Jeg har kreft


Hvordan begynner man ett blogg innlegg hvor man skal fortelle at man er alvorlig syk? Jeg velger å gå rett på sak og fortelle dere sannheten.. Forrige mandag var jeg hos en overlege på på poliklinikk for blodsykdommer. Han sendte meg videre til kirurg på ØNH avdeling og jeg ble operert på onsdagen for å ta biopsi av lymfeknuter jeg hadde på halsen. De oppdaget nemlig disse lymfeknutene da jeg var på sykehuset i Arendal og herfra har det gått slag i slag.

I dag var jeg tilbake igjen hos overlegen som skulle gi meg resultatet på biopsien og den var verre enn forventet. Jeg har en type lymfekreft som heter hodkins lymfom. Dette er en veldig sjeldent type kreftform og i 2010 var det kun 130 stykker i hele Norge som fikk diagnosen. Non Hodkins lymfom er derimot mer vanlig. Prognosene for å overleve er 80% så heldigvis er det store sjanser for at jeg blir helt bra igjen. Likevel må jeg inn på radiumhospitalet allerede neste uke eller uken etter for å ta beinmargsprøve og legge inn en liten brikke i brystet som jeg skal få cellegift i. Jeg må da være i Oslo i mellom 4 -5 dager også vil prøvene gi svar på om jeg må til Oslo for videre cellegift eller om det kan tas her i Kristiansand.

Ut i fra hva legen kunne si nå så tar det rundt ett halvt år før jeg blir frisk igjen (Om jeg blir frisk). Jeg kommer også til å miste håret, noe som var min største bekymring men heldigvis får jeg dekket parykk og de parykkene jeg har sett på til nå er mye finere enn mitt eget hår så det skal nok gå veldig bra.

Det har blitt mye tårer i dag og vært en fryktelig tung dag.. Jeg har fortalt mine nærmeste det og prøvd å være sterk, for jeg er sterk. Likevel er det veldig uvirkelig å tenke på at jeg har kreft.. Jeg har en ondartet kreft. Nå skulle det jo være min tur til å skinne, jeg skulle tilbake på jobb, jeg skulle begynne å trene og jeg skulle jobbe mot å få den kroppen jeg alltid har ønsket.

MEN.. Jeg er sterk og dette skal gå bra. Jeg er fortsatt ung, håret kommer til å vokse ut og når jeg har kicket kreften som jeg vet jeg kan, så skal jeg leve livet til det fulle og DA er det min tid til å skinne.

Foreløpig kommer jeg ikke til å svare på spørsmål her på bloggen men jeg skal skrive så utfyllende innlegg som jeg kan etterhvert. Jeg ønsker også å være ærlig om det fordi jeg finner en utrolig god støtte i dere og i stedet for at det skal bli mye spekulasjoner så er det bedre å være ærlig. Det jeg skal igjennom nå er jo også ganske vanskelig å skjule over lang tid.

Ellers går det igrunnen greit.. Det er fortsatt uvirkelig men jeg har så mange fantastiske personer rundt meg som bryr seg så telefonen min har gått i ett i dag. Jeg prøver å svare dere alle og jeg setter virkelig pris på hver eneste melding og kommentar selv om jeg kanskje er dårlig på å svare.

 

Hva er dumping syndrom?


Det er mange som har lurt på hva jeg snakker om når jeg skriver at jeg "dumper" så jeg tenkte å skrive ett eget innlegg om det.

 

Ved dumping syndrom, kommer en stor mengde mageinnhold raskt ned i tarmen, mageinnholdet tar ikke den normale "pausen" i magesekken.  Mens magesekken er tøyelig og ganske tett, har ikke tynntarmen de samme egenskapene.

Strekk i tarmen kan gi både kvalme, smerter og det kan forårsake økt tempo i passasjen gjennom tarmen - diaré. Dumping syndrom kan også føre til at vann forlater blodbanen for raskt. I likhet med nervesignalene (vagus-respons) kan dette gi blodtrykksfall med slapphet, uvelhetsfølelse, svimmelhet og reaksjonen kan bli så kraftig at man besvimer.

I noen tilfeller kan dumping syndrom føre til en dårlig blodsukker-regulering noen timer etter et anfall. Dersom partiklene i mageinnholdet i stor grad er sukkermolekyl kan dette forårsake en rask blodsukkerstigning. Kroppen vil overkompensere med å frigjøre for mye insulin, og vi får et påfølgende blodsukkerfall som en reaksjon på dette. Sukkermolekyl er små, noe som gjør at de kan forårsake en stor partikkeltetthet i tarmhulen. Dette tiltrekker seg ekstra mye vann. Mat med mye sukker er derfor det som kan gi mest plager ved dumping syndrom.

De fleste opplever problemene 30-60 minutter etter matinntak, dette omtales som tidlige symptomer på dumping syndrom. Søt mat som søtsaker, sjokolade, karameller, leskedrikker, is, fruktjuice, milkshake etc. passerer raskt ned til tynntarmen og er den vanligste utløsende årsaken til dumpingplager. Symptomene er:

  • Kvalme
  • Slapphet og uvellhet
  • Diaré
  • Søvnighet
  • Svetting
  • Økt hjertefrekvens
  • Svimmelhet

 

Informasjon hentet HERFRA.

