Jeg skammet meg over kreften


Jeg snakker sjeldent om det faktum at jeg har hatt kreft. Det høres så rart ut og både si å skrive. Meg, kreft liksom? Når jeg tenker over hele prosessen så føles det ut som en uvirkelig drøm. Et mareritt som aldri en jente på 23 år burde oppleve. 

Nå er det over to år siden legen min fortalte meg at klumpen de fant på halsen min viste seg å være ondartet svulst. Jeg ville i utgangspunktet ikke snakke høyt om det fordi jeg skammet meg. Jeg har alltid vært en sterk person som ikke liker å vise følelser eller å vise svakheter. Det å få kreft gjør at man bli svakere enn noen gang og dette ønsket ikke jeg å vise. Håret forsvant, jeg var grå i fjeset og kroppen var så ødelagt at jeg ble sengeliggende. Likevel smilte jeg til dem rundt meg og prøvde å late som jeg var sterk. Bak husets fire vegger kom tårene, fortvilelsen og skammen. Jeg ønsket ikke at noen bortsett fra de helt nærmeste skulle se hvordan jeg så ut. Jeg likte ikke å vise meg offentlig og bloggen ble hvertfall satt til side.



Når jeg var ferdig med cellegift behandlingen så begynte formen og komme seg, jeg fikk farge i fjeset igjen men håret vokste ikke ut på en stund. Jeg brukte derfor parykk lenge etter endt behandling men jeg var flau når folk spurte meg om den. Jeg klarte ikke å glede meg over at jeg endelig var frisk og hadde vunnet kampen mot kreften. Jeg kjente bare på skammen over å måtte bruke parykk og hvor fæl jeg så ut når jeg ikke brukte denne.

Hvis jeg tenker tilbake på hvordan alt begynte så er det så uvirkelig.. Jeg hadde ingen symptomer og var jo frisk. Det var cellegiften som gjorde meg syk. Slik føltes det hvertfall.. Det var bare flaks at legene oppdaget kreften da jeg tok en CT etter slankeoperasjonen som viste hovne lymfeknuter. Likevel hadde jeg symptomer, uten å tenke at det kunne være noe alvorlig. Jeg klødde under bena.. Hvem tenker at det kan være noe farlig? Hvem oppsøker lege kun på grunn av litt kløe? Ikke meg hvertfall. Tenk på det neste gang dere føler noe er galt. Oppsøk lege uansett! Neste gang kan det faktisk være du som får kreft.

Det ble meg denne gang men det kunne like godt vært deg..






Usynlig sykdom


Nå nærmer det seg ett års dagen til min siste cellegift og jeg husker så godt hvordan jeg så for meg at denne tiden kom til å bli. Jeg skulle være tilbake til normalen, i full jobb og trene flere ganger i uken. Nå ligger jeg her på sofaen fordi jeg måtte avlyse jobb i dag til tross for at jeg kun jobber 25%. Det er fryktelig tungt å leve med en usynlig sykdom når dem rundt meg ikke forstår hvordan jeg har det. Jeg prøver å forklare dem hva fatigue egentlig er men det eneste jeg klarer å få presset ut er at jeg er sliten.

Vel.. Sliten? Kan man ikke bare hvile litt da? Nei, det er ikke sånn fatigue fungerer. Uansett mengden du sover eller hvor mye du hviler så blir du ikke mer opplagt. Ikke kan det sammenliknes med å "bare" være sliten heller for det å være sliten er ingenting i forhold til hvordan jeg har det. Hele kroppen verker og alt blir ett ork. Bare det å ta seg en dusj kan av og til være en kamp. Hvordan kan det da forventes at jeg skal leve ett normalt liv med plikter hjemme, på jobb, med familie og venner?

Jeg er så redd.. Redd fordi det finnes for lite informasjon om fatigue. Man vet ikke når man blir frisk og om man noen gang blir helt frisk. Hva om jeg aldri klarer å komme tilbake 100% i jobb og dermed blir ufør i en alder av 24? Det skremmer livet av meg. Jeg har jo så mange mål og planer for fremtiden.

Det er også fryktelig tungt når du føler du ikke alltid blir trodd. Når man har gode perioder for så å plutselig ha ett par kjipe uker hvor man ikke klarer annet enn å ligge på sofaen og få dagene til å gå. Hvordan kan dem rundt meg da forstå? I dems øyne er jeg jo frisk.

Det finnes likevel enkelte ting som skal hjelpe på fatiguen som regelmessige måltider og døgnrytme. I tillegg hjelper det også med fysisk aktivitet men dette må ikke være for mye for da kan det slå tilbake og gjøre meg verre i formen. Likevel er det en utfordring å komme seg opp å gå tur i skogen når hele kroppen verker som om du har influensa og tidenes hangover samtidig. Hvem orker da å gå en times skautur? Jeg gjør fordi jeg vet at det hjelper på formen i etterkant.

Jeg håper jeg en dag blir helt frisk og i mellomtiden at folk prøver å forstå. Jeg tror ingen kan sette seg inn i min situasjon før de har vært der selv men jeg setter pris på at de prøver. Jeg er ikke en person som avlyser avtaler eller lar være å gå på jobb uten at det er en himla god grunn til det og det håper jeg folk forstår.

Jeg er kreftfri men fortsatt langt fra frisk.

 


Ser jeg syk ut?

 


Frykten for tilbakefall


Hei dere!

Beklager for dårlig oppdatering men dagene mine går i ett og jeg nyter livet og høstværet til det fulleste. De siste dagene har gått til kino, ute å spist, kosekveld hos Rebecca og Hans, familiebesøk i det nye huset til Michelle på Vegårshei og litt for mye filmkos med en veldig god armkrok.

På lørdag fikk jeg en skikkelig støkk i meg.. Jeg stod i dusjen da jeg plutselig kjente en klump på halsen. Gikk foran speilet og så den bulte ut og var stor som en klinkekule, akkurat som da jeg fikk beskjed om kreften. Jeg fikk skikkelig angstanfall og knakk helt sammen. Tårene trillet og jeg fikk ikke puste. Var sikker på at kreften var tilbake! Jeg hadde heldigvis noe valium liggende så jeg tok ett par av dem og klarte å roe meg litt ned.

I dag dro jeg rett på sykehuset og snill som legen min er så tok han meg rett inn. Kjente på halsen og merket heldigvis ikke noe til lymfeknutene men bestilte likevel en CT for å være på den sikre siden. Han beroliget meg også med at det var minimal sjanse for tilbakefall siden prøvene mine hele veien har vært greie, men syntes likevel det var fryktelig skummelt. Jeg regner med jeg må leve med denne frykten resten av livet for det er jo alltid en sjanse for tilbakefallmen det er i det minste godt at de tar meg seriøst og at jeg får komme inn med en gang.

Jeg fikk også hilst på alle sykepleierene på avdelingen igjen og det er alltid like koselig. Min kjære Ingrid var ikke der desverre så det var litt trist men kommer nok til å dra innom igjen om ikke lenge for å hilse på. Har jo fått så godt forhold til alle så det er superkos å hilse på dem og fortelle at alt går bra med meg. :)

Nå er jeg helt utslitt etter helgen og alle bekymringene og har nettopp våknet fra en powernap. Tenkte å sette på filmen safe heaven og tenne masse stearinlys. Høstkos <3

 




Kampen mot overvekten ble kampen for livet


Fjerde desember.. Dagen jeg hadde ventet så lenge på. Ja, i flere år faktisk! Endelig skulle jeg få det livet jeg alltid hadde lengtet etter, ett fullverdigliv hvor ingen så på meg med dømmende blikk. Fjerde desember var nemlig dagen jeg skulle legge meg under kniven på sykehuset i Arendal for en gastric bypass vektoperasjon. Til tross for at jeg bare var tjueto år gammel så visste jeg at dette var noe jeg måtte gjøre etter ett helt liv som sykelig overvektig. Lite viste jeg at kampen for livet kom til å bli den tyngste kampen jeg noen gang har kjempet.

Operasjonen var heldigvis vellykket til tross for smerter, to uker uten mat på kun flytende kost og ett energinivå lik null. Jeg var helt på gråten når legen presset på at jeg måtte tilbake på jobb og tanken på å begynne å trene. Ikke fordi jeg ikke ville men fordi jeg var så sliten at det gjorde vondt..


Operasjonssårene på magen. Hadde totalt fem stykker grunnet kkikkhulsskirurgi,.

Nesten en måned etter operasjonen var gått og jeg raste ned i vekt som forventet. Plutselig begynte jeg å få intense magesmertet og som bare ble verre. Jeg fikk dermed hastetime hos fastlegen hvor jeg tok crp som viste seg å være alt for høy. Legen tok direkte kontakt med kirurgen i Arendal som ville ha meg inn dit for videre undersøkelser. Siden jeg ikke hadde tegn på tarmslyng osv kunne det vente til dagen etter og jeg kjørte bort alene til Arendal. Kirurgen kjente litt på meg og ville ha meg innlagt før han sa at jeg måtte ta CT, blodprøver og diverse.

Etter en hel dag på sykehuset var jeg utslitt og gleden var dermed stor når legen kom med resultatet av CT'en. Prøvene var fine og det var bare noe så enkelt som en forstrukket muskel som gjorde at jeg hadde vondt. Likevel gav han meg ett bekymret blikk da han sa at de hadde funnet forstørrede lymfeknuter og jeg måtte inn til ny CT for å sjekke disse. Heldigvis kunne jeg gjøre dette i Kristiansand.

