En oppdatering


Etter forrige cellegift så jeg rett ut og syntes fryktelig synd på meg selv. Fikk ikke i meg mat, hadde vondt i hele kroppen og trodde rett og slett min siste time var kommet. Heldigvis så kom formen seg ganske raskt og allerede tirsdagen var jeg ute å luftet meg en tur (En uke etter cellegift). Denne uken har rett og slett vært helt fantastisk med middag på fiskebrygga, sushikos, besøk og i går skulle jeg egentlig på kino men hadde den verste dumpingen så jeg måtte avlyse.

I dag er det siste dagen før cellegift så jeg ville utnytte den så godt jeg kunne, spesielt siden sommeren endelig er her. Jeg smurte derfor hele kroppen inn med solkrem i faktor femti og møtte Tine og hunden Papi på fiskebryggen for en is. Vel.. Jeg var kvalm så det ble ikke noe is på meg men koste meg minst like mye.

Vi dro videre opp på jobben til Heidi for å være litt sosial og koste oss mer i sola. Jeg satt i direkte sollys i fem minutter og begynte allerede å bli rød til tross for solfaktor femti, så da vet jeg at jeg bør holde meg unna direkte sollys til tross for så høy faktor.

Jeg tok meg også en tur innom Tante hvor vi satt på verandaen å koste oss med kjas før jeg dro på butikken også hjem, helt utslitt. Jeg blir jo fort sliten og når jeg da gjør så mye på en dag blir jeg helt ødelagt i formen. Derfor blir det ikke lenge til jeg tar kvelden siden jeg må opp tidlig i morgen for ny cellegift. Seven down, five to go :)

 


Bildene er tatt på tirsdagen og vekten viser nå 92,5kg.


Og siden jeg er blind på vektnedgangen så måtte jeg lage før/etterbilde. Bildet til venstre er tatt dagen før operasjonen og det skiller 40kg på bildene.

 

 

Husk at dere også kan følge meg på instagram. Kristinefjellestad heter jeg der og oppdaterer oftere enn hva jeg klarer med bloggen akkurat nå :)

Mareritt på sykehuset


I går var en av de verste dagene jeg har hatt når det kommer til behandling.. Legen sa at prøvene var fine og at det derfor ble kur, men jeg hadde så lite lyst siden ikke min faste sykepleier var på jobb og magefølelsen min var så sterk på at ikke ting kom til å gå etter planen.

Jeg fikk en veldig hyggelig sykepleier men jeg gruet meg maks til hun skulle stikke nålen inn i vap'en (Den platen jeg har i brystet som jeg får cellegiften i). Alle nye sykepleiere har problemer med å treffe da den ligger litt rart til og det ender opp med at de må stikke to ganger og det svir noe så inni granskauen. Etter å ha blitt stukket av tre forskjellige sykepleiere og tilsammen fem ganger så knakk jeg helt sammen og hyperventilerte. Jeg klarte ikke å slutte å grine og tårene bare trillet. Det ble rett og slett for mye.. Jeg har fått ny lege, det ble ikke kur på onsdag, sykepleieren som jeg har hatt hele veien var ikke der og jeg følte meg generelt utrygg..

Etter å ha stukket meg fem ganger så sendte de meg på røntgen for å se hvordan vaå'en lå og den så visst grei ut. Sykepleieren ringte på anestesilegen som skulle prøve å stikke meg en siste gang. Jeg sa klart i fra at han skulle få lov til å prøve en siste gang men dersom det ikke gikk nå så fikk de ikke lov til å stikke meg flere ganger. Jeg var helt utslitt og hadde allerede vært på sykehuset i over fire timer.

Anestesilegen stakk og i utgangspunktet traff han men de fikk ikke inn saltvann i den farten de ville. Etter mye frem og tilbake så kom legen å sa at enten måtte vi drøye til mandag eller så måtte vi legge inn veneflon. Siden klokken allerede var blitt ett og blodårene mine bare sprekker så visste jeg at det kom til å bli flere stikk i hånden og dro derfor hjem, helt utslitt.

Vi ble enige om at på mandag så skal de stikke en gang i vap'en og går ikke det så legger de inn veneflon med en gang. Jeg må også mest sannsynlig inn å snu på vap'en for det er litt ugunstig at det bare er en sykepleier som klarer å treffe.

I dag er jeg fortsatt utslitt og hoven i hele fjeset etter alle tårene i går. Jeg gruer meg kjempe masse til mandag allerede. Ikke til cellegiften men til alle stikkene, så gjett om jeg skal dope meg ned på valium. Det er kjedelig med slike dårlige opplevelser når man bare er halvveis men jeg er glad for at jeg satt ned foten til slutt. Det er faktisk lov selv om legene vet best.




Utsatt


I dag var det klart for ny cellegift så jeg møtte opp på sykehuset halv ni som jeg pleier. Først var det blodprøver for så en samtale med legen som sendte meg videre til radiologisk avdeling for røntgen av lungene. Den ene cellegiften jeg får har nemlig som bivirkning å gå ut over lungene så derfor passer de nøye på det.

Når jeg kom tilbake igjen kom min faste og fantastiske sykepleier og fortalte meg at for første gang så var jeg for lav og dermed ikke kunne for kur. Det at jeg er for lav går på immunforsvaret og de hvite blodlegemene hvis jeg har forstått det riktig. Egentlig er det ikke forsvarlig å gi kur dersom man er under 0,5 selv om jeg pleier å ligge på 0,3. Denne gangen derimot lå jeg på 0,1 noe som er alt for lavt til å gi kur. Legen fortalte videre at dersom det hadde vært kur en eller to så hadde de gitt likevel men siden vi er så langt uti behandlingen og jeg mer eller mindre er kreftfri så ville de ikke utsette benmargen min for det.