 

Etter en GPB er det ikke alle som dumper mens noen dumper av "alt". Jeg har kun hatt en ekstrem dumping to ganger. Den ene gangen var rett etter operasjon pga en youghurt og den andre gangen var det en atkinsbar. Sist gang var jeg så dårlig at jeg trodde jeg skulle dø! Jeg ble litt småuggen og en halvtime etter jeg tok siste bit så kom dumpingen for alvor. Jeg måtte slå av lyden på tv'en, lukke øynene og i mens lå jeg å svimlet, skalv og løp frem og tilbake på do.

Dette var som sagt en av de alvorlige og mest intense dumpingene men jeg blir ofte kvalm etter måltid og det er også en form for dumping, bare i en mildere form. Da må jeg også legge meg ned å vente til det går over.

Jeg kjenner jeg er veldig redd for å dumpe når jeg er andre steder enn hjemme og spesielt når jeg begynner å jobbe igjen. Men det er jo faktisk ikke verre enn å holde seg til det jeg vet at jeg tåler og skulle uhellet skje, så får jeg ta det som det kommer.

 

Spørsmål?

En livsstils endring


Nå er det snart to måneder siden operasjonen og jeg ser at jeg har skrevet lite om hvordan det går den siste tiden. Jeg glemmer nå ofte at jeg er operert og eneste gangene jeg merker det er hvis jeg er ute å gjøre noe fordi jeg blir fort sliten. Rettere sagt utmattet.. Jeg spiser også såklart lite og matlysten er ikke på topp. Det går derfor mye i ryvita knekkebrød med mager salami. Da spiser jeg ett knekkebrød med to skiver salami til hvert måltid og det er mer enn nok. Til middag lager jeg mye laks med grønnsaker og kylling. Prioriterer mat med næring og spiser mer kjøtt enn ris, pasta og poteter.

Når det kommer til de mer usunne tingene så går det over all forventning. Jeg har såklart lyst på noe godt til tider men jeg har gjort det til en grei uvane og ikke kjøpe noe usunt selv. Når jeg har vært i selskap eller på besøk hos folk for eksempel en lørdagskveld så kan jeg spise litt dersom det blir servert noe men da er det snakk om ett vaffel hjerte, en bit av en skillingsbolle, eller en godteting. Jeg syntes det er ekstremt viktig å finne den mellomtingen og jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har spist noe usunt etter operasjonen. I hele julen og alle selskapene holdt jeg meg helt unna desserter og annet snacks.

Brusen derimot har jeg store problemer med. Jeg har sååå lyst på brus men det smaker virkelig ikke like godt lengre. Jeg kan ta meg en slurk fordi jeg husker hvor godt det var men så bytter jeg det heller ut med vann fordi jeg syntes det smaker bedre. Hvis jeg er på farten og merker blodsukkeret er lavt så kan jeg kjøpe meg en kuli for eksempel men stortsett går det i vann og fra å gå å ikke drikke vann i det hele tatt så er det STOR forbedring.

Jeg er riktig så stolt over meg selv og føler jeg er på god vei når det gjelder kostholdet. Skal lage en bildeblogg med alle måltidene mine i løpet av en dag slik at dere kan se hva jeg spiser. I morgen skal jeg også lage en sunn variant av pita pizza og da kommer det såklart oppskrift hvis dere ønsker det?

 


Denne er en stor favoritt for tiden! Laks med grønnsaker og dressing av mager kesam og gresk kryddermiks. NAM!

Svar på spørsmål om GBP


Jeg lurer på hvorfor du ikke har valgt å spise sunnere/mindre og å trene? Alle som er overvektige går ned i vekt av det?
- Jeg har alltid vært sykelig overvektig og når man er så stor som jeg var så er det vanskelig/nesten umulig å gå ned all overvekten på egenhånd. Jeg har alltid klart å gå ned 15 - 20kg og skulle sikkert klart 30 - 40 men når jeg var 150kg på det største så vil det si at jeg måtte gått ned 80kg på egenhånd for å nå en normal vekt. Jeg skulle likt å hørt om en person som har gått ned 80kg på egenhånd. Jeg vet nemlig ikke om noen!

 

Jeg leser flere som innrømmer at gastric bypass er en fysisk fix på et psykisk problem. Hvordan rettferdiggjør man som operert det problemet?
-
Jeg er tildels enig med deg. Forskjellen er jo at ved en gastric bypass så blir man "tvunget" til å ta riktige valg. Jeg har valgt å ta kontakt med psykolog for å jobbe med tankene mine rundt mat samtidig som kroppen setter begrensninger. Jeg tror at ved å "kun" operere seg så skyver man det egentlige problemet unna. Til nå føler jeg at det går veldig bra og jeg har gjort en total omveltning av livsstilen min men for en varig suksess så tror jeg det er viktig å søke psykologisk hjelp i tillegg.