Herfra gikk ting ekstremt fort og etter neste CT fikk jeg innkalling til Dr Tran på senter for kreftbehandling. Jeg tenkte såklart mitt men siden jeg unormalt positiv så tenkte jeg aldri at utfallet kunne være negativt. Det er jo mange som går rundt med hovne lymfeknuter uten at det er noe alvorlig?

På timen med Dr Tran fortalte han meg generelt lite. Han ønsket ikke å spekulere og jeg ønsket ikke å spørre. Det eneste han sa var at vi måtte ta en biopsi så han skulle sende meg videre til kirurg allerede samme dag. Jeg møtte kirurgen som satt meg opp til operasjon allerede to dager etter.


Operasjonssåret på halsen

Etter en ukes tid fikk jeg ny time hos Dr Tran for å få resultatet av biopsien. Fortsatt positiv og tenkte aldri tanken at det var kreft. Sjokket var dermed stort når han sier "Det var som vi fryktet. Du har lymfekreft". Jeg som generelt er en veldig "kald" person og sjelden viser en eneste tåre forran folk, knakk helt sammen. Kreft liksom!? Meg? Hva skjer nå? Kommer jeg til å dø? Det var jo nå livet mitt skulle begynne.. Den nye startet jeg hadde ventet så lenge på. Han fortalte meg at prognosene var gode og forsikret meg om at jeg skulle bli frisk igjen og hele veien har jeg vært veldig overbevist om det. Igjen.. Hurra for positivitet.

Det tok ikke mer enn ett par uker før jeg fikk innkalling til radiumhospitalet. Her var det mye på planen så meg og mamma reiste inn mandagsmorgen hvor det var klart for blodprøver og kort tid etter skulle jeg ta benmargsprøve. Denne hadde jeg gruet meg fryktelig til men heldigvis var det ikke så vondt som jeg hadde trodd. Jeg blødde endel ut over dagen og det var ømt å gå, men ikke vondt heldigvis. På kvelden dro jeg til tante og onkelen min som bor i Oslo på middag sammen med Rebecca som på denne tiden bodde i Oslo. Det var godt å tilbringe litt tid med familie oppi alt.



Dagen etter skulle jeg operere inn vap'en som er en liten "tapp" med slange som de gir cellegiften igjennnom. Jeg ble våknet tidlig på morgenen og fikk beroligende før de trillet meg ned til operasjonssalen. Her møtte jeg en kjempe hyggelig lege og sykepleier som tok godt vare på meg og fortalte hvordan det skulle foregå og viste meg vap'en. Jeg ble godt bedøvet og hadde derfor ingen smerter, eneste som gjorde vondt var bedøvelsen. På kvelden var formen ganske grei og bestemte meg dermed for litt kvalitetestid med Rebecca på en liten shoppingtur og indisk restaurant for litt middag. Jeg ville utnytte tiden som "frisk" så lenge så godt jeg kunne.




Onsdag var det klart for min første cellegift og jeg hadde ingen ide om hva jeg gikk til. Heldigvis var sykepleierene kjempe hyggelige og tok seg god tid til å prate med meg og spør om alt jeg lurte på. Siden jeg måtte sitte med cellegiften i fem timer så fikk jeg besøk av både familie og Rebecca og humøret var igrunnen på topp. Jeg var konstant sulten og trøkket i meg såå mye mat. Blant annet peppes pizza og brød med egg og purre, noe jeg brekker meg av tanken på nå.

Før cellegiften ble plassert på stativet så fikk jeg en god del kvalmestillende intravenøst og merket derfor lite til cellegiften samme dag, bortsett fra en litt "rar" følelse i kroppen og småsvimmel. Når jeg våknet morgenen dagen etter kom kvalmen for fult. Jeg fikk ikke i meg mat og knasket kvalmestillende hele dagen. I tillegg hadde jeg nesten en "feber" liknende følelse i kroppen. Alt var ubehaglig og vondt. Samme dag dro vi hjem igjen til Kristiansand og jeg tilbringte de neste dagene hos Tante og Simon. Det var godt å ha noen rundt meg som passet på at jeg hadde de greit. Selv om formen ikke var noe å skryte av så slet jeg også mye med følelsene disse dagene og det ble mange tårer. Jeg syntes livet var så utrolig urettferdig og skjønte ikke hvorfor dette måtte skje akkurat MEG eller hvordan jeg skulle holde ut med cellegift annenhver uke i seks måneder.

Heldigvis kunne jeg ta cellegiften i Kristiansand slik at jeg slapp å reise frem og tilbake til Oslo annen hver uke. Jeg møtte nok en gang på Dr Tran som skulle vise seg å bli min faste lege og sykepleier Ingrid som har vært min store støtte oppi alt. Vap'en min drev nemlig å vred seg pga det store vekttapet så det var ingen andre enn Ingrid som klarte å treffe riktig. Den ene gangen som både Ingrid og Tran var borte så endte de opp med å stikke meg seks ganger og det gjorde så vondt hver gang at jeg nok en gang knakk helt sammen. Jeg var så utslitt at jeg sa klart i fra om at jeg kom ikke tilbake til ny cellegift før Ingrid var der igjen. Neste dag var Ingrid der og traff nok en gang på første forsøk.


Første gang med cellegiften

Det tok ikke mange gangene med cellegift før jeg begynte å miste håret. Det var så ille at hele puten min var svart av hår når jeg våknet på morgenen og etter en dusj så stod jeg igjen med en hel hårball i hånden. Bestemte meg derfor for å barbere det bort før det ble ennå verre. Dette var det jeg gruet meg mest til da jeg alltid har hatt langt hår og føler det er en stor del av identiteten min. Jeg skal ikke lyve å si at det var lett, men med tanke på alt annet jeg måtte igjennom så var håret piece of cake i forhold. Jeg viste meg aldri uten hodeplagg men parykken ble sjeldent brukt. Jeg tror aldri jeg har følt meg så lite feminin i mitt liv og ennå verre ble det når jeg også mistet vipper og bryn.


Dagen da håret ble tatt og første bildet jeg deler til offentligheten uten hår.

Etter to cellegiftskurer (Fire behandlinger) skulle jeg inn på kontroll til radiumen igjen for å ta Petscan for å se hvordan kreften hadde respondert på cellegiften. Det var litt make it or break it for dersom prøvene nå var fine så var det minimalt med sjanse for tilbakefall i tillegg til at jeg kun trengte tolv behandlinger. Dersom det ble ett negativt resultat måtte jeg ha seksten behandlinger i stedet.

Heldigvis var prøvene fine og legen sa at jeg allerede var kreftfri! Gleden var stor men likevel visste jeg at jeg hadde en tung tid foran meg. Jeg var tross alt ikke halvveis i behandlingen en gang.

For hver cellegift som gikk så ble jeg bare svakere og verre i formen. Det tok ikke lange tiden før jeg var sengeliggende mesteparten av tiden men prøvde alltid å bruke de siste dagene før ny behandling til noe koselig. Etterhvert ble det så ille at jeg orket såvidt å ut døren. Jeg gikk som regel hele første uken uten mat og hadde store åpne og smertefulle sår i munnen. Jeg klarte ikke stå oppreist uten å gå i bakken og følte meg generelt veldig isolert. Bare det å ta en rask dusj ble til ett mareritt som jeg gruet meg til hele dagen.. 17 mai ble tilbringt alene på sofaen og jeg har gått glipp av bursdager, innflyttingsfester og ferie med familien. Jeg har mer eller mindre gått glipp av seks måneder av mitt liv. Følte vel igrunnen at livet mitt stod på pause mens alle rundt meg levde livet og hadde det gøy. Aldri noen gang har jeg følt meg så ensom.

Ennå verre var det jo at jeg ikke kunne være i solen med tanke på det knallværet vi hadde i sommer. Vekten raste også og jeg gikk ned hele 50kg på syv måneder. Jeg syntes det var kjempe vanskelig å kombinere det å være vektoperert samtidig som at jeg gikk på cellegift og måltidene og mengdene var dermed minimale.


Bildet er tatt rett før min siste behandling. Utslitt, blek og hårløs!

Og livet nå? Vel.. Jeg er 100% frisk, jeg er ferdig med tolv cellegift behandlinger og sitter her med stubber av hår både på hodet, vippene og brynene. Jeg føler meg så lite feminin og vakker som jeg noen gang har gjort før, men i det minste er jeg frisk. Jeg er kreftfri! 22 juli hadde jeg min siste cellegiftbehandling og tiden etter har vært fryktelig tung. Kroppen min er jo brutt helt ned så nå er det opptrening for fult og i mellomtiden prøver jeg å leve livet så godt jeg kan.

Livet er virkelig en gave og ingenting kan tas forgitt. Nå sitter jeg her i det minste, femti kilo lettere og kreftfri så jeg føler igrunnen at jeg har vunnet kampen både mot overvekten og livet.

Fjerde desember.. Datoen hvor jeg skulle få en ny start å begynne på livet, i stedet kjempet jeg for å overleve.

 

 

Kreftfri men ikke frisk


I går var en veldig spesiell dag for meg. Det var nemlig første mandagen hvor jeg skulle hatt cellegift men siden jeg nå er ferdig så slapp jeg. Jeg var likevel en tur på sykehuset for CT og når jeg kom hjem så følte jeg meg nesten som jeg pleier etter cellegift. Dette var bare psykisk men en veldig spesiell følelse.

