Første cellegift kur over


I går hadde jeg min andre behandling med cellegift, noe som vil si at jeg er ferdig med første kuren. Når jeg skal inn på radiumhospitalet i April så vet de mer om hvordan kroppen min reagerer på cellegiften og hvor mange kurer jeg må ha men jeg har fått beskjed om mellom 6 - 8. Det høres bedre ut enn 12 - 16 behandlinger, sant? Hehe..

Heldigvis kan jeg ta cellegiften på sykehuset her i Kristiansand så jeg møtte opp halv ni for blodprøver og samtale med lege. Imunforsvaret mitt var lavt, men ikke lavere enn forventet og blodprosenten var høy, noe som mest sannsynlig har med jerntilskuddet jeg tar. Jeg ble møtt av en hyggelig sykepleier som skal være "min" de neste gangene jeg får behandling. Hun begynte å gjøre alt klart og stakk nålen igjennom vap'en jeg har i brystet. Dette var ikke så vondt som forventet men heller ikke behagelig.

Jeg fikk også mitt eget rom med seng og tv så jeg var veldig fornøyd med det. Sykepleieren ble også med meg under hele behandlingen i tillegg til mamma som også var der. Denne gangen gikk det heldigvis fortere enn sist gang da hun gav meg cellegiften raskere. Allerede i ett tiden var jeg ferdig og da begynte vi rundt klokken ti.


Her er jeg koblet opp til giften og kvalmebåndene er på.


Juletreet mitt

Sist gang jeg fikk cellegift så var jo formen ok frem til fredagen men til nå så var den verste dagen i går. Jeg var grå og gusten i ansiktet og så sliten av utmattelse at det var ett stort ork bare å reise seg fra sofaen. I dag har jeg vært litt bedre selv om kvalmen har vært der litt for mye og jeg har hatt ett par powernap'er på sofaen. Matlysten er ikke på topp så det går i pytt i panne, pommes frites og frukt. Får i det minste i meg noe.

 

Jeg begynte jo også å se på frustrerte fruer på nytt igjen. Egentlig fordi Lynette hadde kreft, selv om jeg trodde det var brystkreft. I går kom jeg til episoden hvor hun fikk beskjeden og det viste seg å være akkurat det samme som jeg har. Hodgkins lymfom. Selv om dette er tv og ikke helt likt slik virkeligheten er så var det interessant å se noen gå igjennom det samme som meg.

Nå gleder jeg meg til denne uka er ferdig og formen blir stigende. I dag er det nøyaktig en uke til Rebecca kommer til meg og fredag neste uke reiser vi til Kragerø. Jeg gleder meg som en unge :-D

 

Endelig overskudd


Jeg vet ikke om det er fordi cellegiften begynner å gå ut av kroppen eller det fantastiske vårværet vi har hatt her på sørlandet i dag, men kroppen min har vært fylt med overskudd og energi.

Begynte dagen med å hente stefaren min og ungene for å levere de på Kjevik hvor de skulle hente leiebil. Gikk deretter hjem og om organiserte alt av skuffer og skap. Fikk kastet masse som ikke er verdt å ta vare på og plassert innredningen jeg kjøpte i helgen så nå har jeg plutselig litt orden i tøyet og plass, ikke minst! Når jeg var ferdig med dette så hadde jeg fortsatt masse energi igjen og var klar for å nyte været litt. Sendte derfor melding til Kelly og lurte på om dem ville være med på en liten gåtur på Hamresanden og det ville de gjerne.

På Hamresanden hadde snøen smeltet godt og solen skinte og det var virkelig terapi for sjela. Det ble en rolig tur men vi var ute nesten en time og jeg følte meg fortsatt ikke utslitt. Skulle ønske jeg hadde slike dager hver dag men man får heller ta vare på dem når de først er her. Vil jo så gjerne jobbe for vektnedgangen men cellegiften slår meg helt ut. De andre gangene har jeg blitt skjelven bare av å stå oppe i fem minutter så dette var stor fremgang! Nå er det jo typisk bare to dager igjen til neste cellegift men det er godt å vite at energien kommer snikende tilslutt og at jeg ikke er sengeliggende fra den ene gangen til den andre.

Det har hvertfall vært en super dag i dag og jeg nøyt hvert eneste minutt av den. Nå skal jeg slenge meg i sofaen med favoritt kylling salaten og fruene i wisteria lane :)

 

Har dere hatt en fin dag?

 


Hamresanden i sommer ♥ Her er jeg forresten 30kg større enn jeg er nå!




Helgen min


Denne helgen har vært superkoselig og jeg har levd mer eller mindre som en frisk person og glemt bort hele kreften og alt. På fredag tok jeg med meg Hilde på en roadtrip til Søgne for å hente garderobe innredning slik at jeg har litt mer plass til tøyet mitt. Siden Hilde ikke er her fra byen så tok vi en sightseeing rundt om hele byen og meg og Hilde på tur går som regel aldri bra. Vi endte nemlig opp med en katt som prøvde å hoppe igjennom vinduet og millimeter fra å krasje front mot front med en råner som kom i hundreoghelvette i ett parkeringshus.

I går dro jeg på besøk til Stine men begge to var rastløse så vi tok oss en tur ut. Først for å nyte ett bedre måltid med sushi, så på sightseeing igjen før vi endte opp på skoshopping. Det var egentlig Stine som skulle ha sko men den som kom ut igjen med to par var meg. For første gang på sikkert ti år så fikk jeg kjøpt meg støvler. Jeg har tidligere ikke passet det siden jeg har vært så brei i ankelen/leggen. Støvlene jeg kjøpte nå var den mellomste høyden og satt perfekt. Jeg fikk de også til kun 50kr. Kupp! Ett par ballerina sko ble også med meg hjem så nå kan sommeren bare komme :-D



Etter vi hadde vært på shopping så dro vi hjem til Stine som skulle ut senere på kvelden. I mens hun var i dusjen så tok jeg en powernap med Odin som er hunden hennes. Med en gang jeg la meg ned så hoppet han opp, så tydelig at han ikke skulle ligge på gulvet mens jeg lå i sengen. HIhi, skjønningen!