 

Jeg lurer på hva dumping er?
- Jeg skal skrive ett eget innlegg om dumping, men kort fortalt så er det kroppen som reagerer dersom den får for mye fett/sukker i kroppen. Man kan også reagere på andre ting eller hvis man spiser for fort/for mye. Jeg hadde tidenes verste dumping av en atkinsbar for eksempel..

 

Har du hatt noen plager med sårene, infeksjon, verking osv.?
- Nei, jeg hadde lite plager med sårene. De på sykehuset sa at jeg var ett sjeldent unntak av fine sår men det tok veldig lang tid før de lukket seg. Jeg tok stiftene etter to uker men da var de fortsatt ikke lukket ordentlig så jeg måtte ha på tape i ett par uker ekstra. Det gjorde også lite vondt akkurat i sårene men det kunne lugge litt i stiftene så jeg var sjeleglad når jeg kunne fjerne de.



Kommer du noen gang til å kunne spise en skikkelig porsjon mat/middag, eller må du leve på små porsjoner?
- Magesekken vil utvide seg og det har den allerede gjort. Nå spiser jeg ca 2dl middag og etter hva jeg har hørt så skal man ligge på 3dl når man skal stabilisere vekten. Det er mange jeg kjenner som spiser tilnærmet normale porsjoner men slik jeg ser det så er det ikke ønskelig. Jeg vil spise slik at kroppen får i seg næring men har ikke noe mål om å klare en normal porsjon i fremtiden.

 

Du sier vekten står stille men er du i noe aktivitet? Eller er du for dårlig til det? Når skal du begynne å trene??
- Jeg er i masse aktivitet men jeg har ikke begynt å trene ennå. Planen var å begynne etter seks uker men da var det jo ny operasjon så nå må jeg vente til det har grodd ordentlig før jeg kan begynne på treningssenter. Ellers fikk jeg høre at kroppen ikke klarer å minske i størrelse samtidig som den går ned i kilo så den perioden hvor jeg stod stille merket jeg at jeg minsket i omkrets. Nå er heldigvis vekten på vei ned igjen og i dag viste den 115,9kg :)


Tatt forrige helg

 


- Hva er drømmeantrekket? Nå som du VET du er på god vei nedover på vektskala og klesstørrelse, har du et drømmeantrekk som du tidligere har skydd unna fordi du er stor? Eller flere? Kan du vise litt bilder av stiler du dagdrømmer om å leke med til sommeren/høsten?
- Jeg har igrunnen ikke noe drømme antrekk men jeg gleder meg til å kunne gå med shorts på sommeren og kjole når jeg skal på byen for eksempel. Det å kunne gå i høye hæler, lange støvletter eller trange jeans uten å tenke at jeg må ha en løs topp over for hvis ikke så henger magen utenfor. Jeg kommer nok til å legge ut bilder av antrekk etterhvert som jeg kjøper meg ny garderobe og det vil alltids være tips til frodige jenter på veien. Blir jo ikke noe sylfide over natten. Hehe :)


- Hadde du problemer med flybelter før du ble operert? At de var for små?
- Jeg husker jeg var veldig nervøs for dette når meg og Rebecca var i Thailand, men det eneste flyet jeg hadde problemer på var det fra Oslo til København. Det gikk greit, men det var litt trangt. På de andre flyene hadde jeg MYE å gå på :)


- Har du prøvd Afipran (kvalmestillende) i de første ukene?
- Ja, jeg brukte det de første dagene men syntes ikke det funket noe spesielt.



- Litt pinlig spm som jeg bekymrer meg veldig over: Klarer du å svelge paracet eller må du bruke stikkpiller? Jeg er skikkelig redd for sistnevnte fordi jeg da må anstrenge meg og krøke meg veldig - og jeg kan tro det er kjempevondt å krøke seg den veien med magen full av stifter!!!
-
Jeg har store problemer med å svelge piller fra før av. Jeg må ta de sammen med mat og det var litt av en utfordring de to første ukene på flytende kost. På sykehuset fikk jeg stikkpiller og da var sykepleierene veldig behjelpelig til å gjøre det for meg, nettopp pga smerter i magen. Det går nok fint skal du se :)

 

Har du strekkmerker? Hvis ja, hvor og er de ille, og har du fått noen tips fra sykehus om noen måte og få de bort eller mindre synlige på?
- Jeg har endel strekkmerker på magen og litt på puppene. Helt ærlig så er de det siste som bekymrer meg og jeg vil heller få bort den overflødige huden enn å bekymre meg over strekkmerker.



Har du fått permisjon fra jobben?
- Jeg er sykemeldt.



Hvor store ble egenkostnadene?
- Jeg betalte rundt 300kr nesten hver gang jeg var inne til undersøkelse men så har man jo frikort så man overstiger aldri den grensen. Når det kom til selve operasjonen så var det ikke noe kostnader bortsett fra alt av piller og sprøyter. Det kom vel på 700kr totalt.



hvor lang tid vil det ta før du kan ta deg en bytur i den nye kroppen?
-
Hvis du tenker på en luftetur som i en shoppingtur så har jeg vært det allerede. Jeg orker ca tre butikker før jeg er helt utslitt å må sette meg ned eller dra hjem, men det er godt å komme seg ut litt. Når det er snakk om bytur på kveldstid med alkohol så kan jeg drikke etter tre måneder men jeg er ikke spesielt glad i byen så det er ikke det første jeg kommer til å gjøre når det har gått tre måneder.