Jeg merker også på dem rundt meg at de er glade for at jeg er ferdig fordi det betyr at jeg endelig blir meg selv igjen og at de får meg "tilbake", men selv om jeg er ferdig med cellegift så har jeg en lang vei igjen å gå. Jeg er langt i fra frisk og det finnes også en liten sjanse for at jeg må ha to kurer (Fire behandlinger) til med cellegift, dette får jeg svar på når jeg skal inn på radiumen neste uke, men jeg krysser alt som kan krysses for at jeg slipper dette.

Det er også en lang vei igjen før jeg kan ha en normal hverdag. Jeg kjenner at jeg gleder meg så til de hverdagslige tingene at jeg planlegger dem allerede men sannheten er jo at kroppen min er så ødelagt etter seks måneder med gift og ennå lengre tid med minimalt med mat at alt er en utfordring. Bare etter besøk hos folk hvor jeg ligger på sofaen så er jeg utslitt etterpå så det å være sosial på andre måter kan jeg se langt etter foreløpig. Egentlig hadde jeg lyst å fylle opp uken min med sosiale eventer allerede nå og kjenner jeg har fryktelig dårlig samvittighet ovenfor meg selv fordi jeg bare ligger på sofaen og ser den ene serien etter den andre men jeg kjenner at det er det jeg trenger nå. Matlysten begynner å komme seg så da vil jeg heller fokusere på å få i meg næring, slappe av og nyte dagene hvor jeg ikke er kjempe dårlig på grunn av cellegift.

Jeg syntes også det er fryktelig vanskelig å finne den gyldne middelvei. Siden jeg har fatiuge (Kronisk utmattelse) så er det viktig å komme seg ut å være aktiv men det må ikke bli for mye for da kan det bare bli verre. Heldigvis er jo dette noe jeg skal få hjelp til etterhvert og selv om det er en sjanse for å ikke bli kvitt fatiguen så skal ikke jeg være innen for den gruppen. Jeg skal bli helt frisk!

I mellomtiden håper jeg bare mine nære og kjære forstår at selv om jeg er kreftfri så er jeg ikke frisk og jeg har fortsatt en lang vei igjen. Jeg håper at innen en måneds tid så vil jeg klare å være litt sosial som å gå ut å spise, dra på kino eller andre sosiale ting men det finnes jo ingen garantier. Jeg har aldri vært i denne situasjonen før så jeg har ingen ide om hva som er vanlig eller hvordan min kropp vil reagere.

Heldigvis er jeg sta som ett esel og fokuset nå blir å ta en dag av gangen med næringsrik og riktig mat, nok hvile og kjenne på kroppen hva den klarer. :)

 




Veien videre


Nå er jeg på min niende dag etter min tolvte og siste cellegift behandling. Selv om jeg jubler høyt og er overlykkelig for å være ferdig så sitter jeg igjen med med mange tanker og spørsmål om veien videre. Selv om jeg nå er kreftfri så er jeg langt i fra frisk og har en krevende og tung jobb foran meg. Slik jeg ser det så er det vel egentlig nå jobben begynner.. Det sier seg selv at det er en lang vei frem mot ett normalt liv når jeg mer eller mindre har vært sengeliggende i seks måneder.

Jeg har ikke en eneste muskel igjen i kroppen og noe så enkelt som å åpne en brusflaske får jeg ikke til. Dersom jeg vet jeg skal på besøk til noen med trapper i hus så gruer jeg meg og har store problemer med å komme meg opp. Bena mine skjelver og det føles ut som jeg har besteget ett fjell når jeg er på toppen. Det positive er at nå kan det bare gå en vei. Tidligere har jeg jobbet hardt for å komme meg mellom cellegiftene kun for å bli revet ned igjen annenhver mandag.

Jeg har også masse kontroller og legetimer foran meg. Nå på mandag er det klart for ny CT undersøkelse, den 14 august reiser jeg inn til radiumen for kontroll der og slutten av måneden så skal jeg inn til kreftlegen her i Kristiansand igjen. Da er meningen at vi skal søke meg inn på rehabilitering og det ser jeg veldig frem til. Foreløpig er det Cato senteret og Beitostølen som virker mest aktuelle så håper kreftlegen er med på den tanken. Jeg ønsker ett rehabiliterings opphold som har fokus på helheten og ikke minst som bruker dyr i behandlingen og det gjør de begge stedene. Jeg ønsker også god oppfølging fra fysioterapaut, ernæringsfysiolog og gjerne en psykolog eller noen andre å prate med. Det er ikke tvil om at en slik prosess gjør sitt med hodet og følelser så jeg tror det er viktig å få bearbeidet.

Ellers kan jeg ikke vente med å få livet mitt tilbake! Bare noe så enkelt som å gå på butikken og handle matvarer, jeg kan ikke huske sist jeg gjorde det. En rusletur i sentrum står også på planen. Når jeg er mer oppegående så blir det søking av førstegangslån og bilkjøp så jeg har mye positivt å se frem til! Når det kommer til jobb så gleder jeg meg veldig til å begynne igjen men akkurat nå er hovedprioriteten min å bli helt frisk :)

Kanskje jeg tør å dele noen bilder av den "nakne" sannheten også etterhvert?

 


I begynnelsen av behandlingen med hår og maange kilo større! Aldri mer skal jeg kobles til giften :-D

 

 

 

Jeg er FERDIG!!!


Det er helt uvirkelig.. Etter seks måneder med cellegift annen hver uke så hadde jeg min siste behandling i dag.

Jeg har hatt en kjempe fin helg og tatt masse nye bilder til dere men formen er ikke så fin så er bare en rask tur innom for å si at jeg lever og at jeg nå endelig er ferdig. Skal bli flinkere til å oppdatere bloggen også men nå er første prioritet å komme seg etter mime aller siste cellegift :)

Fantastisk uke


I morgen er det klart for den niende cellegift behandlingen og jeg gruer meg skikkelig. Denne uken har vært så fin at jeg kjenner det blir ett langt og hardt fall til bunnen i morgen.

Rebecca og Hans flyttet hjem forrige lørdag så på mandag var jeg hos dem og grillet, tirsdag var jeg på CT også grillet hos mamma og dem, torsdag var jeg hos Tine for en lotus date, fredag var jeg først hos hudpleien som nesten er naboen min for en times massasje og ansiktsbehandling før jeg dro på sleepover hos Rebecca med sushi og baileys (som jeg tålte! Hurra). I går kom Maud og pomeranien Stella på besøk mens jeg var hos Rebecca og vi hadde noen kjempe koselige timer på terrassen. I dag har jeg også grillet og hatt litt familiekos.

Føler nå at første uken etter cellegift er helt forferdelig mens andre uken er ganske fin. Første dagen jeg er ute er alltid tung men så går det bare oppover. Med andre ord så har jeg hatt en veldig fin og sosial uke i ett kanon sommervær. Fryktelig kjedelig at jeg ikke kan være i solen når vi først har en fin sommer, men jeg nyter dagene likevel :)

Dette bildet fant jeg i albumet til Rebecca fra da hun var ett år i USA som 17åring. Syntes det er så fint <3

Mareritt på sykehuset


I går var en av de verste dagene jeg har hatt når det kommer til behandling.. Legen sa at prøvene var fine og at det derfor ble kur, men jeg hadde så lite lyst siden ikke min faste sykepleier var på jobb og magefølelsen min var så sterk på at ikke ting kom til å gå etter planen.

Jeg fikk en veldig hyggelig sykepleier men jeg gruet meg maks til hun skulle stikke nålen inn i vap'en (Den platen jeg har i brystet som jeg får cellegiften i). Alle nye sykepleiere har problemer med å treffe da den ligger litt rart til og det ender opp med at de må stikke to ganger og det svir noe så inni granskauen. Etter å ha blitt stukket av tre forskjellige sykepleiere og tilsammen fem ganger så knakk jeg helt sammen og hyperventilerte. Jeg klarte ikke å slutte å grine og tårene bare trillet. Det ble rett og slett for mye.. Jeg har fått ny lege, det ble ikke kur på onsdag, sykepleieren som jeg har hatt hele veien var ikke der og jeg følte meg generelt utrygg..

Etter å ha stukket meg fem ganger så sendte de meg på røntgen for å se hvordan vaå'en lå og den så visst grei ut. Sykepleieren ringte på anestesilegen som skulle prøve å stikke meg en siste gang. Jeg sa klart i fra at han skulle få lov til å prøve en siste gang men dersom det ikke gikk nå så fikk de ikke lov til å stikke meg flere ganger. Jeg var helt utslitt og hadde allerede vært på sykehuset i over fire timer.

Anestesilegen stakk og i utgangspunktet traff han men de fikk ikke inn saltvann i den farten de ville. Etter mye frem og tilbake så kom legen å sa at enten måtte vi drøye til mandag eller så måtte vi legge inn veneflon. Siden klokken allerede var blitt ett og blodårene mine bare sprekker så visste jeg at det kom til å bli flere stikk i hånden og dro derfor hjem, helt utslitt.

Vi ble enige om at på mandag så skal de stikke en gang i vap'en og går ikke det så legger de inn veneflon med en gang. Jeg må også mest sannsynlig inn å snu på vap'en for det er litt ugunstig at det bare er en sykepleier som klarer å treffe.