Sushien neders er min og jeg spiser ca tre biter som er mer enn nok.


Nå har jeg nettopp kommet hjem fra familieselskap og er klar for rester av sushi og maraton med frustrerte fruer. Jeg har nemlig begynt på nytt igjen og det er jo fortsatt like gøy, selv om jeg har sett det mange ganger før. :)

 

 

Spa weekend




Andre helgen i mars så tar jeg med meg Rebecca og reiser på Kragerø spa og herlighet som jeg gleder meg! Jeg syntes jeg fortjente en helg med total avslapping og luksus og hva er vel bedre da enn å skjemme seg selv bort på spa? Rebecca blir med rett og slett fordi jeg syntes hun fortjener en oppmuntring hun også og helt ærlig kunne jeg vel ikke bedt om bedre selskap? Hihi..

Vi reiser bort fredag 8 mars og har allerede planlagt en liten tur ute i Kragerø sentrum. På lørdagen er det frokost, lunch og 3 retters middag på hotellet i tillegg til en deilig spa behandling som heter skjærgården spesial.

"Skrubb, bad, fot og ryggmassasje m/steiner, kropps- og ansiktsmaske. Kroppen skrubbes med fruktpudder før du nyter et Detox bad og servering av forfriskninger. Så masseres rygg og føtter med varme steiner før kroppen svøpes inn i kropps maske og ansiktet får oppmerksomhet som gir den glød."

Vi har også bestilt en pakke som heter Tid til hverandre som inkulderer;

> Overnatting
> Frokost
> Lunsj
> Middag, 3-retters eller buffet
> Oppgradering til suite
> Sprudlende drikke og frukt venter i suiten ved ankomst
> Badekåpe og tøfler
> Velværesett
> Inngang til Kragerø Spa ? Vannområde og trening

 

Åh dette skal bli fantastisk! Jeg gleder meg som en unge til å få ett avbrekk fra virkeligheten sammen med verdens beste venninne på spa altså. Er det noen av dere som har vært på Kragerø spa? :)






Livet


Jeg tenker mye for tiden... På livet, kreften, operasjonen og fremtiden ikke minst. Jeg har vært trist, sint og lei for at dette skjedde meg. Hvorfor meg av alle personer? Når skal egentlig ting begynne å gå min vei? Samtidig har jeg også tenkt på hvor mye fint livet har gitt meg. Alle gledene.. Det å få beskjed om at jeg har kreft har utentvil gjort meg mer følsom og fått meg til å se ting i ett annet perspektiv. Jeg setter pris på vennene mine på en helt annen måte og ser nå bedre enn noen gang hvem som er verdt tiden min. Jeg ville gått igjennom ild og vann for dem som står meg nærmest og nå ser jeg endelig hvem som ville gjort det samme for meg.

Jeg har så mange jeg er glad i og som jeg ikke er klar for å forlate ennå. Jeg er ikke klar for å gi opp selv om livet kan være beinhardt. Jeg skal komme meg sterkere ut av dette og livet skal gi meg så mye mer glede enn det allerede har gjort. Jeg har jo så mange år igjen og det beste har ennå ikke kommet.

Det er lett å syntes synd på seg selv og ikke ønske å kjempe videre når ting går deg i mot men i mellomtiden glemmer man å leve.Jeg ønsker å leve livet med kreften også og ikke bare etterpå.

De siste dagene har jeg tilbringt med mennesker som betyr hele verden for meg. På tirsdag var jeg på besøk hos min fine Elianne. I går formiddag kom Therese på besøk og på kvelden hadde jeg besøk av begge Stinene mine. Stine T hadde også med seg to poser med tøy til meg. Er så greit å arve! Nå sitter jeg å venter på Michelle som har med seg masse mary kay produkter som jeg har bestilt. Selv om jeg er i en litt spesiell situasjon og må avlyse eller utsette avtaler så er alle rundt meg utrolig forståelsesfulle og det er jo ikke lett for dem heller. Jeg syntes det er vondt å ikke kunne være en så god venn som jeg ønsker akkurat nå og stille like godt opp for dem som de gjør for meg men heldigvis har jeg mange år igjen å gjøre det godt på :)

Jeg tror ikke livet er noe man skal forstå seg på, det skal kun leves. Ta vare på de rundt deg for de er det viktigste du har når ting er vanskelig

 





 

To av mine aller beste

Første dagene etter cellegift


Etter cellegiften var intatt på onsdagen var jeg ved godt mot og tenkte at dette kom til å bli piece of cake. Jeg våknet opp tidlig torsdags morgen og ringte på sykepleierene for kvalmestillende. Dagen gikk ganske raskt frem til vi skulle ta helsebussen fra radiumen og til sykehuset i Kristiansand. Etter mange forskjellige beskjeder endte det opp med å stå ute i kulda å vente på bussen i over en time. Når jeg først kom på bussen så var jeg sliten og dårlig i formen. Fem timer på buss hjalp ikke akkurat..

Jeg dro rett til tante og Simon og var der fra torsdag og helt til i går. Det var veldig godt å ikke være alene selv om ikke formen var så alt for gal. Fredag var nok verst og ble tilbringt med haugevis av kvalmestillende og alt for mange timer søvn. På lørdag var formen stigende og matlysten begynte å komme tilbake. Tante lagde lammestek med røstipoteter og hjemmelaget rødvinssaus. Jeg får vann i munnen bare av tanken, herlighet så godt det var! Vi så også taken 2 og hadde generelt en veldig koselig kveld. Jeg holdt ut helt til klokken nærmet seg tolv på kvelden i motsetning at jeg kastet håndkleet allerede i ti tiden de andre dagene.

