KRISTINE FJELLESTAD - Kampen mot overvekten

I dag åpnet det en ny avdeling for vektopersjon i Arendal. Jeg har sett for meg at jeg blir sendt over dit siden det er nærmere og derfor også håpet på tidligere behandlingsfrist/operasjon. Jeg tok meg en telefon til Tønsberg i dag for å høre om jeg blir automatisk oversendt eller om jeg må gjøre noe selv. Fikk beskjed om at de kun skal operere mennesker med en BMI under 50 så jeg er for "syk" til å operers i Arendal.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine. Jeg er for syk til å opereres i Arendal men for frisk til å opereres i Tønsberg? Hvor er logikken?

Her har dere ett utdrag fra en mail som jeg skrev i dag. Hvor den ble sendt til og hva det handler om får dere vite senere.

Jeg hadde en lang og god samtale med Lena i stad og det fikk meg virkelig til å få nytt pågangsmot og kjempe hardere enn noen sinne for å få denne operasjonen. Om jeg så må fake ett sammenbrudd så er det ikke tvil om at jeg gjør det. Jeg har tross alt blitt klarert for operasjon så nå er det på tide at de setter i gang å gjøre noe!

Lena sa at jeg bare måtte spille masse psyken og da så jo jeg for meg å måtte "lyve" men sannheten er jo at det sliter på psyken også. Det går ut over livskvaliteten min og jeg har det jo faktisk ikke bra nå. Eller.. Jeg har det vel så bra man kan ha det med 140kg drassende rundt over alt.

Jeg har allerede bestilt ny legetime og er klar for enda en fight med det offentlige systemet. Selv om jeg må til legen flere ganger i måneden, ringe sykehuset i Tønsberg daglig eller møte opp på kontoret til sjefen så gjør jeg det! Jeg har krav på denne operasjonen og har fått løfter som har blitt brutt. Nok er nok og jeg er fit for fight!

I dette øyeblikk sitter jeg å leser på http://www.vektoperasjon.no/. Det ser ut til at jeg har vært skikkelig uheldig for de fleste har fått operasjonen 2 - 2.5 år etter at de har sendt henvisningen. Jeg derimot må vente nærmere fire år.

Det er så utrolig tungt psykisk at jeg har ikke ord. Det er vanskelig å forklare og garantert enda vanskeligere å forstå, men det å forberede seg til en slik operasjon og ikke minst annerledes fremtid tar tid. Jeg har forberedt meg på det verste og håper på det beste. Jeg har sett for meg en lettere fremtid og jeg ønsker å kunne leve tjueårene mine til det fulleste, noe jeg ikke kan nå. Jeg får operasjon rett før jeg er tjuefire og har da forhåpentligvis idealvekten min når jeg er sjueseks. I tillegg er det jo haugevis av operasjoner når vekten har stabilisert seg hvor jeg skal fjerne hud så jeg ser for meg at jeg får kroppen jeg ønsker og at jeg er "ferdig" når jeg nærmer meg tredve.

Jeg trenger denne operasjonen for helsa sin del, helt klart. Likevel er det ett helt vanvittig stort fokus på kropp om dagen så det er ikke tvil om at jeg vil ned for å se/føle meg bedre også.

Etter jeg fikk beskjeden fra lasik om at ikke de kunne bruke meg til prosjektet sitt så har jeg ikke tenkt på operasjonen. Med en gang noen nevner den så får jeg tårer i øynene og klump i halsen. For første gang ønsker jeg ikke å snakke om operasjonen.. Det er vondt når så mange vet og så mange som lurer på hvorfor, hva og ikke minst når.

Selv om jeg ikke kjemper mot vekten akkurat for øyeblikket så er kampen for operasjon tung nok i seg selv. Jeg er lei av å kjempe og jeg er lei av at ingenting går min vei. Jeg er lei av humørsvingningene, jeg er lei av å mislike meg selv. Jeg er lei av å føle at jeg bare er tilstede. Jeg ønsker å leve.

