt frysninger av siste linjen: "Fjerde desember.. Datoen hvor jeg skulle få en ny start å begynne på livet, i stedet kjempet jeg for å overleve."

    Jeg vil bare legge til at den 22.juli, datoen hvor du fikk en ny start og kunne begynne å leve. NÅ er det din tur til å skinne <3

    Anette

    14.09.2013 kl.13:59

    Kjære Kristine! Dette var tøft å lese.. Ikke nok med at du skulle kjempe mot overvekt, så måtte du kjempe mot kreft og. Jeg er stum av beundring for ditt pågangsmot og det er ingen tvil om at du er et stort forbilde! En skikkelig kriger! Jeg kjemper selv mot overvekt, men har heldigvis sluppet unna operasjon. Har foreløbig gått ned 20 kg siden slutten av april og har som foreløbig mål 10 kg til. Mulig det blir 20 kg til, vi får se. Det er ikke noen dans på roser og det er beinhardt. Stå på i kampen videre mot overvekten (Men jeg synes du ser veldig bra ut nå :)) og gratulere som frisk - ingenting er bedre enn det! Klem fra Anette.
    Therese S: Sender deg en god klem tilbake:)
    Silje: Absolutt! Føler jeg skinner sterkere enn noen gang :)
    Anette: Tuusen takk for gode ord Anette! Så flink du har vært!! Det er ingen lek å ta opp kampen mot kiloene men jeg er sikker på at du som meg kommer til å bli kvitt resten. For godt!! :))

    Suzanna

    14.09.2013 kl.22:35

    Wow.... Du er virkelig ei tøff dame. Dette var tungt lesestoff, men det har også et veldig viktig budskap.... Kreft kan ramme alle, det kan skje DEG... Jeg blir operert i desember i år, og håper alt går bra. Men godt og få en wakeupcall i ny å ne, for livet er skjørt.
    Suzanna: Helt klart! Kreft kan skje alle og det er faktisk slik at 1/3 får kreft i løpet av livet. Lykke til med operasjon, det går nok kjempe bra :))

    Izayoi

    16.09.2013 kl.15:40

    Herlig å lese, og det beviser vel bare hvor sterk du er synes jeg! Og vet du, synes du er vakker uten hår etc og jeg. Det er en tøff jente/dame som sitter der på det bildet, og det har du all min respekt for.

    Nå går det bare en vei, framover, og håper du oppfyller alle dine drømmer!!

    Hanna Vaage

    18.10.2013 kl.19:48

    Så trist å lese alt du har vært igjennom Kristine! Urettferdig at du har måtte fått så mye på en gang. Men kjempebra at du har kjempet deg igjennom det hele! Jeg er imponert! :)
    Hanna Vaage: Tusen takk skjønne Hanna <3

    Skriv en ny kommentar