I går var det på tide å dra hjem til meg selv men først var det rester av middagen på lørdag og ett besøk hos farmor og farfar. Jeg var ganske langt nede de to første dagene etter cellegiften og hvis det kan sammenliknes med noe så må det være første uken etter min gbp operasjon. I tillegg til å være konstant sliten, uvel og kvalm så har jeg hatt vondt i munnen og derfor suttet på isbiter ett par dager. Har nesten en feberfølelse i kroppen men for øyeblikket er formen generelt ganske ok. Jeg har mer energi nå enn det jeg hadde etter operasjonen så dersom det blir slik hele veien så skal jeg komme meg greit igjennom det. Desverre kan man reagere forskjellig fra gang til gang men nå er det heldigvis over en uke til ny cellegift. Thank god!

 

Just because it hurts doesn't mean you're gonna die. You've gotta get up and try ♥

 






Happy b-day, baby!


I dag har min aller beste Rebecca og selv om jeg ikke pleier å skrive bursdagsinnlegg så fortjener Rebecca all oppmerksomhet og glede hun kan få. Desverre fikk jeg ikke feiret sammen med henne denne gangen men vi tar det igjen når jeg blir frisk :)

Meg og Rebecca har en lang historie bak oss og ble som søstre allerede på barneskolen. Hun forstod meg på en måte ingen andre gjorde og leste meg som en åpen bok. Jeg har mange gode venninner i livet mitt men Rebecca er virkelig min soulmate og bedre halvdel. Vi har vært der for hverandre i både de gode og dårlige stundene,  noe som også kan sees på bloggen. Hun åpnet hjemme sitt for meg da jeg ikke hadde noe sted å bo, hun er den første jeg ringer til dersom noe skjer, hun har vært der hele veien mot operasjonen og ikke minst med meg på operasjonsdagen. Hun har også vært en stor støtte nå etter jeg fikk kreft og er den personen som alltid får meg i godt humør.

De som kjenner meg, kjenner også Rebecca og vi er mer eller mindre prikk like. Det er jo en grunn til at vi holdt ut med hverandre to uker i Thailand i sommer og fortsatt på hjemturen hadde det like gøy i hverandres selskap. Det er så godt med ei venninne som kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv og som du ikke kan late som ovenfor. Hun skjønner nemlig med gang noe er galt. Selv om hun nå er i Oslo så kan jeg av og til få en vond følelse i meg av at noe er galt og som regel stemmer det. Skikkelig rart, men dere skjønner kanskje hvorfor jeg da sier hun er min bedre halvdel?

Jeg kunne ikke tenkt meg ett liv uten Rebecca og jeg gleder meg til mange flere fine år sammen. Bryllupet hennes som jeg er så heldig å få lov til å være forlover i, fremtidige fødsler som jeg skal være med på and the list go's on..

Siden Rebecca blir hele 23år i dag så syntes jeg alle skal gå inn på bloggen hennes her http://rebeccamaylam.blogg.no/ og ønske henne gratulerer med dagen! I mellom tiden skal jeg skrive litt om hvordan de første dagene etter cellegiften har vært :)




Parykk og første cellegift behandling


I dag våknet jeg kjempe tidlig og fikk rett og slett ikke sove lengre. Jeg fant aldri noe god sove stilling pga smerter i vap'en men dagen i dag har bare flydd av gårde. Først kom det en sosionom innom for å snakke om hva jeg hadde krav på i forhold til jobb, reise, ledsager og andre nyttige ting også var jeg å prøvde parykk. Det var en veldig spesiell følelse og selv om mange av dem var fine så var det noe som ikke helt stemte. Vi fant først en som jeg likte godt men som var litt for kort til min smak og den var lys. Vi fant også en som var nesten sort og som var veldig lik min egen farge og den likte jeg bedre. På slutten så jeg at de hadde stilt ut en parykk som jeg syntes var nydelig og ville gjerne prøvde denne. Med en gang hun satt den på så visste jeg at jeg hadde funnet parykken min. Den var nyydelig og så veldig ekte ut.

Man får jo dekket ett ganske høyt beløp til hodeplagg og kan velge selv hvordan man vil bruke disse pengene. Den ene jeg fant var så billig at jeg kunne kjøpt meg to av dem men så var jeg jo ikke helt fornøyd med den og da blir det jo ikke til at den kommer til å bli brukt. Den jeg likte best måtte jeg betale 1000kr for selv så det var en dyr parykk men til gjengeld så var det både syntet og ekte menneske hår så den holder bedre. Som regel så bruker de bare syntet. Selv om jeg mer eller mindre hadde bestemt meg så ville jeg at Rebecca også skulle se så jeg booket ny time til senere på dagen.


Akkurat nå ligger den litt rart pga mitt eget hår som er under men jeg er veldig fornøyd!

Når klokken ble to så fikk jeg en beroligende og de skulle begynne å koble meg til apparatet. Akkurat da kom Rebecca inn døren så hun fikk med seg hele prosessen og jeg tror hun syntes det var veldig spennende. Først måtte de rense røret også koblet de meg til kvalmestillende som jeg fikk intravenøst og etterhvert saltvann som tok ca 30 minutter. I mellomtiden tok jeg med meg apparatet på luftetur og det pep hele tiden og jeg skjønte lite så jeg trykket bare på "OK" knappen. Haha!


Her holder skjønne sykepleierstudenten Sandra på å gjøre klart å rengjøre slangene.

Da vi kom opp igjen var det på tide å begynne med cellegiften og den første skulle jeg bruke to timer på og dette var også den sterkeste. Når denne var ferdig så var det to på 15 minutter og tilslutt en på en time. I mellom så måtte slangen renses med saltvann så jeg brukte nok rundt 4 - 5 timer totalt men heldigvis kunne jeg bevege meg rundt som jeg ville. Familien kom på besøk igjen og på slutten var det møte med kreftforeningen for barn som vi ble med på for å prate med andre i samme situasjon og pårørende + at vi fikk peppez pizza. Av en eller annen merkelig grunn så ble matlysten min på topp med en gang jeg fikk inn cellegiften og jeg spiste og spiste. Jeg har jo nesten ikke hatt matlyst siden jeg kom hit, sikkert pga nerver og forskjellig og nå som alt er ferdig og jeg så hvor greit det faktisk gikk så var det akkurat som kroppen hadde lyst på alt. Kvalmestillende og armbåndene tok desverre ikke knekken på dumping, så da vet jeg det! Haha..