Jeg fikk en dårlig nyhet på fredag, rett før jeg reiste faktisk. Lasik kunne ikke bruke meg til prosjektet sitt likevel så nå er jeg tilbake på start. - Igjen! Jeg turte ikke å håpe på for mye, nettopp pga alle de dårlige nyhetene jeg har fått. Likevel følte jeg at dette var mitt siste håp. Det var nå det skulle ordne seg for meg.

Jeg ble så satt ut, lei meg og ikke minst utrolig frustrert. Jeg har fortsatt ikke orket å fortalt det til noen fordi jeg ønsker ikke sympati. Den eneste grunnen til at jeg alltid har klart å holde meg sterk igjennom alt som har skjedd i livet mitt er fordi det er så få som vet så jeg slipper medlidenheten og sympatien. Jeg skal ikke skryte på meg at det er lett. Det er utrolig vondt å få slike beskjeder gang på gang. Hver gang jeg får opp håpet om en lettere hverdag så blir jeg brutt ned igjen. Ikke bare er det vondt fysisk og vente på operasjon men det er også utrolig slitsom psykisk.

Selv om jeg fortiden ikke kjemper bokstavlig med vekten så kjemper jeg mot det offentlige og operasjon. Bare det er en kamp i seg selv og det gjør meg vanvittig sliten. Dere skulle bare visst hvor mye legebesøk, telefoner, mails, penger og ikke minst tid som har gått med til å kjempe for operasjon.

Til tross for dette så gir jeg ikke opp. Jeg skal opereres og jeg vet at når min dag endelig kommer så kan jeg være takknemlig og få fult utbytte av muligheten jeg har fått. Jeg kommer ikke til å gi meg før målet er nådd og jeg kommer virkelig til å gi alt!

Nå er det på an igjen med ny runde legebesøk og telefoner..

Sick and tired of always being sick and tired.

Nå har jeg ti minutter igjen av arbeidsdagen og da skal jeg ut å kjøre cabriolet hjem, før jeg drar ut i stallen for å ta noen salgsbilder av hesten Super. Noen som er interessert i en sprang hest med mye potensiale?

Jeg fikk spørsmål om jeg kunne legge ut link til vektopererte bloggere. Desverre finnes det ikke så mange av de men kan tipse dere om de jeg har kommet over hvertfall.

http://lenahansen89.blogg.no/ - Lena er en venninne av meg som har operert seg for ett par år siden og resultatene er fantastiske! Hun blogger desverre ikke nå lengre men det er mye nyttig stoff her og ikke minst masse før/etterbilder. Lena har også gjesteblogget her og skrevet om sin historie. Dere kan lese innlegget HER.

http://jegkanleve.blogg.no/ - Bloggen til denne jenta kom jeg nettopp over. Ida Kristine er ei nydelig jente på 22år som tok operasjonen for snart to år siden. Hun ser virkelig helt fantastisk ut og det er gøy å lese om hennes erfaringer med gastric bypass.

 http://eldbjorgandrine.blogspot.com/ - Bloggen til denne dama kom jeg over da hun begynte å lese bloggen min. Hun har alltid vært flink til å kommentere og mange av dere kjenner kanskje igjen navnet hennes fra kommentarfeltet? Desverre er det ikke bilder av henne men dere kan i det minste leste om hennes erfaringer rundt slanking og vektoperasjon.

 Desverre er det få vektopererte bloggere eller slankeblogger som legger ut mye bilder eller oppdaterer jevnelig. Veldig kjedelig! Dersom dere kommer over en slik blogg, så gjerne tips meg om den i kommentarfeltet :)

Hva skjer med at jeg ser skjev ut?

Husker dere jeg fortalte dere om ett tilbud jeg hadde fått hvor jeg kunne få operasjonen til en betydelig mindre sum enn hva den egentlig koster? Vel.. Nå har jeg nettopp hatt en samtale med Sinsenklinikken som ønsket at det ble operasjon i Juni. Dette pga Thailandturen og ikke minst ting som må ordnes rundt dette.

Det eneste gjenstår nå er en samtale med direktøren i lasikreise for å finne ut detaljer, pris og litt andre ting. Det er fortsatt ikke 100% i boks enda men jeg krysser fingrene og dette ser virkelig lovende ut!!!