 

Tror du at du kommer til å bli slank?
- Dette er min siste sjanse så jeg skal bli slank.



Hvor høy er du?
-
166

 


Bildet i fra 2010 og nærmere 150kg. Roadtrip med Bjørnar og Therese

 

Hvis det fortsatt er noe dere lurer på så legg igjen en kommentar så skal jeg svare så godt jeg kan :)

Velykket operasjon


Noen blir uthvilte av narkose og jeg sover i flere døgn. Endelig begynner jeg å våkne litt til livet igjen :)

 

Anyways.. Jeg møtte på sykehuset halv ni på onsdagsmorgen og ble plassert i ei seng på ganga fordi dem ikke hadde noen ledige rom. Siden jeg var dopet ned på valium så sovnet jeg og timene gikk ganske fort. I elleve tiden fikk jeg endelig rom, men dobbelt rom. Lå å halvsov her også før det kom en portør å hentet meg i halv ett tiden. Han trillet meg ned til der man er før man kommer inn på operasjonsstuen og her ble jeg liggende å se i taket litt for lenge. I mellomtiden kom en anestesisykepleier å stakk veneflon på meg.

Etterhvert kom jeg inn på operasjonsstuen hvor ting var veldig likt som ved forrige operasjon i Arendal men denne gangen ble jeg skikkelig kvalm av det som får det til å surre i hodet på deg og følte jeg måtte spy. Husker lite etter dette før jeg våknet opp på intensiven ett par timer etterpå men konstant kvalme. Heldigvis hadde jeg en hyggelig sykepleier som passet på meg og jeg hadde lite vondt i forhold til forrige operasjon. Også var det faktisk en eller annen som begynte å snakke om at hun hadde lest historien min i avisen. Vittig altså!

Etter ett par timer på intensiven ble jeg flyttet opp på kirurgisk avdeling igjen og da var klokken allerede blitt seks. Jeg som var så klar for besøk dagen før orket ikke å svare telefonen en gang og det var egentlig veldig godt å være alene og få sove litt. Formen var veldig fin men jeg var helt slått ut.

Når klokken passerte ni så kom det to sykepleiere inn å sa at de hadde en dårlig nyhet til meg mens de så skikkelig alvorlige ut. Jeg tenkte at min siste dag var kommet men det var kun for å gi meg beskjed om at de trengte plassen min og at jeg derfor måtte opp på pasienthotellet. Jeg jublet jo å så for meg flatskjerm tv og eget rom. Desverre var det like fult på pasienthotellet og jeg fikk ny sykehusseng i dobbeltrom. Ikke noe Arendal standar her tydeligvis. Hehe.. Hun jeg delte rom med var ei kjempe koselig dame i fra nord og det var godt med noen å kjase med.

I halv elleve tiden ble jeg litt uggen og skulle bare legge meg ned å slappe litt av. Jeg sovnet og våknet ikke før halv ni dagen etter av en sykepleier som lurte på om jeg ville ha frokost. Etter det kom jeg ned til en lege som tok ut drenet i halsen og gav meg beskjed om at jeg kunne reise hjem. Det var fantastisk deilig å reise hjem og jeg er så glad for at jeg har så lite smerter. Det er ubehagelig bare men ikke konstant smerte. Det verste er dusjingen da jeg fikk streng beskjed om at det ikke måtte bli vått i det hele tatt. Heldigvis skal jeg ta stingene på fredag og løpet av uken så får jeg også beskjed om hvor alvorlig det er. Dere får krysse fingrene for meg :)

 






Operasjon i morgen


Hei mine fine lesere.

 

Dagen i går ble tilbringt på sykehuset med den ene dårlige nyheten etter den andre. Når jeg var i Arendal på grunn av magesmertene så oppdaget de tilfeldigvis noe annet som ikke har med gastric bypass'en å gjøre men som likevel kan være ganske alvorlig. Ble derfor første prioritet hos legene og fikk beskjed om at jeg må inn å operere i morgen allerede.

Foreløpig vet hverken jeg eller legene hvor alvorlig dette er og det er nettopp derfor jeg må under kniven for å finne en nøyaktig diagnose. Siden jeg vet lite om det så er det ikke noe jeg ønsker å dele her ennå men nå vet dere hvertfall hvorfor jeg har vært litt fraværende den siste tiden.