Her er jeg koblet opp til første pose med gift (Den som er farget) også måtte Rebecca prøve parykken min. Sant hun var fin??

Nå føles faktisk formen veldig fin.. Jeg tok nettopp en kvalmestillende tabelett som skal tas morgen og kveld og dersom jeg kjenner kvalme så kan jeg få noe annet. Den jeg fikk i stad var visst forebyggende. Jeg kjenner lite at jeg har tatt cellegift bortsett fra at jeg er veeeeldig trøtt og nesten litt svimmel pluss at jeg har litt vondt i halsen, nesten som om det er "trangt". Ellers er formen fin og jeg gleder meg til hjemreise i morgen.

Er også sååå takknemlig for at jeg har verdens beste Rebecca her som er en fantastisk støtte oppi alt dette. Hun gikk nettopp hjem og det er litt tungt å vite at jeg ikke får sett ho på ett par måneder men vi har jo heldigvis telefoner osv. Hun kommer nok garantert til å blogge om dagen i dag hun også og bloggen hennes finner dere her http://rebeccamaylam.blogg.no/.


Verdens beste

 

Oppdatering fra sykehussenga


Nå har jeg endelig fått til nettet her på sykehuset, eller rettere sagt.. Jeg gav opp og brukte mobilen som modem. Dagene mine har gått i ett så da er det supert å ha en så fantastisk venninne som Rebecca som kan oppdatere dere litt!

I går når jeg våknet så merket jeg at jeg ikke var like tøff i trynet som jeg var i innlegget på søndag. Jeg var kvalm og dårlig i magen fra jeg stod opp å satt meg på toget, da tok jeg nemlig en valium. Jeg sov mer eller mindre hele veien men våknet av og til at jeg var kvalm. Hurra for nerver som går ut over magen! Da vi ankom sykehuset så kjente jeg at hele magen vrengte seg. Det å vite at dette sykehuset hvor jeg skal tilbringe de neste dagene mine er ett rent kreftsykehus er veldig spesielt.

Det første jeg gjorde når jeg kom var å ta blodprøver og siden de tappet meg så for blod så gikk jeg svimlende ut igjen. Ikke lenge etter var det klar for benmargsprøven som har vært noe av det jeg har gruet meg mest til. Heldigvis var det langt i fra vondt, bortsett fra da legen glapp nålen og den forsvant nedi rompe området i stedet. Haha! De slet noe veldig med å få ut en beinbit fordi skjelettet mitt visst nok var så sterkt og det var en veldig spesiell følelse når de dro ut beinbiten men absolutt ingenting å grue seg til!




Egentlig skulle de ta benmargsprøve på begge sidene men siden de hadde så problemer med så gav de seg heldigvis med den ene.

Videre ut over dagen så var det samtale med lege og omvisning på avdelingen. Jeg har fått "faste" sykepleiere som er heeelt fantastiske, de tar så godt vare på meg at jeg har ikke ord. Jeg fikk også beskjed om at jeg kunne få permisjon så jeg dro på besøk til tanten og onkelen min som bor her i Oslo. Tante hadde laget fantastisk laks med masse godt tilbehør. Det var godt å komme ut av sykehuset og være med familie (Og Rebecca som er som familie). Egentlig kunne jeg sove borte men da måtte jeg vært på sykehuset klokken åtte i dag så onkel kjørte meg tilbake til sykehuset når jeg var klar for å legge meg.

 

I dag ble jeg vekket klokken syv for beroligende før jeg skulle legge inn vap'en. Klokken åtte kom det en portør for å trille meg ned (De triller meg over alt, ganske morsomt egentlig) og de begynte å gjøre klart. Det å legge inn vap'en gikk også overraskende bra. Eneste som gjorde litt vondt var bedøvlsen som sved en god del. Jeg merket heldigvis ingenting smerter når de la den inn men nå er det litt ømt. Samme med der de har tatt benmargsprøven..

Jeg skulle jo også ta pet scan som jeg visste det ikke ble smerter av. Desverre var det mye venting så jeg brukte noen timer på det. Først måtte de legge inn veneflon, så måtte jeg vente i en halvtime før jeg ble lagt i en seng på ett rom. Etter litt tid her fikk jeg det radioaktive stoffet og måtte ligge med det en time ca. Heldigvis sovnet jeg så tiden gikk fort. I maskinen måtte jeg ligge helt stille i en halvtime så det var også en prøvelse. Når jeg endelig kom meg opp på rommet så kunne jeg spise mitt første måltid. Måtte nemlig faste til både vap'en og pet scanen.


Det i midten er selve vap'en også går det slange oppover i halsen. Nedover har jeg en slange som cellegiften skal komme ut i fra som heldigvis blir fjernet i morgen.

Etter måltidet fikk jeg tatt meg en etterlengtet dusj også dro meg og mamma til byen en tur hvor jeg møtte Rebecca og mamma gikk å luftet hodet litt for seg selv. Vi var innom ett par butikker og jeg kom hjem igjen med tre gensere og betalte ikke 400kr til sammen en gang. To fra vero moda og en fra zara. Kjempe gøy å finne tøy på "normale" butikker!! Vi gikk også å spiste indisk og endte opp med å dele en middag. Jeg klarer jo ikke så mye så det holdt mer enn nok. Vi gikk også å tok oss en kakao på uteservering før jeg møtte mamma og vi tok taxi hjem.

Også fikk jeg faktisk kjøpt meg sjøsyke armbånd. De skal jo funke mot det meste av kvalme OG cellegift så det er jo helt genialt. Jeg har jo vært kvalm siden jeg kom på sykehuset så jeg sitter faktisk med båndene på i skrivende stund.

I morgen blir det også fult opp med sosionom, psykolog, finne parykk og min første cellegift behandling. Jeg fikk beskjed i dag om at jeg må beregne 12 - 16 behandlinger og seks til åtte måneder. Krysser fingrene for at jeg tåler cellegiften greit også kommer heldigvis Rebecca på besøk og holder meg med selskap.