I dag er jeg fortsatt utslitt og hoven i hele fjeset etter alle tårene i går. Jeg gruer meg kjempe masse til mandag allerede. Ikke til cellegiften men til alle stikkene, så gjett om jeg skal dope meg ned på valium. Det er kjedelig med slike dårlige opplevelser når man bare er halvveis men jeg er glad for at jeg satt ned foten til slutt. Det er faktisk lov selv om legene vet best.




Utsatt


I dag var det klart for ny cellegift så jeg møtte opp på sykehuset halv ni som jeg pleier. Først var det blodprøver for så en samtale med legen som sendte meg videre til radiologisk avdeling for røntgen av lungene. Den ene cellegiften jeg får har nemlig som bivirkning å gå ut over lungene så derfor passer de nøye på det.

Når jeg kom tilbake igjen kom min faste og fantastiske sykepleier og fortalte meg at for første gang så var jeg for lav og dermed ikke kunne for kur. Det at jeg er for lav går på immunforsvaret og de hvite blodlegemene hvis jeg har forstått det riktig. Egentlig er det ikke forsvarlig å gi kur dersom man er under 0,5 selv om jeg pleier å ligge på 0,3. Denne gangen derimot lå jeg på 0,1 noe som er alt for lavt til å gi kur. Legen fortalte videre at dersom det hadde vært kur en eller to så hadde de gitt likevel men siden vi er så langt uti behandlingen og jeg mer eller mindre er kreftfri så ville de ikke utsette benmargen min for det.

Siden det er hellig i morgen så får jeg også dagen "fri" men må komme tilbake på fredag for nye blodprøver og se hvordan jeg ligger ann da. Dersom prøvene fortsatt ikke er greie så blir det på nytt igjen på mandag og da tror jeg de gir ny kur uansett.

Så nå sitter jeg her da, forholdsvis fin i formen i forhold til hva jeg pleier å være på denne tiden. Det er med litt blandene følelser at jeg ikke fikk kur.. Det er deilig å ha ett par ekstra dager å komme seg på men samtidig så blir jo alt utsatt. Datoen jeg er offesielt er ferdig, er ikke lengre 17 juli. Heldigvis vet legene hva de snakker om og jeg tror også det kan hjelpe på rehabiliteringen å ikke pushe kroppen alt for hardt.

Nå må jeg bare være forsiktig med dem jeg er rundt slik at jeg ikke plutselig blir syk med feber. Da er det rett inn på akutten og det har jeg lite lyst til..

Halvveis


Nå er jeg offesielt halvveis med behandlingen og det føles fantastisk. Tiden har gått fort samtidig som den har gått fryktelig sent. På onsdag skal jeg ha min syvende behandling og da har jeg kun fem igjen. Datoen 17 juli skal jeg offesielt ha min siste cellegift dersom alt går etter planen og dagen kan ikke komme fort nok.

Jeg blir bare svakere og svakere og nå er det så ille at jeg holder på å gå i bakken bare av å stå rett opp og ned. I begynnelsen var det kun den første uken men nå er jeg slik fra kur til kur, noe som gjør hverdagen mye vanskeligere. Heldigvis har jeg en snill mamma som handler for meg på vei hjem, vasker og henger opp tøy og ellers det jeg måtte trenge hjelp til.

Når det kommer til maten så spiser jeg lite de første dagene fordi jeg har en sånn ekkel bismak i munnen som gjør at alt smaker vondt. Jeg spiser generelt mindre enn jeg burde så nå fokuserer jeg på å spise mat med høyt kalori innhold. Det er første gangen i mitt liv og det kjennes veldig merkelig men formen er betydelig bedre når jeg får i meg litt kalorier. Jeg spiser fremdeles sunt med høyt protein innhold, men jeg kan feks ta en spiseskje pesto til maten. I mellom måltidene så knasker jeg mørk sjokolade eller nøtter. Til tross for at jeg nå fokuserer på mye kalorier så ligger jeg nok ikke på mer enn 5 - 600. På en god dag er jeg kanskje oppi 800 så det er ikke mye energi kroppen får.

 

Jeg må også bare oppklare en ting.. Selv om jeg oppdaterer sjelden så kommer jeg ikke til å slutte å blogge. Jeg ønsker å ta dere med på vektnedgangen i en kreftfri hverdag. Etterhvert er det jo også plastiske operasjoner inni bildet og dette er også noe jeg gleder meg til å dele med dere. Bloggen er en stor del av meg og det kommer den til å være en lang stund fremover :)

I morgen er det dagen før dagen igjen og jeg prøver å ha som mål og gjøre noe koselig denne dagen. I morgen skal jeg derfor på en etterlengtet date med Tinemor :)

 




Gode nyheter på radiumen


Nå er det snart to uker siden jeg var på radiumhospitalet for pet scan for å se hvordan kroppen min reagerer på cellegiften. Heldigvis var det gode nyheter og jeg er mer eller mindre kreftfri. Til og med svulsten jeg hadde på lungene er borte :-D

Selv om det var positive nyheter så må jeg likevel fortsette med cellegift og ha tolv behandlinger. Dersom alt går etter planen så har jeg min siste cellegift 17 juli og jeg gleder meg som en liten unge til å bli ferdig! I morgen skal jeg ha min sjette behandling, noe som vil si at jeg da er halvveis :)

Jeg møtte Rebecca på tirsdagen for å feire og vi dro på fridays på aker brygge for ett bedre måltid før vi satt oss på lekteren og nøyt de siste solstrålene for dagen.

Jeg har også vært på mitt første radiointervju for p3 for å snakke om overvekt, noe som vær kjempe gøy. Formen har vært ganske ok bortsett fra den siste uken. Mandag og tirsdag før ny kur pleier formen å være på topp men denne gangen er alt ett ork. Klarte såvidt å handle i går og i dag har jeg en middagsdate med michelle selv om jeg har mest lyst til å bare ligge på sofaen og sove. Tror det har noe med matinntaket mitt og gjøre da jeg mer eller mindre ikke spiser.

I går hadde jeg også verdens verste dumping som endte med oppkast. Veldig lite gøy..

Skal prøve å få oppdatert dere oftere men jeg orker ikke slå på dataen en gang så nå blogge jeg fra mobilen. Dersom dere ønsker å følge mer med så kan dere legge meg til på facebook. Tidligere hadde jeg en egen side for blogge men jeg er så dårlig til å oppdatere der så derfor godtar jeg blogglesere når dere legger meg til :)

Håret er borte


I går hadde jeg en kjempe koselig kveld med Kelly og Joachim før vi satt i gang med håret. Jeg gruet meg skikkelig men selve prossesen med å få det bort gikk bedre enn forventet. Likevel må jeg innrømme at jeg har aldri følt meg så lite vakker før som det jeg gjorde når jeg så sluttresultatet. Jeg følte meg bedre når jeg veide 150kg og det sier vel sitt.

Heldigvis har jeg en veldig flott parykk og følte meg bedre med den enn jeg gjorde når jeg hadde mitt eget hår på hodet. Det er skikkelig uvant og kaldt faktisk uten hår og jeg unngår speilene så mye som mulig. Prøver å trøste meg med at det vokser ut igjen, men helt ærlig så ser jeg helt forferdelig ut og jeg kommer ikke til å dele bilder av mitt nakne hode her foreløpig.

Joachim var fotograf mens Kelly stod for klippen så det ble godt dokumentert :)

 


Toppen av hodet


Bakhodet. Begynte å bli litt tynt ja!








Og med parykk



Livstegn


Hei mine fine :)

Alt står bra til med meg, sånn etter forholden hvertfall. Setter stor pris på at dere klikker dere innom og legger igjen hilsninger selv om jeg er dårlig til å oppdatere. Sist cellegift slo meg helt ut og jeg har vært sengeliggende helt til i dag. Matlysten har vært på bånn og jeg får i meg ca null næring. Det hjelper ikke akkurat på det allerede fraværende energinivået.

I dag er jeg heldigvis litt bedre og tenkte meg en bitteliten tur på senteret for å kjøpe meg noe nytt kosetøy. Jeg går ikke i annet for tiden og det jeg har svømmer jeg jo i. Får se hvor lenge jeg holder ut men krysser fingrene for at jeg får handlet det jeg må hvertfall.

Ellers skal jeg til Kelly for å ta håret i dag. Siste cellegift tok knekken på håret mitt også så nå er det ca ingenting igjen på hodet. Kan dra det av i store håndfuller så da er det like greit å få tatt det. Hele leiligheten er full av hår og dusjingen blir jo ennå mer tiltak med håret så nå skal det egentlig bli godt å få det bort.

Jeg tar med kamera og oppdaterer dere i morgen på hvordan det gikk. Ellers håper jeg dere har forståelse for at jeg ikke klarer å oppdatere her like ofte som jeg ønsker men jeg setter uendelig pris på hver og en av dere.

 

 

Klar for ny cellegift


I dag er siste dagen før ny cellegift som er allerede i morgen. Tiden flyr og de gode dagene går desverre alt for fort. Dersom det fortsetter i denne farten så er jeg ferdig med cellegift før jeg vet ordet av det!