Denne operasjonen kan heldigvis gjøres her i Kristiansand og jeg kommer ut allerede på torsdag. Likevel gruer jeg meg til nok en narkose, ennå ti dager med bandasjer og forsiktighet rundt dusjing, flere arr og ikke minst smerter. Typisk min flaks altså.. Heldigvis tenker jeg ikke så mye på hvor ille det faktisk kan være dersom det er så ille som legene er redd for men det kommer vel etterhvert. Skal såklart fortelle dere alt når jeg vet mer selv :)

Jeg kommer ikke til å ta med meg dataen men kameraet blir med også oppdaterer jeg dere når formen er bedre. Og hvis noen av mine nære og kjære har lyst å komme på besøk i morgen så er dere hjertelig velkommne til det

 




Ryddet i klesskapet og selger tøy


ALT TØYET ER NÅ SOLGT.

 

Jeg har altfor mye tøy som bare ligger å opptar plass så derfor tenkte jeg å få solgt unna endel. Alt tøyet er pent brukt og er tøy som jeg har brukt når jeg var mellom 52 - 54 i størrelse med mindre annet er oppgitt. Prisene kan diskuteres og ønsker du å kjøpe flere plagg eller alt så kan vi såklart komme frem til en veldig grei pris. Kjøper betaler porto og bud er bindene.

Send meg en mail på kristinefjellestad@yahoo.no hvis du ønsker å kjøpe noe av tøyet.

 



Blazer og jeanstights, begge deler i størrelse 54. Kr 250 for blazer og 200,- for jeanstightsen.

 



Fjorårets fantastiske vinterjakke som er både vannavstøtende, vindtett og god og varm! Det er strikk med snøring både i livet og i nederste kant så denne kan man justere selv. Størrelse 54 - 56 og selges for 350kr.

 



Bluse i størrelse XL fra pip selges for 150kr. Nypris er 549! Perfekt sammen med buksene på bildet som er de samme som ligger tilsalgs øverst.

 

 

Bluse fra Lindex str XL. Selges for 100kr.

 




Antishake tightsen fra Röhnisch sin plus size kolleksjon. Tightsen er fantastisk og verdt hver eneste krone! HER kan du lese mer om den. Min tights er i størrelse XL og selges for 300kr.

 

 


Bluse fra lindex i størrelse 54. Selges for 100kr.

 



Bluse fra lindex i størrelse XL. Selges for 100kr.

 




Tunika/kjole fra zizzi, størrelse L. Selges for 100kr // Topp fra cubus i str XL 50kr.

 



Bluse fra Gina tricot, 50kr // Kjempe fin topp fra Zizzi. Nypris 549 og kun brukt en gang. Selges for 150kr!

 




To deilige gensere som selges for 70kr stykket.

 




Min favoritt trenchcoat i str 24 (UK). Selges for 300,-  // Fantastisk snowboard jakke som er god og tykk. Denne har jeg ALDRI fryst i. Selges for 250kr.


Oppfølgingshistorie for nettavisen


I dag har jeg hatt ett telefonintervju med nettavisen som ønsket å lage en sak om historien min. Det er jo ekstra gøy siden dette blir en oppfølgingshistorie til den forrige saken hvor de skrev om at jeg ikke fikk operasjonen.

Jeg er veldig glad for å kunne fortelle historien min til så mange som mulig. Det er viktig å åpne øynene til folk og nettavisen er helt supre til å fortelle historien min på best mulig måte!

Dere kan lese hele saken HER.

 




Normalisering av overvekt


Det florerer av diskusjoner rundt overvekt fortiden og en sak jeg ser går igjen er at folk er redd for normalisering av overvekt. Etter jeg la ut innlegget om man kunne se bra ut med 130kg på kroppen så var dette ett stort tema på kvinneguiden. Jeg tror ikke det er noen overvektige som ønsker å stå frem for å si at overvekt er sunt men heller at man skal kunne føle seg bra uansett hva vekten viser.

Dersom man ser på topplisten på blogg.no så er ca 90% av disse jentene en størrelse 34/36 og beveger man seg ut i kjendisverdenen så er dette plutselig stort. Sannheten er at i USA for eksempel så er gjennomsnittskvinnen en størrelse 44 og Norge følger etter i samme spor. Dette er overhode ikke bra eller sunt men betyr det at disse kvinnene ikke skal kunne føle seg bra med seg selv? At de må gjemme kroppen sin? Hvis man ser på bloggnorge i sin helhet så hvor mange av gjennomsnittskvinnene legger ut bikinibilder av seg selv? Og en størrelse 34/36 er ikke gjennomsnittet! Det inntrykket jeg sitter igjen med er at man ikke kan være stolt over kroppen sin hvis man har ett par kilo for mye på kroppen og hvilket signal sender dette ut til den yngre generasjonen? Bør vi ikke lære barna sunne verdier og at vekt eller klesstørrelse ikke har noen ting å si?



Det er ufattelig mange av de slanke som har ett kosthold verre enn mitt på 130kg. Selv om de har en lav vekt så betyr ikke dette at de er sunne og det er jo det som bør frem i lyset og ikke en stor diskusjon av hva som er vakkert og ikke. Personlig så kommer jeg til å være beinharde med mine barn når det kommer til kosthold og livsstil men samtidig så ønsker jeg at de skal vokse opp med en trygghet på seg selv uavhengi av hvilken klesstørrelse de bruker.