Jeg fikk ikk tatt noen bilder fra middagsdaten med Rebecca, men heldigvis hadde hun med seg kamera. På bloggen hennes kan dere derfor se bilder fra hvordan kvelden vår var. Her finner dere innlegget http://rebeccamaylam.blogg.no/1360703376_indisk_date_med_beste.html.




 

 

Første dag på Radiumhospitalet


Hei kjære lesere! I dag er det ikke Kristine selv som oppdaterer dere her på bloggen, men jeg, Rebecca! Jeg må innrømme at det er spesielt å blogge for andre, men veldig artig også! 

Men over til Kristine og hennes dag. Som dere sikkert har fått med dere så er hun i Oslo for sin første cellegiftbehandling. I dag da hun kom på Radiumhospitalet tok hun noen blodprøver (8 glass!!) og beinmargsprøve. Hun hadde gruet seg litt til den, men det gikk mye bedre enn forventet. 

Etter hun var ferdig dro hun til sin familie her på Ekeberg - jeg dro også opp for å treffe henne og vi ble servert en kjempe god fiskemiddag! Vi prata om det hun hadde gjort og det som skal gjøres i løpet av uken. Da vi satt i sofaen pirket hun seg litt i nakken hele tiden, og spurte meg om det var noe der - og det var det. Legen hadde klart å glemme å få ut alle stingene, så det stakk ut en sort tråd fra nakken! Ikke veldig bra, men godt hun skal rett på sykehuset slik at hun kan fjerne det. Stripsen på såret fra beinmargsprøven hadde også løsnet så plasteret hadde blødd ut... Igjen, godt hun er der slik at alt kan fikses! Det var veldig godt å se henne igjen og veldig hyggelig å treffe familien hennes igjen! 

I morgen skal hun sette inn en VAP (Venous Access Port) som er ett lite kammer som legges under huden. Det er her cellegiften skal inn. Hun skal også ta en PET scan (Positron emisjons tomografi) som er en diagnostisk undersøkelse som gjør det mulig å fremstille bilder som viser aktivitet i celler og vev ved hjelp av radioaktiv væske som settes inn intravenøst. 

Vist formen hennes er god i morgen skal jeg treffe henne i byen og vi skal spise middag sammen. Det er nok godt å få kommet seg litt vekk fra sykehuset også inniblandt, så jeg krysser fingrene for at hun føler seg fin nok til det.

Håper dere syntes det er greit med meg som oppdaterer i dag og kanskje noen ganger til i løpet av turen hennes her! :) Jeg kommer også til å oppdatere på min blogg om dagene fremover med Kristine, så bare titt innom om dere har lyst :)

                     

Ha en fin kveld!

Tanker før avreise


Nå er jeg mer eller mindra pakket og klar for avreise i morgen tidlig (Natt). Toget vårt går herfra halv seks i morgen tidlig så taxien blir bestilt til kvart på fem. Gjesp! Kommer til å sove hele veien til Oslo. Jeg har pakket nesten en full trillekoffert men det er så kjedelig å føle at man magler noe når man er på sykehus eller generelt er bortreist. Jeg har tatt med massevis av koseklær og kun ett "pent" antrekk dersom vi skal ut å spise eller noe. Dataen, iPaden, speilrefleksen og diverse ladere blir også såklart med.

I veska har jeg allerede pakket ned smertestillende og beroligende slik at jeg er klar for det sykehuset måtte ha å by på. Hehe.. Tenkte også å ta med meg noen knekkebrød i tilfelle jeg blir sulten eller det er vanskelig å få tak i "min" type mat.

Egentlig er jeg ganske rolig for hele uken som måtte komme.. Jeg tenker som så at det er ingen vei utenom så hva er da vitsen med å grue seg? Da er det bedre å gjøre det beste ut av det og ta utfordringene som de kommer. Jeg VET at benmargsprøven kommer til å gjøre vondt men det er fem minutter med intens smerte også går det jo over, sant? Alle prøvelsene jeg måtte ha de neste månedene kommer til å gå over og jeg tror det er viktig å tenke slik for å komme seg igjennom det.

Likevel er det rart at jeg offesielt blir en kreftpasient fra neste uke. Jevnlige cellegift behandlinger og andre utfordringer står på planen men så er det jo godt å komme i gang slik at jeg blir fortere ferdig med det. Jeg skal komme sterkere ut av dette og nå er jeg lei av at livet alltid velter meg overrende og sparker meg mens jeg ligger nede. Never again! Livet har tullet med feil jente :)

 




iPad og Kelly's bursdag


I går våknet jeg tidlig men jeg lå bare på sofaen og halvsov mer eller mindre hele dagen. Jeg fikk endelig tatt etterveksten da, trengtes virkelig! Siden det var Kellys bursdag så hadde jeg en unnskyldning for å stelle meg litt ekstra og det føltes utrolig godt å stelle håret, sminke seg litt ekstra og dolle seg opp. Det er alt for lenge siden sist.

På vei til Kelly dro jeg innom min aller beste Tante og Simon slik at jeg fikk sett de før jeg reiser til Oslo. De hadde også kjøpt en gave til meg som var bursdaggave og fordi jeg var syk.. Gjett hva de hadde kjøpt? iPad!!! De er jammen med gaaaaale men herlighet så gøy det var. De viste meg facetime slik at vi kan snakke over den mens jeg er i Oslo og det er jo helt genialt. Jeg har virkelig ikke ord altså.. Tuuuusen takk Tante og Simon


 

Jeg hadde planer om å ta masse bilder til dere i går, men selvfølgelig klarte jeg å glemme minnekortet til kameraet. Heldigvis fikk jeg Kelly til å ta noen bilder likevel slik at dere hvertfall fikk se hvordan jeg så ut i går.











 

 

Nå skal jeg opp til mamma og de en tur før jeg må pakke kofferten senere i dag. Mest sannsynlig kommer Hilde på besøk med sushi også, så det blir kos

En stor takk


Nå kom det nettopp en ukjent mann på døra her med en gigantisk blomst til meg. Inni lå det ett kort med en hilsen fra verdens beste avdeling på jobb og fantastiske kollegaer. Jeg ble helt rørt! Den var såå fin og jeg satt kjempe stor pris på det. TUSEN TAKK alle sammen!! Jeg kommer snart tilbake til dere igjen

 









Hvis ikke jeg har verdens beste arbeidsplass og kollegaer så vet ikke jeg!

