Jeg skammet meg over kreften


Jeg snakker sjeldent om det faktum at jeg har hatt kreft. Det høres så rart ut og både si å skrive. Meg, kreft liksom? Når jeg tenker over hele prosessen så føles det ut som en uvirkelig drøm. Et mareritt som aldri en jente på 23 år burde oppleve. 

Nå er det over to år siden legen min fortalte meg at klumpen de fant på halsen min viste seg å være ondartet svulst. Jeg ville i utgangspunktet ikke snakke høyt om det fordi jeg skammet meg. Jeg har alltid vært en sterk person som ikke liker å vise følelser eller å vise svakheter. Det å få kreft gjør at man bli svakere enn noen gang og dette ønsket ikke jeg å vise. Håret forsvant, jeg var grå i fjeset og kroppen var så ødelagt at jeg ble sengeliggende. Likevel smilte jeg til dem rundt meg og prøvde å late som jeg var sterk. Bak husets fire vegger kom tårene, fortvilelsen og skammen. Jeg ønsket ikke at noen bortsett fra de helt nærmeste skulle se hvordan jeg så ut. Jeg likte ikke å vise meg offentlig og bloggen ble hvertfall satt til side.



Når jeg var ferdig med cellegift behandlingen så begynte formen og komme seg, jeg fikk farge i fjeset igjen men håret vokste ikke ut på en stund. Jeg brukte derfor parykk lenge etter endt behandling men jeg var flau når folk spurte meg om den. Jeg klarte ikke å glede meg over at jeg endelig var frisk og hadde vunnet kampen mot kreften. Jeg kjente bare på skammen over å måtte bruke parykk og hvor fæl jeg så ut når jeg ikke brukte denne.

Hvis jeg tenker tilbake på hvordan alt begynte så er det så uvirkelig.. Jeg hadde ingen symptomer og var jo frisk. Det var cellegiften som gjorde meg syk. Slik føltes det hvertfall.. Det var bare flaks at legene oppdaget kreften da jeg tok en CT etter slankeoperasjonen som viste hovne lymfeknuter. Likevel hadde jeg symptomer, uten å tenke at det kunne være noe alvorlig. Jeg klødde under bena.. Hvem tenker at det kan være noe farlig? Hvem oppsøker lege kun på grunn av litt kløe? Ikke meg hvertfall. Tenk på det neste gang dere føler noe er galt. Oppsøk lege uansett! Neste gang kan det faktisk være du som får kreft.

Det ble meg denne gang men det kunne like godt vært deg..






5 kommentarer

elisabeth - mammaen til emil!

19.04.2015 kl.15:57

Parykk eller ei... Nydelig fin uansett... du burde ikke føle skam.. heller stolthet. Du kicket kreften sin ASS! Tenk det...

Mjiaow

19.04.2015 kl.20:01

Kjempebra innlegg :) Du er sterk.. Og du trenger absolutt ikke føle noe skam :)

Heidi

21.04.2015 kl.22:06

Stå på, flotte deg :)

Trine

23.04.2015 kl.00:57

Tror mange som har vært syk, føler som deg. Å vise hvordan man egentlig har det er ikke alltid lett, og man prøver å holde fasaden. Men å gjøre sånn som du gjør nå, å vise følelser og svakheter er jo et tegn på at du faktisk er veldig sterk. Å tørre å legge ut bilder av deg selv, både når du var overvektig, syk, bleik, uten hår, med parykk og med mye overflødig hud, er utrolig tøft gjort..Å vise sine svake sider, er ikke et tegn på svakhet, men et tegn på styrke og selvtillit, og det tror jeg du har masse av..:) Du har all grunn til å være stolt:)

Forsvarsfrue

10.06.2015 kl.14:11

Kjempeflott innlegg! Veldig glad for at du ble frisk :)

Men nå begynte jeg å tenke på det at jeg klør under hælen hele tiden og har gjort det leeenge.. Æææh!! *blir litt hypokonder her* :)

Skriv en ny kommentar



Hei! Mitt navn er Kristine Fjellestad og helt siden jeg var liten så har jeg kjempet mot overvekten. Den 04.12.12 tok jeg en gastric bypass operasjon og har totalt gått ned 80kg. Jeg kommer til å skrive om veien videre som slankeoperert og alle utfordringene det byr på. Akkurat nå er lidenskapen min sunn mat og trening så det er nok noe som kommer til å gå igjen her :)

For kontakt:
kristinefjellestad@yahoo.no




hits ♡ Design av Tonjemt ♡