Jeg har selv lagt ut bikini bilde av meg selv her på bloggen tidligere. Ikke for å normalisere overvekt men for å få andre overvektige til å innse at man kan være stolt av kroppen sin uavhengi av kroppsform, vekt eller klesstørrelse. Jeg bærer kiloene mine med stolthet og verdighet. Betyr det at jeg ønsker å være slik eller tror det er sunt? NEI. Jeg jobber for å gå ned i vekt og finne en sunnere livsstil men på veien så ønsker jeg å bli så trygg jeg kan på meg selv. Jeg ønsker å overføre dette til andre overvektige. Det finnes så mye annen ondskap i verden at vi bør elske og rose hverandre uavhengi av utseende. Om du er lav eller høy, tykk eller tynn. Uavhengi av hårlengde, hårfarge eller hudfarge.. Du er vakker uansett! Det finnes ikke noe fasitsvar på skjønnhet og hver og en er vakker på sin måte.

Jeg er vakker på min måte.






Kristine med to år og 30kg forskjell


Bildene til venstre er meg i desember 2010. Nøyaktig to år i mellom bildene og nærmere 30kg forskjell.


 







Svar på kommentar om GBP


Å følge bloggen din har vært en tankevekker. Er selv en utbrent yoyo slanker og overvektig, og grubler på GBP, men din postoperative periode virker veldig slitsom. Føler du selv at du er i en normal tilheling etter inngrepet??

 

- Personlig så tenker jeg at jeg har vært heldig. Jeg har hatt lite plager og er nok i bedre form enn mange andre, til tross for kvalmen jeg sliter med. Det er viktig for meg å dele alle sidene av operasjonen slik at dere som vurderer operasjon eller skal opereres, er så godt forberedt som overhodet mulig.

Jeg ventet på operasjon i fire år og trodde jeg var så forberedt som jeg kunne bli men det har vært en mye tyngre prosess enn jeg så for meg. Jeg tenkte stadig at "Det skjer ikke meg" og trodde tiden etter kom til å bli en dans på roser, men det har vært ufattelig tungt. Bare det at jeg nå, seks uker etter operasjon fortsatt blir kvalm av alt jeg spiser gjør ting utrolig mye tyngre. Jeg får ikke i meg halvparten av det jeg burde av mat og orker derfor ennå mindre.

Foreløpig kan jeg heller ikke si at jeg angrer men nå har jeg stått stille på vekten i tre av seks uker og det er også utrolig slitsomt. Jeg er klar over at det er normalt og at kroppen trenger tid på å hente seg inn men når man føler at alt er forgjeves så er det veldig kjedelig.. Jeg er liksom i midten hvor jeg har plagene etter operesjonen men ikke gledene ved en nedgang.

Det eneste jeg vil be alle dere som vurderer operasjon om er å tenke dere GODT om. Er dere villig til å gå resten av livet hvor dere må gi opp flere matvarer eller kanskje dumper av alle måltider? Er dere villig til å reopereres på grunn av komplikasjoner? Er dere villig til å aldri kunne drikke til måltider igjen eller kunne styrte ett glass med vann?

Plagene er mange og jeg kan garanterere dere at nettopp DU vil få en av dem. Det er ikke noe dans på roser og legge seg under kniven, men det kan være livsviktig!

 




Kjører samtidig i gang med en spørsmålsrunde. Er det noe du lurer på om operasjonen eller tiden min etter så legg igjen spørsmålene dine i kommentarfeltet :)

Hverdagens utfordringer


Nå er det faktisk over fem uker siden jeg la meg under kniven og selv om jeg til tider glemmer at jeg er operert så er det vanvittig mye å tenke over. Jeg blir jo kjempe dårlig uansett hva jeg spiser, hvor lang tid jeg bruker på å spise det eller hvor lite jeg spiser. Jeg prøver derfor å alltid spise før jeg går hjemmefra siden jeg ikke kan kjøpe meg noe mat ute. Problemet er jo bare at jeg må spise ett par timer før jeg går slik at jeg kan ligge på sofaen til jeg er bedre og når jeg da først kommer meg ut så er det jo klart for neste måltid.

Egentlig skal vi ha 6 - 7 små måltider daglig og jeg er heldig hvis jeg får i meg fire. I dag skulle jeg en liten tur på shopping med mamma og lillebroren min og siden dem skulle hente meg klokken fem så spiste jeg klokken tre. Jeg ble deretter liggende, kjempe dårlig på sofaen fram til vi skulle gå og da begynte jeg å bli bedre.

Etter en times tid med kikking i butikkene så merket jeg blodsukkeret raste, jeg begynte å svimle og det var på tide med noe mat. Mamma og lillebroren min spiste middag men siden jeg ikke klarer halvparten en gang så kjøpte jeg meg heller ett grovt rundstykke med gulost. Jeg spiste ca halve også gikk det fem minutter og jeg akutt dårlig. Satt å gulpet og føte jeg måtte spy og slik var det i nesten en time før det gav seg. Jeg dumper liksom ikke men jeg blir bare ekstremt kvalm og uvell. Blir irritert hvis folk prater til meg når jeg er slik og må bare sitte stille helt til det går over.