To måneders før/etter bilder


Bildene til venstre er tatt dagen før operasjon og de til høyre er tatt i går. På disse bildene skiller det 18,7kg. Vilt å tenke at det er på to måneder!

 











 

Det begynnerå bli litt forksjell.. Nå gleder jeg meg til videre fremgang :D


Sunnere pitapizza


Min nye favorittmat! Såå godt og så enkelt!

 

Du trenger:

- En pakke karbonadedeig (400gr)
- Rødløk
- To fedd hvitløk
- Tomatpure
- Jack Daniels barbequesaus
- Salt/paprikakrydder
- Pitabrød (Jeg foretrekker grove, men de var utsolgt på butikken)

 



Begynn med å kutt pitabrødene på langs slik at du får dobbelt så mange. Jeg bruker bare 4 -5 halve slik at jeg får mer proteiner og mer "fyll". Dersom du ønsker flere så ville jeg hatt mer kjøtt slik at det blir rundt 100gr på hvert pitabrød.

Etterpå kutter du opp to hvitløksfedd og en halv rødløk. Hvitløken skal oppi kjøttdeigen mens rødløken skal oppå fyllet.



Deretter bruner jeg kjøttdeigen i teflonpanne slik at jeg slipper smør/olje. Salter kjøttet litt og tilsetter hvitløken mot slutten av steketiden sammen med paprikakrydder.

 



Når kjøttdeigen er ferdig stekt så har jeg oppi ett helt glass/boks med tomatpure og ca 3 spiseskjeer med bbq saus. Rør godt sammen og fordel ut over pita brødene, ta deretter på rødløk og avslutt med mozarella ost. Jeg har ca 50gr på fem pitabrød.



Stekes i ovnen på 200 grader i 15 minutter. Kjempe godt, sunt og næringsrikt måltid! Jeg spiser ca en halv av gangen men jeg prøver å få til to middagsmåltider til dagen pga næringen. Veldig greit å ffryse ned :)

 

Nå har nettopp Trine gått og jeg skulle egentlig ut å spise med Kelly. Desverre måtte jeg avlyse for jeg er helt utslitt og har vondt i hele kroppen. Fryktelig kjedelig når kroppen jobber meg i mot men heldigvis har jeg gode venner som forstår også skal jeg til Kelly i morgen for å feire bursdagen hennes så da går det greit :)

 

 

Gode nyheter hos ernæringsfysiolog


I dag var jeg oppe alt for tidlig siden jeg hadde møte med ernæringsfysiolog. Vi gikk igjennom kostholdet mitt og han sa at alt så veldig fint ut og at jeg prioriterte riktig. Jeg burde også klare å få inn 1 - 2 måltider ekstra per dag men maten jeg spiste hadde han ingenting å si på.

Jeg var hos ernæringfysiolog i april 2010 også da jeg søkte om operasjon og da tok vi scanning av kroppen. Dette hadde jeg helt glemt så ernæringfyisologen ville ta ny scanning for å sammenlikne. Trenger vel ikke å si så mye annet enn at jeg gikk smilende ut derfra og fikk bedre nyheter enn forventet!

 

April 2010

Vekt - 143kg
Bmi - 53
Fettmasse - 73kg

 

Februar 2013

Vekt - 113kg
Bmi - 42
Fettmasse - 50kg

 

Jeg spurte om jeg kunne få med meg resultatene hjem men han måtte sende de til meg så derfor husker jeg bare sånn ca på alt bortsett fra vekten. Jeg har altså gått ned 30kg og 23 av dem er rent fett!! Jeg har vært så redd for at det er mest muskler jeg har gått ned men mesteparten er heldigvis fett. Han sa også at det ikke nødvendigvis var slik at de resterende syv kiloene var muskler, da både leveren minsket ved vektnedgang, man trengte mindre blod (?) osv. Syntes dette var kjempe gode nyheter og det føles fantastisk å ha mistet 30kg siden April 2010. Ennå gøyere er det jo at jeg ikke var på mitt største her så jeg har faktisk en ennå større vektnedgang :-D

 

Nå har jeg fått shinet hele leiligheten og skal til å lage en sunnere variant av pitapizza. Siden jeg reiser på mandag så er det godt å komme hjem igjen til en ren leilighet også kommer Trine snart på besøk så da tenkte jeg å diske opp med noe som er både sunt og fantastisk godt! Kanskje jeg skal få klart å legge ut oppskrift denne gangen?

 


Jeg ville egentlig ikke dele disse, men shit au. Det er jo slik jeg ser ut. Bildet til venstre er dagen før operasjon og bildet til høyre er tatt for en måned siden og en måned etter operasjon. Det er på tide med nye etterbilder så jeg skal se om jeg kan få Trine til å ta noen i dag :)

 


Radiumhospitalet på mandag


I dag har jeg vært på besøk hos ei som mamma kjente som nettopp har blitt frisk fra lymfekreft. Det var veldig godt å prate med noen som har vært igjennom det samme og ikke minst så var hun så utrolig positiv. Mens jeg satt hos henne så fikk jeg faktisk telefon i radiumhospitalet som ville ha meg inn allerede til mandag. De sa ikke så mye annet enn at benmargsprøven ble tatt enten sent på mandag eller på tirsdagen. Heldigvis trenger jeg ikke sove på sykehuset selv om jeg blir innlagt så håper på å sove hos Rebecca og Hans ett par netter. Jeg har jo også familie i Oslo pluss at mamma blir med meg inn så det er godt.

Det er rart å tenke på at neste gang jeg kommer hjem så er kroppen min full av gift. Likevel gleder jeg meg til å få mer svar enn det jeg har nå og ikke minst å bli frisk. Jeg gleder meg såklart ikke til den kommende uka eller å begynne på cellegift men desto fortere jeg begynner, desto fortere blir jeg frisk! Jeg vil også prøve å ha det litt koselig oppi dette så middagsdate og shopping er allerede planlagt. Heldigvis blir det ikke noe cellegift før på slutten av oppholdet..