Siden det er hellig i morgen så får jeg også dagen "fri" men må komme tilbake på fredag for nye blodprøver og se hvordan jeg ligger ann da. Dersom prøvene fortsatt ikke er greie så blir det på nytt igjen på mandag og da tror jeg de gir ny kur uansett.

Så nå sitter jeg her da, forholdsvis fin i formen i forhold til hva jeg pleier å være på denne tiden. Det er med litt blandene følelser at jeg ikke fikk kur.. Det er deilig å ha ett par ekstra dager å komme seg på men samtidig så blir jo alt utsatt. Datoen jeg er offesielt er ferdig, er ikke lengre 17 juli. Heldigvis vet legene hva de snakker om og jeg tror også det kan hjelpe på rehabiliteringen å ikke pushe kroppen alt for hardt.

Nå må jeg bare være forsiktig med dem jeg er rundt slik at jeg ikke plutselig blir syk med feber. Da er det rett inn på akutten og det har jeg lite lyst til..

Størrelse 44


Helt siden jeg opererte meg så har jeg vært så heldig å fått arvet tøy av en god venninne som har tatt samme operasjon som meg. De siste plaggene jeg fikk var i størrelse 44 og så for meg at det fortsatt var for lite. Etter at vekten gikk under 100kg så har den mer eller mindre stått stille. Bestemte meg likevel for å prøve noen av plaggene, blant annet en del shortser. For første gang siden barndommen fikk jeg på meg dongerishorts og jammen var den ikke i størrelse 44!

Desverre har jeg ikke noe rumpe igjen så den er litt slakk bak, men hva gjør vel det? Jeg veide meg også samtidig og vekten viste 94,5kg som faktisk er 40kg ned siden operasjonen. 40kg på fem måneder, det er ganske vilt! Vekten viste også 4kg mindre enn for to uker siden så jeg vil tro at mitt økte kaloriinntak har noe med det å gjøre. Nå gleder jeg meg bare til fortsettelsen og ikke minst til vekten er nede på 80 tallet. :)

Laget ett par kollasjer til dere. Bildet til høyre er fra jeg var på mitt største, 150kg. Bildet til venstre er tatt for noen uker siden og da veide jeg 104kg.




Bildet med shorts er tatt i dag og det andre er fra sommeren 2011. Vekten her fra rundt 140kg.

 

 

Jeg ser fortsatt ikke vektnedgangen noen spesielt men det føles godt å vite at jeg har gått fra en størrelse 54 - 56 til 44 på under ett halvt år :)

 

 

Halvveis


Nå er jeg offesielt halvveis med behandlingen og det føles fantastisk. Tiden har gått fort samtidig som den har gått fryktelig sent. På onsdag skal jeg ha min syvende behandling og da har jeg kun fem igjen. Datoen 17 juli skal jeg offesielt ha min siste cellegift dersom alt går etter planen og dagen kan ikke komme fort nok.

Jeg blir bare svakere og svakere og nå er det så ille at jeg holder på å gå i bakken bare av å stå rett opp og ned. I begynnelsen var det kun den første uken men nå er jeg slik fra kur til kur, noe som gjør hverdagen mye vanskeligere. Heldigvis har jeg en snill mamma som handler for meg på vei hjem, vasker og henger opp tøy og ellers det jeg måtte trenge hjelp til.

Når det kommer til maten så spiser jeg lite de første dagene fordi jeg har en sånn ekkel bismak i munnen som gjør at alt smaker vondt. Jeg spiser generelt mindre enn jeg burde så nå fokuserer jeg på å spise mat med høyt kalori innhold. Det er første gangen i mitt liv og det kjennes veldig merkelig men formen er betydelig bedre når jeg får i meg litt kalorier. Jeg spiser fremdeles sunt med høyt protein innhold, men jeg kan feks ta en spiseskje pesto til maten. I mellom måltidene så knasker jeg mørk sjokolade eller nøtter. Til tross for at jeg nå fokuserer på mye kalorier så ligger jeg nok ikke på mer enn 5 - 600. På en god dag er jeg kanskje oppi 800 så det er ikke mye energi kroppen får.

 

Jeg må også bare oppklare en ting.. Selv om jeg oppdaterer sjelden så kommer jeg ikke til å slutte å blogge. Jeg ønsker å ta dere med på vektnedgangen i en kreftfri hverdag. Etterhvert er det jo også plastiske operasjoner inni bildet og dette er også noe jeg gleder meg til å dele med dere. Bloggen er en stor del av meg og det kommer den til å være en lang stund fremover :)

I morgen er det dagen før dagen igjen og jeg prøver å ha som mål og gjøre noe koselig denne dagen. I morgen skal jeg derfor på en etterlengtet date med Tinemor :)

 




Les mer i arkivet » Oktober 2015 » Mai 2015 » April 2015


Hei! Mitt navn er Kristine Fjellestad og helt siden jeg var liten så har jeg kjempet mot overvekten. Den 04.12.12 tok jeg en gastric bypass operasjon og har totalt gått ned 80kg. Jeg kommer til å skrive om veien videre som slankeoperert og alle utfordringene det byr på. Akkurat nå er lidenskapen min sunn mat og trening så det er nok noe som kommer til å gå igjen her :)

For kontakt:
kristinefjellestad@yahoo.no







hits