Holder dere oppdatert :)

Nå har jeg nettopp vært i en samtale som kan være avgjørende for operasjonen og når jeg får den. Jeg fikk tilbud om å være med i ett prosjekt hvor jeg får operasjon i utlandet til en betydelig mindre sum enn det koster normalt! Kan desverre ikke skrive så mye mer om det og det er ingenting som er i boks enda men jeg krysser fingrene for ett positivt svar!

Det har vært så mye nedturer rundt dette med operasjon at jeg tør liksom ikke helt å få håpet opp enda men hvis dette går i boks så blir jeg operert i løpet av kort tid og det hadde vært helt fantastisk! Det eneste er at ikke de opererer personer med BMI over 50 men så lenge jeg er på  vei ned og ikke opp så burde ikke dette være noe problem.

Holder dere oppdatert med en gang jeg vet noe mer eller får lov å si mer :)

Helt siden artikkelen ble publisert på nettavisen så har det ramlet inn med kommentarer, mail, meldinger og venneforespørsler på facebook. Det har tatt helt av med snille mennesker som ønsker å hjelpe. Jeg har blant annet blitt tilbudt å trene med personlig trener tre dager i uken, gratis og en ny type behandling/diett hos ei i Bergen.

Jeg setter kjempe stor pris på alle som ønsker å hjelpe og som kommer med gode ord. Mer enn dere aner faktisk og når fremmede eller bekjente kommer bort til meg for å si at de har lest artikkelen så blir jeg ekstremt flau men herlighet så koselig ♥

Desverre så har det ikke gitt meg noe i form av raskere operasjon men jeg har nå tatt ett steg lengre og krysser fingrene for mitt siste håp. Jeg har vel allerede bevist at dersom det er noe jeg virkelig ønsker, så får jeg det til. Tør ikke håpe for mye men jeg hadde hoppet i taket dersom dette gikk i boks. Anna Lena har vært søt å hjulpet meg så nå gleder jeg meg til svar! Holder dere oppdatert.

Jeg føler at alt jobber i mot meg når jeg prøver å miste alle de overflødige kiloene mine. Jeg bestemte meg jo for å prøve lavkarbo og la hele sjela mi inn for å klare det. Jeg sluttet til og med å drikke sukkerholdig drikke, noe jeg ikke har gjort på MANGE år. Jeg slet men følte at det var verdt det og mistet fire kilo. Etterhvert begynte jeg jo å bli dårlig og tenkte ikke over at det kunne ha noe med lavkarboen og gjøre men jo. Nå som jeg har begynt å spise karbo igjen så er jeg helt fin. Jeg kan jo ikke ha karbo pga insulinresistensen min og så derfor på lavkarbo som min eneste utvei bortsett fra operasjon.

I dag kontaktet jeg sykehuset i Tønsberg ang en purring fastlegen min sendte i November som jeg ikke har fått noe svar på. Det viste seg at de hadde sendt denne direkte til fastlegen som påstod at de ikke hadde fått den. Spurte litt om hva det stod i brevet og det lille jeg fikk vite så var det fordi jeg var såpass ung og frisk at de ikke ville gi meg operasjon før november 2013. På toppen av det hele så måtte jeg gå ned 10% av vekten min, noe jeg har gjort og som har gjort meg såkalt frisk i dems øyne.

Jeg har bestilt ny time hos legen slik at vi kan komme frem til en lurere løsning. Jeg kan ikke og SKAL ikke vente i nesten to år til, det er uaktuelt. Det vil si at jeg må vente i fire år til sammen og med en kroppsvekt på 140kg og en BMI på 51 i tillegg til haugevis av plager så er det umulig.. Jeg vurderer fortsatt privat operasjon men der er det pengene det står på uten at jeg skal gå for mye inn på det.

Jeg blir så lei meg og så frustrert. ALT jobber i mot meg for at jeg skal klare å nå idealvekten min men jeg gir ikke opp. En dag så skal jeg nå målet mitt..