Jeg lurer også litt på om jeg skal få Rebecca til å oppdatere dere når jeg ikke har mulighet? Dataen blir såklart med men det kan jo være greit med litt blogghjelp :)

Nå har jeg nettopp kommet inn døra etter å ha vært med Helene i stallen hos fine Ymir. Ingenting er som litt Ymirkos og jeg er fortsatt like forelsket i den hesten. Helene lurte på om jeg ville ri og siden jeg ikke har sittet på en hest siden i sommer så sa jeg såklart ja. Når jeg skulle oppå han så stod jeg på en benk slik at det er litt lettere å komme oppå og jeg merket stor forskjell sist jeg skulle opp at det var mye lettere når jeg hadde gått ned ti kilo. Denne gangen hadde jeg absolutt ingen krefter og slet skikkelig med å komme meg på. Det var da jeg merket hvor mye muskler jeg har mistet og ikke minst hvor utmattet jeg faktisk er.. Null overskudd! Når jeg først kom meg oppå så var det fantastisk så jeg skal absolutt bruke Ymir til litt terapi for sjela fremover (Så fremt kreftene er på plalss).






Det er litt bedre med hest på sommeren altså. Nå skal jeg hoppe rett i dusjen for å få varmen i meg!


 

I morgen skal jeg forresten til ernæringsfysiolog! En som har peiling på både gastric bypass OG kreft. Spennende..


Jeg tok det ikke alvorlig


Jeg husker så godt den første tiden jeg kjente en klump på halsen.. Det var i fjor høst. Jeg fortalte det til ett par rundt meg som sa jeg burde på sjekket det, men det plaget meg jo ikke. I tillegg har jeg dårlig erfaring med helsepersonell og leger som aldri tar meg seriøst. Etterhvert begynte jeg å google hva dette kunne være og fant fort ut at det var hovne lymfeknuter. Det var liten sjans for kreft selv om disse var hovne så jeg tenkte ikke noe på det..

Sannheten er vel at jeg var redd for å sjekke det ut i tilfelle det var noe alvorlig. Den flyttet jo på seg og til tider var den så stor at du kunne se den bule ut av halsen. Det finnes jo også andre symptomer på lymfekreft men disse visste jeg ikke om. Kløe blant annet.. Jeg har lenge hatt en intens kløe på føttene og bena. Det har faktisk vært så ille at jeg har klødd meg til blods.

Utmattelse er også ett tegn på lymfekreft og jeg har lenge vært mye sliten. Før operasjonen min så gikk jeg kun på jobb og hjem fordi jeg ikke orket annet. Hvis jeg hadde planer med venninner så kunne jeg finne på å lyve og si at jeg var syk eller komme med en annen unnskyldning fordi jeg rett og slett var så sliten at jeg ikke orket. Jeg tok det ikke alvorlig og tenkte at det var på grunn av overvekten. Mange mister jo energien da.. Planen var jo også å begynne å jobbe så smått igjen og jeg husker jeg gruet meg skikkelig. Jeg gledet meg masse til å komme tilbake til fantastiske kollegaer og jeg er veldig glad i jobben min men jeg gruet meg for å måtte gå på jobb hver dag selv om det bare var for ett par time fordi jeg er var konstant sliten. Det virket heller ikke som om folk rundt meg forstod hvor sliten jeg faktisk var. Eller er..

I dag fikk jeg også vite at hormonforstyrrelser kan være grunnen til lymfekreft og det kan stemme veldig godt med meg. Jeg har jo hatt pcos som er ufarlige cyster på eggstokkene som gjør at man får hormonforstyrrelser. Nå etter operasjonen er hormonene helt på villspor så det skulle ikke forrundre meg. Jeg fikk også tips om å besøke "mirakel mannen" Are Thoresen. Vi har vært mye hos han med hestene og kjørte i flere timer kun for at han skulle se på hestene og behandle dem og nå viser det seg at han også jobber med kreftpasienter. Han kan visst ikke behandle kreften men han kan behandle årsaken til hvorfor man fikk kreften slik at ikke det kommer tilbake igjen. Jeg tenker at det er verdt å prøve hvertfall..

Men kjære lesere.. Dersom du føler at noe er galt, så sjekk opp i det! Det kan faktisk være snakk om liv eller død.

 




Er kampen verdt å kjempe?


I går kveld ble jeg sittende lenge å lese blogger av folk som har fått samme diagnose som meg og prosessen de går igjennom. Det var mange tanker som svirret rundt i hodet mitt og det tok ikke lange tiden før jeg tok meg selv i å tenke "Er det verdt det?" Med så mye ondskap og sykdom som er i verden så er ikke dette den eneste kampen jeg har kjempet eller kommer til å kjempe. Er meningen da at jeg skal kjempe den tyngste kampen i mitt liv med måneder med smerter, kvalme, oppkast og sykehusinnleggelser kun for å oppleve mer vondt i de kommende årene? Er livet virkelig så fint og flott at uansett hvor vondt jeg har det i de kommende månedene så vil det være verdt det?

Nå høres det ut som om jeg er kjempe suicidal og deprimert og det er ikke tilfelle. Jeg er bare sliten.. Jeg er sliten av livet, jeg er sliten av å ha det vondt inni meg, jeg er sliten av å være sterk hele tiden. Jeg er ikke sterk av ønske, jeg er sterk fordi jeg ikke har hatt noe annet valg. Hvor lenge kan ett menneske være sterk før det sier stopp og man ikke har krefter igjen til å kjempe med?