Siden jeg nå blir liggende i mer eller mindre en uke så har jeg alt for mye å gjøre før den tid. I dag fikk jeg endelig kommet meg til legen for å ta B12 sprøyte så jeg håper det kan hjelpe på en ellers dårlig form. B12 skal tas hver 3 måned når man er vektoperert og merket at det virkelig var på tide nå. Jeg fikk også ny sykemelding og var innom jobb med denne. Kjempe koselig å se kollegaer og sjefen igjen- Alltid like koselig å innom jobb :)

Jeg fikk også vært på butikken å handlet inn til den kommende uken. Det går mye i ferdig mat og ting som er lett å varme opp. Har cravet nuggets i flere uker og endelig hadde de fått inn på butikken så jeg tok likegodt med meg to pakker. Helt siden operasjonen så har jeg spist knekkebrød med mager salami og begynte nå å bli møkk lei. Rebecca tipset meg om smøreost med kryddersmak og roastbiff så jeg handlet med meg det hjem og herlighet så godt det var! Ikke ble jeg dårlig av det heller så tommel opp for det :)

Frysen min er også fylt med saftis siden jeg alltid blir sår i munnen etter cellegift. Da er jeg vel sånn ca klar? Så klar som jeg kan bli i det minste!

 


Dagens lunch og meg i dag (104kg). Deilig å kunne gå med skinnjakke og solbriller igjen!



Vektoperert kreftpasient


Hei mine fine!

 

Jeg har ikke glemt dere, eller bloggen men formen har vært så dårlig at jeg såvidt klarer å flytte meg fra sofaen. Dagene etter cellegiften begynte bra men jeg har vært fryktelig sliten og fortsatt nå så har jeg problemer med å holde meg på bena. Hurra for blodtrykksfall og gastric bypass midt oppi det hele.

Jeg har store problemer med å få i meg mat fordi jeg blir dårlig av alt. Kvalmen gir seg ikke før det er på tide med nytt måltid så jeg går rundt med en konstant kvalme i tillegg til at jeg er helt utmattet. I går måtte mamma komme å leke vaskehjelp slik at jeg fikk hengt opp en maskin med tøy og skiftet på senga. Dusjingen er også ett kapittel for seg selv. Ikke nok med at halvparten av håret mitt ligger igjen i dusjen, men jeg holder også på å svime av og stuper ned i sofaen med håndkle rundt meg.

Akkurat som ikke det er ille nok å få kroppen sprøytet full av gift, jeg sliter også veldig etter vektoperasjonen min. Den gjør at jeg har mindre lyst på mat og at det er veldig begrensninger med hva jeg får i meg. Mat smaker ikke det samme lengre og ingenting er godt. Blodtrykket mitt er også så lavt at jeg holder på å gå i bakken hver gang jeg reiser meg så det første jeg skal gjøre når formen er litt bedre, er å få tatt B12 sprøyta.

Hvis noen hadde spurt meg nå om jeg angrer på gastric bypassen min så ville svaret vært ja. Jeg føler jeg har mer plager av den enn gleder. Klart er det gøy å se at vekten viser 107kg og bare syv kilo unna hva den var på barneskolen, but still.. Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg kunne spise hva jeg ville uten å tenke på dumping. Spesielt siden jeg dumper av alt som går inn i munnen min.

For å være helt ærlig så har jeg det ganske tungt for tiden. Jeg har vanskelig med å se ett lyspunkt og tenker at det ikke kommer til å bli bedre. Jeg ser for meg tilbakefall med kreften og varige plager etter vektoperasjonen. Jeg er stadig innom bloggen til Anniken og tenker at hennes hverdag vil bli min hverdag. Sannheten er jo at hun har vært fryktelig uheldig men jeg vet med meg selv at dersom det hadde vært meg så hadde jeg gitt opp for lenge siden. Hvor i alle dager får hun styrken sin i fra?

Det er også tungt å tenke på at det neste halvåret blir tilbringt mer eller mindre på sofaen. Jeg er heldig hvis jeg får 2 - 3 dager mellom hver cellegift hvor jeg er oppegående. Likevel må jeg prøve å tenke fremover og at det "bare" er for seks måneder. Folk sier hele tiden til meg at dersom det er noen som kommer seg igjennom dette så er det meg, men hvilken trøst er det? Bare fordi jeg har kjempet ett hardt liv og har vært nødt til å bli "sterk" så betyr det at jeg automatisk klarer å håndtere kreft i tillegg? Det kommer til ett punkt hvor nok er nok. Jeg er ikke sterk fordi jeg vil men fordi jeg ikke har noe annet valg.

Helt ærlig dere.. Livet suger!

 




Første cellegift kur over


I går hadde jeg min andre behandling med cellegift, noe som vil si at jeg er ferdig med første kuren. Når jeg skal inn på radiumhospitalet i April så vet de mer om hvordan kroppen min reagerer på cellegiften og hvor mange kurer jeg må ha men jeg har fått beskjed om mellom 6 - 8. Det høres bedre ut enn 12 - 16 behandlinger, sant? Hehe..

Heldigvis kan jeg ta cellegiften på sykehuset her i Kristiansand så jeg møtte opp halv ni for blodprøver og samtale med lege. Imunforsvaret mitt var lavt, men ikke lavere enn forventet og blodprosenten var høy, noe som mest sannsynlig har med jerntilskuddet jeg tar. Jeg ble møtt av en hyggelig sykepleier som skal være "min" de neste gangene jeg får behandling. Hun begynte å gjøre alt klart og stakk nålen igjennom vap'en jeg har i brystet. Dette var ikke så vondt som forventet men heller ikke behagelig.

Jeg fikk også mitt eget rom med seng og tv så jeg var veldig fornøyd med det. Sykepleieren ble også med meg under hele behandlingen i tillegg til mamma som også var der. Denne gangen gikk det heldigvis fortere enn sist gang da hun gav meg cellegiften raskere. Allerede i ett tiden var jeg ferdig og da begynte vi rundt klokken ti.


Her er jeg koblet opp til giften og kvalmebåndene er på.


Juletreet mitt

Sist gang jeg fikk cellegift så var jo formen ok frem til fredagen men til nå så var den verste dagen i går. Jeg var grå og gusten i ansiktet og så sliten av utmattelse at det var ett stort ork bare å reise seg fra sofaen. I dag har jeg vært litt bedre selv om kvalmen har vært der litt for mye og jeg har hatt ett par powernap'er på sofaen. Matlysten er ikke på topp så det går i pytt i panne, pommes frites og frukt. Får i det minste i meg noe.

 

Jeg begynte jo også å se på frustrerte fruer på nytt igjen. Egentlig fordi Lynette hadde kreft, selv om jeg trodde det var brystkreft. I går kom jeg til episoden hvor hun fikk beskjeden og det viste seg å være akkurat det samme som jeg har. Hodgkins lymfom. Selv om dette er tv og ikke helt likt slik virkeligheten er så var det interessant å se noen gå igjennom det samme som meg.

Nå gleder jeg meg til denne uka er ferdig og formen blir stigende. I dag er det nøyaktig en uke til Rebecca kommer til meg og fredag neste uke reiser vi til Kragerø. Jeg gleder meg som en unge :-D

 

Første dagene etter cellegift


Etter cellegiften var intatt på onsdagen var jeg ved godt mot og tenkte at dette kom til å bli piece of cake. Jeg våknet opp tidlig torsdags morgen og ringte på sykepleierene for kvalmestillende. Dagen gikk ganske raskt frem til vi skulle ta helsebussen fra radiumen og til sykehuset i Kristiansand. Etter mange forskjellige beskjeder endte det opp med å stå ute i kulda å vente på bussen i over en time. Når jeg først kom på bussen så var jeg sliten og dårlig i formen. Fem timer på buss hjalp ikke akkurat..

Jeg dro rett til tante og Simon og var der fra torsdag og helt til i går. Det var veldig godt å ikke være alene selv om ikke formen var så alt for gal. Fredag var nok verst og ble tilbringt med haugevis av kvalmestillende og alt for mange timer søvn. På lørdag var formen stigende og matlysten begynte å komme tilbake. Tante lagde lammestek med røstipoteter og hjemmelaget rødvinssaus. Jeg får vann i munnen bare av tanken, herlighet så godt det var! Vi så også taken 2 og hadde generelt en veldig koselig kveld. Jeg holdt ut helt til klokken nærmet seg tolv på kvelden i motsetning at jeg kastet håndkleet allerede i ti tiden de andre dagene.

I går var det på tide å dra hjem til meg selv men først var det rester av middagen på lørdag og ett besøk hos farmor og farfar. Jeg var ganske langt nede de to første dagene etter cellegiften og hvis det kan sammenliknes med noe så må det være første uken etter min gbp operasjon. I tillegg til å være konstant sliten, uvel og kvalm så har jeg hatt vondt i munnen og derfor suttet på isbiter ett par dager. Har nesten en feberfølelse i kroppen men for øyeblikket er formen generelt ganske ok. Jeg har mer energi nå enn det jeg hadde etter operasjonen så dersom det blir slik hele veien så skal jeg komme meg greit igjennom det. Desverre kan man reagere forskjellig fra gang til gang men nå er det heldigvis over en uke til ny cellegift. Thank god!

 

Just because it hurts doesn't mean you're gonna die. You've gotta get up and try ♥

 






Parykk og første cellegift behandling


I dag våknet jeg kjempe tidlig og fikk rett og slett ikke sove lengre. Jeg fant aldri noe god sove stilling pga smerter i vap'en men dagen i dag har bare flydd av gårde. Først kom det en sosionom innom for å snakke om hva jeg hadde krav på i forhold til jobb, reise, ledsager og andre nyttige ting også var jeg å prøvde parykk. Det var en veldig spesiell følelse og selv om mange av dem var fine så var det noe som ikke helt stemte. Vi fant først en som jeg likte godt men som var litt for kort til min smak og den var lys. Vi fant også en som var nesten sort og som var veldig lik min egen farge og den likte jeg bedre. På slutten så jeg at de hadde stilt ut en parykk som jeg syntes var nydelig og ville gjerne prøvde denne. Med en gang hun satt den på så visste jeg at jeg hadde funnet parykken min. Den var nyydelig og så veldig ekte ut.