Jeg blir helt matt av noen av dere til tider og det er derfor jeg lar være å svare på kommentarer eller tar meg en dag med bloggfri. Jeg er så lei av dere skal mene så mye og tro at dere vet best når dere ikke kjenner meg. Ikke litt en gang! Vennene mine er alt for ærlige og de hadde ikke tenkt seg om to ganger for å advare meg mot operasjonen eller si i fra hvis de mente jeg gjorde noe feil eller var uenig. Jeg regner med det er slik uansett om man blogger eller ikke men det ligger noe i "Love your haters, they're your biggest fans" :)

Men over til poenget.. Listen med ting du skal igjennom før du blir godkjent for operasjon og på mandag fikk jeg innkalling til sykehuset her i Kristiansand. Jeg skulle nemlig sjekkes for søvnapne (= Slutter å puste i løpet av natten). På onsdag var jeg innom sykehuset og hentet apparatet jeg skulle sove med og fikk en rask innføring i hvordan det virket. Den kunne nemlig måle snorking, puls, hvilken side jeg sov på og hvor mye jeg snudde meg i løpet av en natt. Utrolig fancy! Jeg var også så heldig at jeg fikk det eneste aparatet de hadde som var enkelt. De andre må du ha på deg masse ledninger over bryst/mage osv.

Dette var den lille saken jeg sov med. Uheldigvis var den super irriterende siden jeg hadde den store tingen på armleddet, den blå på ringfingeren, en ledning med tape på pekefingeren, en måler i halsgropa og en stor kloss på brystet. Jeg sov ingenting og pga det så fikk de ikke nøyaktige målinger men det hun så, så visst nok bra ut. Jeg hadde håpet at det skulle være noe "galt" slik at jeg forhåpentligvis fikk operasjonen tidligere men nei.

Jeg kom på jobb i går og var HELT i koma. Jeg kan fungere på 4 - 5 timers søvn men ikke på en halv time som var det meste jeg hadde. Kom derfor hjem, tvang meg selv til å holde meg våken til halv ti og da sovnet jeg som en stein. NO MORE!! Glad for at jeg slapp å sove med dette apparatet flere ganger.

Den sa god natt til meg da så litt søt var den jo. Og gjett hva jeg skal i morgen? På julebord! Jepp, i januar. Julebordet vårt ble jo avlyst pga stormen og vi skulle til Danmark med båten. Tror uansett det kan bli gøy i morgen, jeg har jo så mange fantastiske kollegaer ♥ Neste helg kommer noen av favorittjentene mine til meg for å feire min 22års dag!

Jeg fikk ett spørsmål fra en leser som skal ta gastric bypass hun også, hvor hun lurte på om jeg noen gang var i tvil om operasjon var det rette? Om jeg noen gang fikk "kalde føtter". Svaret mitt til henne var veldig ofte. Nå har operasjon vært i hodet mitt i noen år og selvfølgelig har tanken vært der om dette virkelig er nødvendig. Hadde jeg vært 40kg overvektig så hadde jeg nok prøvd å klart dette på egenhånd men 99% av tiden er jeg overbevist om at dette er det riktige for meg. Det at jeg også har fått dette bekreftet av samtlige leger, spesialister og ernæringsfysiologer gjør bare at jeg er mer sikker i min sak.

Jeg har aldri hatt noe problem med å gå ned i vekt så lenge det bare er snakk om noen kilo. 10 - 15 kilo for å være nøyaktig. Problemet er at jeg ikke klarer å ta ett steg av gangen og derfor gir opp. Jeg tror det "positive" med dette er at jeg er bedre rustet til å klare meg etter en slankeoperasjon og derfor vil få hjelp til å klare å gå ned alt jeg skal/trenger.

Jeg vet det er mange av dere som ikke er enige i valget mitt men dere er ikke mine sko og dere er ikke utdannet til å gi en profesjonell vurdering. Ikke blogger jeg for å få noe godkjennelse av dere heller. 

Jeg tror det er bra å få litt kalde føtter og være i tvil om operasjon er det riktige fordi du da er mer klar over komplikasjonene som kan skje og er forberedt på det. Du vet at operasjon er riktig for deg tiltross for alle komplikasjonene som kan oppstå. 