For å være helt ærlig så vil jeg ha svar fra legene på radiumhospitalet hva som skjer dersom jeg ikke ønsker behandling og hvor lang tid jeg da har igjen. Kanskje min tid har kommet? Om det hadde vært tilfelle så hadde det vært helt ok. Jeg har hele veien sagt at jeg ikke er redd for å dø. Da slipper jeg i det minste flere skuffelser, sykdommer og andre urettferdigheter. Samtidig så kan jo livet være så vakkert og kanskje jeg sitter om ti år og tenker at jeg var dum som i det hele tatt tenkte tanken på å gi opp fordi jeg har hatt noen fantastisk fine ti år. Jeg er spent på fremtiden og hva den vil bringe, samtidig som jeg er overbevist om at jeg ønsker ikke å leve det livet jeg gjør nå dersom jeg en gang blir frisk fra kreften.

Jeg gruer meg så.. Jeg gruer meg til alle prøvene som jeg VET vil være smertefulle. Jeg gruer meg til å bli innlagt. Jeg gruer meg til å sitte flere timer hver andre uke med gift sprøytet inn i kroppen min. Jeg gruer meg til alt jeg fortsatt ikke vet svaret på..

Vil det virkelig bli verdt det?

 




To måneder post op og bursdag


I dag er det 4. februar, noe som vil si at jeg både har bursdag og det er nøyaktig to måneder siden min gastric bypass. Jeg følte igrunnen ikke for å feire så mye og planen var egentlig å ut å spise men da jeg våknet opp med ferber og en crappy form så ble det til god mat hjemme i stedet med gaver og til og med litt kake. Jeg har hatt en veldig koselig dag i joggebuksen og sminkeløs. Faktisk kan jeg ikke huske sist jeg hadde på meg sminke..

I tillegg er det jo to måneder siden operasjonen min i dag og vekten viste 114,6kg så den går stadig nedover. Jeg var også på "shopping" i klesskapet til mamma for en stund siden og tok med meg en ubrukt bula joggebukse som så fryktelig liten ut og jeg trodde ikke den kom til å passe på en stund. Prøvde den i dag og den satt jammen med perfekt! Tydelig at hodet ikke henger med på forrandringene som skjer på kroppen.

Jeg fikk også spørsmål om plagene jeg har hatt etter operasjonen hadde med kreften å gjøre men det har det ikke, bortsett fra slappheten. Det er mange som er slapp og sliten etter gpb og når jeg da får det "beste" fra to verdener så er det jo ikke rart at jeg har vært utslitt. Kvalmen derimot har ingenting med kreften å gjøre. Jeg prøver nå å glede meg over operasjonen til tross for alt som skjer og jeg tror det kan være en liten trøst i hverdagen. Når jeg er kvitt kreften så vil jeg være ett nytt menneske på mange måter men også forhåpentligvis mange kilo lettere. Eneste jeg syntes er veldig frustrerende er at jeg ikke kan trene på en lang lang stund men jeg har jo mange år på å ta igjen tapt trening heldigvis.


Tatt i dag



Det er så uvirkelig


Helt siden jeg fikk beskjeden om kreft på torsdag så har jeg gått rundt i min egen verden, nesten i transe.. Reaksjonen fra dem rundt har vært utrolig støttende og selv om kommentarene "Jeg vet ikke helt hva jeg skal si" går igjen, så er det godt å bare vite at dere er der.

Therese var så snill og nok en gang åpnet hjemme sitt for meg, lagde god mat til meg, fikk  tankene mine over på andre ting men var også villig til å snakke om alt det som skjer nå. Både fredag og lørdag var vi i stallen og var på kjøretur med hesten hennes. Det var sol og skikkelig påskevær. Idyll

På fredagskveld dro jeg på besøk til "mormor" og Kjell fordi Rebecca og Hans var kommet til Kristiansand igjen. Det var godt med noen gode klemmer, varmende ord og en kjærlig atmosfære. Lørdagsformiddag dro jeg tilbake til Therese og var der til i dag. Jeg dro rett for å hente Rebecca og Hans før vi dro på brudeshow også kjørte de videre til toget hjem. Rett etter møtte jeg ei god venninne jeg ikke har sett på en stund som har fått hjernesvulst og skal inn å operere allerede til torsdag.

Selv om de siste dagene har vært fine så vet jeg at dette bare er begynnelsen.. Ukene og månedene fremover kommer til å bli ett rent helvette og jeg tror det kommer til å bli den tøffeste perioden i livet mitt, spesielt når jeg sliter fra før på grunn av slankeoperasjonen. Hurra for dobbel kvalme og ennå mer utslitt!

Jeg må også si TUSEN TAKK for alle gode kommentarer dere har kommet med de siste dagene. Det varmer mer enn dere tror og jeg kommer til å blogge like ærlig om kreften som jeg har gjort om overvekten. Jeg vil ikke gi slipp på overvektsdelen av bloggen så det kommer til å bli en lett blanding. Nå venter jeg også bare på innkalling til Radiumhospitalet hvor jeg skal innom masse prøver og få min første cellegiftkur. Det er fortsatt så uvirkelig og har nok ikke gått opp for meg hva jeg skal igjennom og hvor alvorlig det faktisk er. JEG HAR KREFT!! Huff, det føles så rart å skrive..

Og til alle nære, kjære og andre bekjente.. Selv om dere ikke vet hva dere skal si eller gjøre, så bare vis at dere er der. Send meg en melding, ring meg, kom på besøk.. Det holder i massevis ♥ Også er jeg fortsatt samme Kristine så jeg setter pris på om dere ikke behandler meg som jeg er dødssyk. Hehe..

 

Fant forresten bloggen til ei på 23år som nettopp har blitt frisk av lymfekreft. Har sittet å lest hele bloggen hennes nå og den finner dere her http://kjerstihoiby.blogg.no/.





Les mer i arkivet » Oktober 2015 » Mai 2015 » April 2015


Hei! Mitt navn er Kristine Fjellestad og helt siden jeg var liten så har jeg kjempet mot overvekten. Den 04.12.12 tok jeg en gastric bypass operasjon og har totalt gått ned 80kg. Jeg kommer til å skrive om veien videre som slankeoperert og alle utfordringene det byr på. Akkurat nå er lidenskapen min sunn mat og trening så det er nok noe som kommer til å gå igjen her :)

For kontakt:
kristinefjellestad@yahoo.no







hits