Man får jo dekket ett ganske høyt beløp til hodeplagg og kan velge selv hvordan man vil bruke disse pengene. Den ene jeg fant var så billig at jeg kunne kjøpt meg to av dem men så var jeg jo ikke helt fornøyd med den og da blir det jo ikke til at den kommer til å bli brukt. Den jeg likte best måtte jeg betale 1000kr for selv så det var en dyr parykk men til gjengeld så var det både syntet og ekte menneske hår så den holder bedre. Som regel så bruker de bare syntet. Selv om jeg mer eller mindre hadde bestemt meg så ville jeg at Rebecca også skulle se så jeg booket ny time til senere på dagen.


Akkurat nå ligger den litt rart pga mitt eget hår som er under men jeg er veldig fornøyd!

Når klokken ble to så fikk jeg en beroligende og de skulle begynne å koble meg til apparatet. Akkurat da kom Rebecca inn døren så hun fikk med seg hele prosessen og jeg tror hun syntes det var veldig spennende. Først måtte de rense røret også koblet de meg til kvalmestillende som jeg fikk intravenøst og etterhvert saltvann som tok ca 30 minutter. I mellomtiden tok jeg med meg apparatet på luftetur og det pep hele tiden og jeg skjønte lite så jeg trykket bare på "OK" knappen. Haha!


Her holder skjønne sykepleierstudenten Sandra på å gjøre klart å rengjøre slangene.

Da vi kom opp igjen var det på tide å begynne med cellegiften og den første skulle jeg bruke to timer på og dette var også den sterkeste. Når denne var ferdig så var det to på 15 minutter og tilslutt en på en time. I mellom så måtte slangen renses med saltvann så jeg brukte nok rundt 4 - 5 timer totalt men heldigvis kunne jeg bevege meg rundt som jeg ville. Familien kom på besøk igjen og på slutten var det møte med kreftforeningen for barn som vi ble med på for å prate med andre i samme situasjon og pårørende + at vi fikk peppez pizza. Av en eller annen merkelig grunn så ble matlysten min på topp med en gang jeg fikk inn cellegiften og jeg spiste og spiste. Jeg har jo nesten ikke hatt matlyst siden jeg kom hit, sikkert pga nerver og forskjellig og nå som alt er ferdig og jeg så hvor greit det faktisk gikk så var det akkurat som kroppen hadde lyst på alt. Kvalmestillende og armbåndene tok desverre ikke knekken på dumping, så da vet jeg det! Haha..


Her er jeg koblet opp til første pose med gift (Den som er farget) også måtte Rebecca prøve parykken min. Sant hun var fin??

Nå føles faktisk formen veldig fin.. Jeg tok nettopp en kvalmestillende tabelett som skal tas morgen og kveld og dersom jeg kjenner kvalme så kan jeg få noe annet. Den jeg fikk i stad var visst forebyggende. Jeg kjenner lite at jeg har tatt cellegift bortsett fra at jeg er veeeeldig trøtt og nesten litt svimmel pluss at jeg har litt vondt i halsen, nesten som om det er "trangt". Ellers er formen fin og jeg gleder meg til hjemreise i morgen.

Er også sååå takknemlig for at jeg har verdens beste Rebecca her som er en fantastisk støtte oppi alt dette. Hun gikk nettopp hjem og det er litt tungt å vite at jeg ikke får sett ho på ett par måneder men vi har jo heldigvis telefoner osv. Hun kommer nok garantert til å blogge om dagen i dag hun også og bloggen hennes finner dere her http://rebeccamaylam.blogg.no/.


Verdens beste

 

Oppdatering fra sykehussenga


Nå har jeg endelig fått til nettet her på sykehuset, eller rettere sagt.. Jeg gav opp og brukte mobilen som modem. Dagene mine har gått i ett så da er det supert å ha en så fantastisk venninne som Rebecca som kan oppdatere dere litt!

I går når jeg våknet så merket jeg at jeg ikke var like tøff i trynet som jeg var i innlegget på søndag. Jeg var kvalm og dårlig i magen fra jeg stod opp å satt meg på toget, da tok jeg nemlig en valium. Jeg sov mer eller mindre hele veien men våknet av og til at jeg var kvalm. Hurra for nerver som går ut over magen! Da vi ankom sykehuset så kjente jeg at hele magen vrengte seg. Det å vite at dette sykehuset hvor jeg skal tilbringe de neste dagene mine er ett rent kreftsykehus er veldig spesielt.

Det første jeg gjorde når jeg kom var å ta blodprøver og siden de tappet meg så for blod så gikk jeg svimlende ut igjen. Ikke lenge etter var det klar for benmargsprøven som har vært noe av det jeg har gruet meg mest til. Heldigvis var det langt i fra vondt, bortsett fra da legen glapp nålen og den forsvant nedi rompe området i stedet. Haha! De slet noe veldig med å få ut en beinbit fordi skjelettet mitt visst nok var så sterkt og det var en veldig spesiell følelse når de dro ut beinbiten men absolutt ingenting å grue seg til!




Egentlig skulle de ta benmargsprøve på begge sidene men siden de hadde så problemer med så gav de seg heldigvis med den ene.

Videre ut over dagen så var det samtale med lege og omvisning på avdelingen. Jeg har fått "faste" sykepleiere som er heeelt fantastiske, de tar så godt vare på meg at jeg har ikke ord. Jeg fikk også beskjed om at jeg kunne få permisjon så jeg dro på besøk til tanten og onkelen min som bor her i Oslo. Tante hadde laget fantastisk laks med masse godt tilbehør. Det var godt å komme ut av sykehuset og være med familie (Og Rebecca som er som familie). Egentlig kunne jeg sove borte men da måtte jeg vært på sykehuset klokken åtte i dag så onkel kjørte meg tilbake til sykehuset når jeg var klar for å legge meg.

 

I dag ble jeg vekket klokken syv for beroligende før jeg skulle legge inn vap'en. Klokken åtte kom det en portør for å trille meg ned (De triller meg over alt, ganske morsomt egentlig) og de begynte å gjøre klart. Det å legge inn vap'en gikk også overraskende bra. Eneste som gjorde litt vondt var bedøvlsen som sved en god del. Jeg merket heldigvis ingenting smerter når de la den inn men nå er det litt ømt. Samme med der de har tatt benmargsprøven..

Jeg skulle jo også ta pet scan som jeg visste det ikke ble smerter av. Desverre var det mye venting så jeg brukte noen timer på det. Først måtte de legge inn veneflon, så måtte jeg vente i en halvtime før jeg ble lagt i en seng på ett rom. Etter litt tid her fikk jeg det radioaktive stoffet og måtte ligge med det en time ca. Heldigvis sovnet jeg så tiden gikk fort. I maskinen måtte jeg ligge helt stille i en halvtime så det var også en prøvelse. Når jeg endelig kom meg opp på rommet så kunne jeg spise mitt første måltid. Måtte nemlig faste til både vap'en og pet scanen.


Det i midten er selve vap'en også går det slange oppover i halsen. Nedover har jeg en slange som cellegiften skal komme ut i fra som heldigvis blir fjernet i morgen.

Etter måltidet fikk jeg tatt meg en etterlengtet dusj også dro meg og mamma til byen en tur hvor jeg møtte Rebecca og mamma gikk å luftet hodet litt for seg selv. Vi var innom ett par butikker og jeg kom hjem igjen med tre gensere og betalte ikke 400kr til sammen en gang. To fra vero moda og en fra zara. Kjempe gøy å finne tøy på "normale" butikker!! Vi gikk også å spiste indisk og endte opp med å dele en middag. Jeg klarer jo ikke så mye så det holdt mer enn nok. Vi gikk også å tok oss en kakao på uteservering før jeg møtte mamma og vi tok taxi hjem.

Også fikk jeg faktisk kjøpt meg sjøsyke armbånd. De skal jo funke mot det meste av kvalme OG cellegift så det er jo helt genialt. Jeg har jo vært kvalm siden jeg kom på sykehuset så jeg sitter faktisk med båndene på i skrivende stund.

I morgen blir det også fult opp med sosionom, psykolog, finne parykk og min første cellegift behandling. Jeg fikk beskjed i dag om at jeg må beregne 12 - 16 behandlinger og seks til åtte måneder. Krysser fingrene for at jeg tåler cellegiften greit også kommer heldigvis Rebecca på besøk og holder meg med selskap.

Jeg fikk ikk tatt noen bilder fra middagsdaten med Rebecca, men heldigvis hadde hun med seg kamera. På bloggen hennes kan dere derfor se bilder fra hvordan kvelden vår var. Her finner dere innlegget http://rebeccamaylam.blogg.no/1360703376_indisk_date_med_beste.html.




 

 

Første dag på Radiumhospitalet


Hei kjære lesere! I dag er det ikke Kristine selv som oppdaterer dere her på bloggen, men jeg, Rebecca! Jeg må innrømme at det er spesielt å blogge for andre, men veldig artig også! 