Er utrolig slitsomt når det er slik for jeg kan aldri bare spise noe i farten så jeg får heller ikke i meg alt jeg bør. Heldigvis blir jeg ikke dårlig av drikke så hvis jeg merker det er lenge siden jeg har spist så kjøper jeg meg en juice eller noe annet som kan få opp blodsukkeret litt.

Også en god nyhet.. Når jeg var på shopping i dag så prøvde jeg tøy i størrelse 48 - 50 og det var nesten litt stort! Er nok ikke lenge til jeg er en størrelse 46, så selv om vekten står stille så går jeg hvertfall ned i omkrets :) Dødsgøy!







Øverste bildet er tatt i mars i fjor. Skiller over 20kg på disse bildene!

Dramatisk gårsdag


Jeg møtte opp på sykehuset i Arendal klokken tolv og når jeg henvendte meg i luken så fikk jeg beskjed om å gå ned på legevakten i stedet. Fikk tilslutt mast meg til en samtale med kirurg som faktisk var grunnen til at jeg kjørte helt til Arendal. Jeg ble sittende å vente/halv sove i godt over en time før kirurgen kom og han tok meg med inn på ett undersøkelsesrom. Han kjente litt på meg og ville ta diverse blodprøver og CT av meg og samtidig legge meg inn.

Jeg ble sendt ut på venterommet før jeg ble hentet av en sykepleier som tok på meg navnebånd, veide meg og tok blodtrykket før jeg ble sendt videre inn til en turnuslege som fikk meg skrevet inn og lyttet på lunger og hjertet.

Videre herfra måtte jeg ned å ta blodprøver og når jeg var ferdig der så fikk jeg rom på pasienthotellet, denne gangen i femte etage. Fikk også beskjed om at jeg skulle ta CT fem på fire og i mellomtiden måtte jeg drikke to liter vann. Jeg lo bare og spurte hvordan i alle dager jeg skulle få ned to liter vann på under to timer med min minimage. Heldigvis var det ikke så nøye om jeg fikk ned alt, men skulle drikke så mye jeg klarte. Heldigvis er det tv på alle rommene på pasienthotellet så jeg fikk tiden til å gå ganske fort.

Jeg møtte opp litt tidligere enn planlagt til CT'en og jeg som aldri har tatt CT visste ikke hva jeg møtte opp til. Heldigvis var det en superhyggelig mann der inne som fortalte meg hva som skulle skje. Først la jeg meg ned på en lang seng også skulle han sette veneflon i armen min for igjennom denne skulle kontrastvesken komme. Jeg var sååå glad for at jeg slapp å drikke den! Desverre traff han ikke første gangen så han måtte stikke igjen. Man blir liksom aldri vant til de stikkene..

Når kontrastvesken ble satt så ble jeg helt varm innvendig. Det var en skikkelig merkelig følelse men det gikk heldigvis fort over. I mens jeg ble kjørt igjennom maskinen så måtte jeg ligge med hendene over hodet og jeg var sikker på at jeg kom til å bli sittende fast inni der. Skjønte virkelig ikke hvordan jeg skulle få plass, men det gikk nå heldigvis. Samtidig når jeg var der nede så skulle jeg ta røntgen av lungene også men da stod jeg oppe og det var heldigvis ikke like dramatisk.

Når jeg kom opp igjen på pasienthotellet så skulle sykepleieren ringe legen å få han til å se på bildene med en gang. I mellomtiden fikk jeg ikke lov til å spise eller fjerne veneflonen og jeg var så sulten at jeg trodde jeg kom til å gå i bakken. Flere ganger gikk jeg å maste på sykepleieren som ringte å maste på legen og ca tre timer etter jeg hadde tatt prøvene så fikk jeg beskjed om at jeg kunne spise men legen ville selv forklare meg resultatet. Da visste jeg hvertfall at det ikke ble noe ny operasjon med det første men var fortsatt redd for hva prøvene viste og jeg fikk beskjed om at legen mest sannsynlig ikke kom før dagen etter.

Jeg fikk hvertfall i meg litt mat og fjernet veneflonen. Hurra! Når klokken ble rundt ni så banket det på døren og legen kom. Han sa at bildene så fine ut og at smertene mest sannsynlig var muskulære. Syntes det hørtes litt merkelig ut men ut i fra hvor nøye de har sjekket meg så slo jeg meg fort til ro. De hadde derimot funnet lymeknuter når de tok CT'en så disse måtte jeg komme tilbake å sjekke om en dag eller to men akkurat nå kunne reise hjem. Heldigvis kunne de sjekke disse i Kristiansand så han skulle sende henvisning.

Denne gangen syntes jeg det var litt trist å reise fra sykehuset for jeg ble kjent med flere andre på pasienthotellet og sykepleieren i femte etage var helt fantastisk og fikk oss virkelig til å føle oss som hjemme. Jeg har virkelig ikke ett eneste vondt ord å si om personellet i Arendal og hver eneste person jeg har vært borti har vært såå varme og fantastiske!