Men over til Kristine og hennes dag. Som dere sikkert har fått med dere så er hun i Oslo for sin første cellegiftbehandling. I dag da hun kom på Radiumhospitalet tok hun noen blodprøver (8 glass!!) og beinmargsprøve. Hun hadde gruet seg litt til den, men det gikk mye bedre enn forventet. 

Etter hun var ferdig dro hun til sin familie her på Ekeberg - jeg dro også opp for å treffe henne og vi ble servert en kjempe god fiskemiddag! Vi prata om det hun hadde gjort og det som skal gjøres i løpet av uken. Da vi satt i sofaen pirket hun seg litt i nakken hele tiden, og spurte meg om det var noe der - og det var det. Legen hadde klart å glemme å få ut alle stingene, så det stakk ut en sort tråd fra nakken! Ikke veldig bra, men godt hun skal rett på sykehuset slik at hun kan fjerne det. Stripsen på såret fra beinmargsprøven hadde også løsnet så plasteret hadde blødd ut... Igjen, godt hun er der slik at alt kan fikses! Det var veldig godt å se henne igjen og veldig hyggelig å treffe familien hennes igjen! 

I morgen skal hun sette inn en VAP (Venous Access Port) som er ett lite kammer som legges under huden. Det er her cellegiften skal inn. Hun skal også ta en PET scan (Positron emisjons tomografi) som er en diagnostisk undersøkelse som gjør det mulig å fremstille bilder som viser aktivitet i celler og vev ved hjelp av radioaktiv væske som settes inn intravenøst. 

Vist formen hennes er god i morgen skal jeg treffe henne i byen og vi skal spise middag sammen. Det er nok godt å få kommet seg litt vekk fra sykehuset også inniblandt, så jeg krysser fingrene for at hun føler seg fin nok til det.

Håper dere syntes det er greit med meg som oppdaterer i dag og kanskje noen ganger til i løpet av turen hennes her! :) Jeg kommer også til å oppdatere på min blogg om dagene fremover med Kristine, så bare titt innom om dere har lyst :)

                     

Ha en fin kveld!

Tanker før avreise


Nå er jeg mer eller mindra pakket og klar for avreise i morgen tidlig (Natt). Toget vårt går herfra halv seks i morgen tidlig så taxien blir bestilt til kvart på fem. Gjesp! Kommer til å sove hele veien til Oslo. Jeg har pakket nesten en full trillekoffert men det er så kjedelig å føle at man magler noe når man er på sykehus eller generelt er bortreist. Jeg har tatt med massevis av koseklær og kun ett "pent" antrekk dersom vi skal ut å spise eller noe. Dataen, iPaden, speilrefleksen og diverse ladere blir også såklart med.

I veska har jeg allerede pakket ned smertestillende og beroligende slik at jeg er klar for det sykehuset måtte ha å by på. Hehe.. Tenkte også å ta med meg noen knekkebrød i tilfelle jeg blir sulten eller det er vanskelig å få tak i "min" type mat.

Egentlig er jeg ganske rolig for hele uken som måtte komme.. Jeg tenker som så at det er ingen vei utenom så hva er da vitsen med å grue seg? Da er det bedre å gjøre det beste ut av det og ta utfordringene som de kommer. Jeg VET at benmargsprøven kommer til å gjøre vondt men det er fem minutter med intens smerte også går det jo over, sant? Alle prøvelsene jeg måtte ha de neste månedene kommer til å gå over og jeg tror det er viktig å tenke slik for å komme seg igjennom det.

Likevel er det rart at jeg offesielt blir en kreftpasient fra neste uke. Jevnlige cellegift behandlinger og andre utfordringer står på planen men så er det jo godt å komme i gang slik at jeg blir fortere ferdig med det. Jeg skal komme sterkere ut av dette og nå er jeg lei av at livet alltid velter meg overrende og sparker meg mens jeg ligger nede. Never again! Livet har tullet med feil jente :)

 




En stor takk


Nå kom det nettopp en ukjent mann på døra her med en gigantisk blomst til meg. Inni lå det ett kort med en hilsen fra verdens beste avdeling på jobb og fantastiske kollegaer. Jeg ble helt rørt! Den var såå fin og jeg satt kjempe stor pris på det. TUSEN TAKK alle sammen!! Jeg kommer snart tilbake til dere igjen

 









Hvis ikke jeg har verdens beste arbeidsplass og kollegaer så vet ikke jeg!

Radiumhospitalet på mandag


I dag har jeg vært på besøk hos ei som mamma kjente som nettopp har blitt frisk fra lymfekreft. Det var veldig godt å prate med noen som har vært igjennom det samme og ikke minst så var hun så utrolig positiv. Mens jeg satt hos henne så fikk jeg faktisk telefon i radiumhospitalet som ville ha meg inn allerede til mandag. De sa ikke så mye annet enn at benmargsprøven ble tatt enten sent på mandag eller på tirsdagen. Heldigvis trenger jeg ikke sove på sykehuset selv om jeg blir innlagt så håper på å sove hos Rebecca og Hans ett par netter. Jeg har jo også familie i Oslo pluss at mamma blir med meg inn så det er godt.

Det er rart å tenke på at neste gang jeg kommer hjem så er kroppen min full av gift. Likevel gleder jeg meg til å få mer svar enn det jeg har nå og ikke minst å bli frisk. Jeg gleder meg såklart ikke til den kommende uka eller å begynne på cellegift men desto fortere jeg begynner, desto fortere blir jeg frisk! Jeg vil også prøve å ha det litt koselig oppi dette så middagsdate og shopping er allerede planlagt. Heldigvis blir det ikke noe cellegift før på slutten av oppholdet..

Jeg lurer også litt på om jeg skal få Rebecca til å oppdatere dere når jeg ikke har mulighet? Dataen blir såklart med men det kan jo være greit med litt blogghjelp :)

Nå har jeg nettopp kommet inn døra etter å ha vært med Helene i stallen hos fine Ymir. Ingenting er som litt Ymirkos og jeg er fortsatt like forelsket i den hesten. Helene lurte på om jeg ville ri og siden jeg ikke har sittet på en hest siden i sommer så sa jeg såklart ja. Når jeg skulle oppå han så stod jeg på en benk slik at det er litt lettere å komme oppå og jeg merket stor forskjell sist jeg skulle opp at det var mye lettere når jeg hadde gått ned ti kilo. Denne gangen hadde jeg absolutt ingen krefter og slet skikkelig med å komme meg på. Det var da jeg merket hvor mye muskler jeg har mistet og ikke minst hvor utmattet jeg faktisk er.. Null overskudd! Når jeg først kom meg oppå så var det fantastisk så jeg skal absolutt bruke Ymir til litt terapi for sjela fremover (Så fremt kreftene er på plalss).






Det er litt bedre med hest på sommeren altså. Nå skal jeg hoppe rett i dusjen for å få varmen i meg!


 

I morgen skal jeg forresten til ernæringsfysiolog! En som har peiling på både gastric bypass OG kreft. Spennende..


Jeg tok det ikke alvorlig


Jeg husker så godt den første tiden jeg kjente en klump på halsen.. Det var i fjor høst. Jeg fortalte det til ett par rundt meg som sa jeg burde på sjekket det, men det plaget meg jo ikke. I tillegg har jeg dårlig erfaring med helsepersonell og leger som aldri tar meg seriøst. Etterhvert begynte jeg å google hva dette kunne være og fant fort ut at det var hovne lymfeknuter. Det var liten sjans for kreft selv om disse var hovne så jeg tenkte ikke noe på det..

Sannheten er vel at jeg var redd for å sjekke det ut i tilfelle det var noe alvorlig. Den flyttet jo på seg og til tider var den så stor at du kunne se den bule ut av halsen. Det finnes jo også andre symptomer på lymfekreft men disse visste jeg ikke om. Kløe blant annet.. Jeg har lenge hatt en intens kløe på føttene og bena. Det har faktisk vært så ille at jeg har klødd meg til blods.

Utmattelse er også ett tegn på lymfekreft og jeg har lenge vært mye sliten. Før operasjonen min så gikk jeg kun på jobb og hjem fordi jeg ikke orket annet. Hvis jeg hadde planer med venninner så kunne jeg finne på å lyve og si at jeg var syk eller komme med en annen unnskyldning fordi jeg rett og slett var så sliten at jeg ikke orket. Jeg tok det ikke alvorlig og tenkte at det var på grunn av overvekten. Mange mister jo energien da.. Planen var jo også å begynne å jobbe så smått igjen og jeg husker jeg gruet meg skikkelig. Jeg gledet meg masse til å komme tilbake til fantastiske kollegaer og jeg er veldig glad i jobben min men jeg gruet meg for å måtte gå på jobb hver dag selv om det bare var for ett par time fordi jeg er var konstant sliten. Det virket heller ikke som om folk rundt meg forstod hvor sliten jeg faktisk var. Eller er..

I dag fikk jeg også vite at hormonforstyrrelser kan være grunnen til lymfekreft og det kan stemme veldig godt med meg. Jeg har jo hatt pcos som er ufarlige cyster på eggstokkene som gjør at man får hormonforstyrrelser. Nå etter operasjonen er hormonene helt på villspor så det skulle ikke forrundre meg. Jeg fikk også tips om å besøke "mirakel mannen" Are Thoresen. Vi har vært mye hos han med hestene og kjørte i flere timer kun for at han skulle se på hestene og behandle dem og nå viser det seg at han også jobber med kreftpasienter. Han kan visst ikke behandle kreften men han kan behandle årsaken til hvorfor man fikk kreften slik at ikke det kommer tilbake igjen. Jeg tenker at det er verdt å prøve hvertfall..

Men kjære lesere.. Dersom du føler at noe er galt, så sjekk opp i det! Det kan faktisk være snakk om liv eller død.

 




Er kampen verdt å kjempe?


I går kveld ble jeg sittende lenge å lese blogger av folk som har fått samme diagnose som meg og prosessen de går igjennom. Det var mange tanker som svirret rundt i hodet mitt og det tok ikke lange tiden før jeg tok meg selv i å tenke "Er det verdt det?" Med så mye ondskap og sykdom som er i verden så er ikke dette den eneste kampen jeg har kjempet eller kommer til å kjempe. Er meningen da at jeg skal kjempe den tyngste kampen i mitt liv med måneder med smerter, kvalme, oppkast og sykehusinnleggelser kun for å oppleve mer vondt i de kommende årene? Er livet virkelig så fint og flott at uansett hvor vondt jeg har det i de kommende månedene så vil det være verdt det?

Nå høres det ut som om jeg er kjempe suicidal og deprimert og det er ikke tilfelle. Jeg er bare sliten.. Jeg er sliten av livet, jeg er sliten av å ha det vondt inni meg, jeg er sliten av å være sterk hele tiden. Jeg er ikke sterk av ønske, jeg er sterk fordi jeg ikke har hatt noe annet valg. Hvor lenge kan ett menneske være sterk før det sier stopp og man ikke har krefter igjen til å kjempe med?

For å være helt ærlig så vil jeg ha svar fra legene på radiumhospitalet hva som skjer dersom jeg ikke ønsker behandling og hvor lang tid jeg da har igjen. Kanskje min tid har kommet? Om det hadde vært tilfelle så hadde det vært helt ok. Jeg har hele veien sagt at jeg ikke er redd for å dø. Da slipper jeg i det minste flere skuffelser, sykdommer og andre urettferdigheter. Samtidig så kan jo livet være så vakkert og kanskje jeg sitter om ti år og tenker at jeg var dum som i det hele tatt tenkte tanken på å gi opp fordi jeg har hatt noen fantastisk fine ti år. Jeg er spent på fremtiden og hva den vil bringe, samtidig som jeg er overbevist om at jeg ønsker ikke å leve det livet jeg gjør nå dersom jeg en gang blir frisk fra kreften.

Jeg gruer meg så.. Jeg gruer meg til alle prøvene som jeg VET vil være smertefulle. Jeg gruer meg til å bli innlagt. Jeg gruer meg til å sitte flere timer hver andre uke med gift sprøytet inn i kroppen min. Jeg gruer meg til alt jeg fortsatt ikke vet svaret på..

Vil det virkelig bli verdt det?

 




Det er så uvirkelig


Helt siden jeg fikk beskjeden om kreft på torsdag så har jeg gått rundt i min egen verden, nesten i transe.. Reaksjonen fra dem rundt har vært utrolig støttende og selv om kommentarene "Jeg vet ikke helt hva jeg skal si" går igjen, så er det godt å bare vite at dere er der.

Therese var så snill og nok en gang åpnet hjemme sitt for meg, lagde god mat til meg, fikk  tankene mine over på andre ting men var også villig til å snakke om alt det som skjer nå. Både fredag og lørdag var vi i stallen og var på kjøretur med hesten hennes. Det var sol og skikkelig påskevær. Idyll

På fredagskveld dro jeg på besøk til "mormor" og Kjell fordi Rebecca og Hans var kommet til Kristiansand igjen. Det var godt med noen gode klemmer, varmende ord og en kjærlig atmosfære. Lørdagsformiddag dro jeg tilbake til Therese og var der til i dag. Jeg dro rett for å hente Rebecca og Hans før vi dro på brudeshow også kjørte de videre til toget hjem. Rett etter møtte jeg ei god venninne jeg ikke har sett på en stund som har fått hjernesvulst og skal inn å operere allerede til torsdag.

Selv om de siste dagene har vært fine så vet jeg at dette bare er begynnelsen.. Ukene og månedene fremover kommer til å bli ett rent helvette og jeg tror det kommer til å bli den tøffeste perioden i livet mitt, spesielt når jeg sliter fra før på grunn av slankeoperasjonen. Hurra for dobbel kvalme og ennå mer utslitt!

Jeg må også si TUSEN TAKK for alle gode kommentarer dere har kommet med de siste dagene. Det varmer mer enn dere tror og jeg kommer til å blogge like ærlig om kreften som jeg har gjort om overvekten. Jeg vil ikke gi slipp på overvektsdelen av bloggen så det kommer til å bli en lett blanding. Nå venter jeg også bare på innkalling til Radiumhospitalet hvor jeg skal innom masse prøver og få min første cellegiftkur. Det er fortsatt så uvirkelig og har nok ikke gått opp for meg hva jeg skal igjennom og hvor alvorlig det faktisk er. JEG HAR KREFT!! Huff, det føles så rart å skrive..

Og til alle nære, kjære og andre bekjente.. Selv om dere ikke vet hva dere skal si eller gjøre, så bare vis at dere er der. Send meg en melding, ring meg, kom på besøk.. Det holder i massevis ♥ Også er jeg fortsatt samme Kristine så jeg setter pris på om dere ikke behandler meg som jeg er dødssyk. Hehe..

 

Fant forresten bloggen til ei på 23år som nettopp har blitt frisk av lymfekreft. Har sittet å lest hele bloggen hennes nå og den finner dere her http://kjerstihoiby.blogg.no/.





Jeg har kreft


Hvordan begynner man ett blogg innlegg hvor man skal fortelle at man er alvorlig syk? Jeg velger å gå rett på sak og fortelle dere sannheten.. Forrige mandag var jeg hos en overlege på på poliklinikk for blodsykdommer. Han sendte meg videre til kirurg på ØNH avdeling og jeg ble operert på onsdagen for å ta biopsi av lymfeknuter jeg hadde på halsen. De oppdaget nemlig disse lymfeknutene da jeg var på sykehuset i Arendal og herfra har det gått slag i slag.

I dag var jeg tilbake igjen hos overlegen som skulle gi meg resultatet på biopsien og den var verre enn forventet. Jeg har en type lymfekreft som heter hodkins lymfom. Dette er en veldig sjeldent type kreftform og i 2010 var det kun 130 stykker i hele Norge som fikk diagnosen. Non Hodkins lymfom er derimot mer vanlig. Prognosene for å overleve er 80% så heldigvis er det store sjanser for at jeg blir helt bra igjen. Likevel må jeg inn på radiumhospitalet allerede neste uke eller uken etter for å ta beinmargsprøve og legge inn en liten brikke i brystet som jeg skal få cellegift i. Jeg må da være i Oslo i mellom 4 -5 dager også vil prøvene gi svar på om jeg må til Oslo for videre cellegift eller om det kan tas her i Kristiansand.

Ut i fra hva legen kunne si nå så tar det rundt ett halvt år før jeg blir frisk igjen (Om jeg blir frisk). Jeg kommer også til å miste håret, noe som var min største bekymring men heldigvis får jeg dekket parykk og de parykkene jeg har sett på til nå er mye finere enn mitt eget hår så det skal nok gå veldig bra.

Det har blitt mye tårer i dag og vært en fryktelig tung dag.. Jeg har fortalt mine nærmeste det og prøvd å være sterk, for jeg er sterk. Likevel er det veldig uvirkelig å tenke på at jeg har kreft.. Jeg har en ondartet kreft. Nå skulle det jo være min tur til å skinne, jeg skulle tilbake på jobb, jeg skulle begynne å trene og jeg skulle jobbe mot å få den kroppen jeg alltid har ønsket.

MEN.. Jeg er sterk og dette skal gå bra. Jeg er fortsatt ung, håret kommer til å vokse ut og når jeg har kicket kreften som jeg vet jeg kan, så skal jeg leve livet til det fulle og DA er det min tid til å skinne.

Foreløpig kommer jeg ikke til å svare på spørsmål her på bloggen men jeg skal skrive så utfyllende innlegg som jeg kan etterhvert. Jeg ønsker også å være ærlig om det fordi jeg finner en utrolig god støtte i dere og i stedet for at det skal bli mye spekulasjoner så er det bedre å være ærlig. Det jeg skal igjennom nå er jo også ganske vanskelig å skjule over lang tid.

Ellers går det igrunnen greit.. Det er fortsatt uvirkelig men jeg har så mange fantastiske personer rundt meg som bryr seg så telefonen min har gått i ett i dag. Jeg prøver å svare dere alle og jeg setter virkelig pris på hver eneste melding og kommentar selv om jeg kanskje er dårlig på å svare.

 

Les mer i arkivet » Oktober 2015 » Mai 2015 » April 2015


Hei! Mitt navn er Kristine Fjellestad og helt siden jeg var liten så har jeg kjempet mot overvekten. Den 04.12.12 tok jeg en gastric bypass operasjon og har totalt gått ned 80kg. Jeg kommer til å skrive om veien videre som slankeoperert og alle utfordringene det byr på. Akkurat nå er lidenskapen min sunn mat og trening så det er nok noe som kommer til å gå igjen her :)

For kontakt:
kristinefjellestad@yahoo.no







hits