Jeg er også veldig glad for at de tar meg seriøst og sjekker så grundig som de gjør selv om det nå bare var en bagatell. Det kunne vært noe alvorlig og magesmerter etter en GBP skal ALLTID sjekkes opp i!

Nå gleder jeg meg bare til fortsettelsen på reisen min som slankeoperert :)






Arendal sykehus neste


Huff for ett styr det var på fredag.. Jeg kom på legekontoret og ble fortalt at ikke legen var der og ingen visste når han kom tilbake. De ville likevel ta crp'en min som viste seg å være 65, noe som er altfor høyt. Fikk deretter beskjed om å vente på legen og heldigvis var jeg første person inn. Desverre er det få personer i helsevesenet som har veldig peiling på gastric bypass så fastlegen ringte til sykehuset i Arendal hvor han fikk prate med en sykepleier som påstod at det var gallen. Jeg har smerter i venstre side, gallen ligger i høyre.

Hun skjønte fort at legen burde prate med kirurg i stedet og jeg måtte ut på venterommet i mellomtiden. Legen hentet meg inn igjen og sa at jeg måtte møte på sykehuset i Arendal med en gang på mandag. Han ville ikke si så mye annet men kirurgen mente tydeligvis at det var alvorlig. Videre fikk jeg beskjed om å kontakte legevakten hvis det ble verre.. Jeg kjente jeg ble lettet for tidligere hadde det vært snakk om innleggelse.

Helgen har vært så som så. I går morges hadde jeg så vondt at tårene presset på når jeg stod oppe og hadde planer om å hjem å ta en dusj før jeg dro på legevakten. Det bedret seg etterhvert og hjemmelagde komper med slekta fristet mer enn legevakta og i dag er det ikke fult så ille. Det gjør fortsatt vondt hvis jeg står eller trekker pusten dypt men det gjør heldigvis ikke så vondt når jeg sitter.

Kjenner jeg er livredd for hva sykehuset finner i morgen. Jeg er så redd for ny innleggelse eller reoperasjon. Likevel er det jo noe som er galt og det er bedre å finne ut av det enn å leve i uvisshet. Også er jeg glad for at det er så kort vei til Arendal hvor de faktisk har peiling på dette i stedet for å bare bli innlagt her i Kristiansand hvor de vet lite om det.

Nå skal jeg straks av gårde for å måte slekta igjen. Min onkel og fetter er nemlig på besøk fra Oslo så da samles hele gjengen på Gimlekollen. Etterpå skal jeg ha etterlengtet kvalitetstid med Hilde og sushi

Oppdaterer dere så fort jeg har mulighet etter jeg har vært på sykehuset i morgen!




Magesmerter og hastetime hos legen


De siste dagene har jeg hatt smerter på venstre side av magen, der hvor jeg er operert. Det har som regel gått over kort tid etterpå så jeg har ikke tenkt noe spesielt over det men i dag har det bare blitt verre. Jeg skulle ut og gjøre noen ærend tidligere i dag og uansett om jeg satt, gikk eller stod så var det skikkelig ubehagelig så jeg ringte legekontoret som ringte videre til sykehuset i Arendal før de sa at jeg måtte komme inn på en hastetime. De vil ta crp av meg og legen skal kjenne på magen.

Håper for gudsskyld at ikke det er noe alvorlig men det er så skummelt når det er samme type smertene som jeg hadde rett etter operasjonen og magesmerter skal man alltid ta seriøst etter en slik operasjon. Kan jo være alt i fra infeksjoner, brokk og tarmslyng.

Krysser fingrene for at det er en bagatell for i dag skal jeg nemlig ut å spise med hele familien. Min skjønne fetter, Erlend blir nemlig elleve år i dag og det må såklart feires. Det blir første gangen jeg spiser ute etter operasjonen og jeg har ingen ide på hva jeg skal bestille. Blir vel en forrett også får jeg heller ta med restene hjem :D

Ønsk meg lykke til hos legen da, så snakkes vi senere :)

 






Før/etter bilder med en måneds forskjell


Nå har jeg nettopp kommet hjem etter å ha kjørt Rebecca og Hans til toget. Rebecca var snill å tok "etter" bilder av meg. De til venstre er tatt for nøyaktig en måned siden og dagen før operasjonen. Her viste vekten 131,7 og i dag viste vekten 117kg som altså er bildene til høyre. Selv ser jeg ikke den største forskjellen bortsett fra på bildene i undertøy men de drister jeg meg ikke til å legge ut ennå altså.

Nå gleder jeg meg bare til neste "etter" bilder. Satser på at det er større forskjell da :)

 











Les mer i arkivet » Oktober 2015 » Mai 2015 » April 2015


Hei! Mitt navn er Kristine Fjellestad og helt siden jeg var liten så har jeg kjempet mot overvekten. Den 04.12.12 tok jeg en gastric bypass operasjon og har totalt gått ned 80kg. Jeg kommer til å skrive om veien videre som slankeoperert og alle utfordringene det byr på. Akkurat nå er lidenskapen min sunn mat og trening så det er nok noe som kommer til å gå igjen her :)

For kontakt:
kristinefjellestad@yahoo.no







hits