Det positive med en offentlig operasjon og ventetiden er jo nettopp at man får mer tid til å tenke og mer tid til å sette seg inn i ting. Det er ikke slik at du opererer deg innen en måned fordi du har hørt at det er en "enkel" utvei å gå ned i vekt på.

Selv om jeg av og til får kalde føtter så jeg er sikker 99% av tiden og det er godt nok for meg.

Når jeg begynte og i det hele tatt vurdere operasjon så var det få som visste hva dette var eller gikk ut på. Det var veldig tabu å snakke om og ikke minst å fortelle verden at man hadde tatt denne operasjonen. I mars er det nøyaktig to år siden jeg tok steget å søkte om operasjon og siden da har det vært mye snakk om det rundt meg. Ganske logisk forsåvidt siden jeg blogger om det..

I det siste så er det flere venninner/bekjente som har kommet til meg å sagt at de vurderer operasjon. Noen har gått så langt som å bestemt seg for å opereres mens andre skal opereres allerede på nyåret. Disse personene skal såklart opereres privat og det er derfor de får operasjon med en gang. Likevel kjenner jeg ett stikk av sjaulsi fordi det er dette jeg har ventet så lenge på.. Uansett hvor egoistisk det høres ut så skulle jeg opereres først. Jeg skulle få beundrende kommentarer om hvor flott jeg så ut og nyte mine minutter med oppmerksomhet. For en gangskyld være "flinkest" i noe og ha noe for meg selv.. Føle meg spesiell. Hvis det gir noe mening?

Vi mennesker har en stygg uvane med å ikke kunne glede oss på andres vegne og det var akkurat slik min første følelse var. Det stakk langt inn i hjertet mitt av sjalusi men når jeg tenker over det så er jeg så glad i jentene at jeg unner dem alt det beste. Hva så om de skal opereres først? Det blir min tur til slutt og i mellom tiden trenger dem en venninne som stiller opp for dem. Jeg må sette tilside mine egne følelser og tanker for å støtte dem så mye jeg kan fordi jeg vet at jeg ville ønsket det dersom jeg var i dems sko. Og jeg ER glad på dems vegne, for all del.. Det bare føles ut som om det går alle andres vei før det går min vei om det i det hele tatt går min vei.

Også har jeg funnet ut at det er ikke bare negativt heller.. Når jeg opereres sist så kan jo jeg arve masse tøy! Jeg kommer jo til å bli en ny størrelse hver måned så det hadde blitt dyrt dersom jeg skulle kjøpt alt nytt. Også er det jo så gøy å kunne arve tøy av folk!

Selv om jeg dør av misunnelse så blir det min tur tilslutt og jeg er veldig glad for å ha gode venninner som går igjennom det samme som jeg skal ♥

Jeg har fått litt kommentarer på at det virker som jeg ser så rosenrødt på dette med operasjon og at det er en "lettvindt" utvei. Tenkte derfor å skrive ett innlegg om bakdelene ved en gastric bypass, for det er ikke få av dem.

Det første jeg gjorde da jeg bestemte meg for GBP var å melde meg inn i forumet http://www.vektoperasjon.no. Her kan man lese operasjonshistorier, tiden etterpå, se før/etter bilder og ikke minst lese om medaljens bakside. Jeg bestemte meg for at jeg ønsket å vite alt om operasjonen og spesielt hva som kan gå galt og de negative sidene. Det er en egen kategori som heter medaljens bakside og det var her jeg tilbringte mest tid. Jeg ville vite om alt det negative for å se om jeg fortsatt følte det var det riktige valget for meg.

Her er noen av de negative sidene ved en GBP (Individuelt fra person til person):

- Vitaminmangel
- Lavt blodtrykk (Mye svimmel)
- Psykisk påkjennelse (Kan bli depressiv)
- Kan ikke bruke mat som "trøst" lengre
- Man kan kun spise små mengder mat (Mange som reagerer negativt på dette)
- Hårtap
- Manglende menstruasjon
- Ta jevnlige blodprøver
- Man må ta vitamintilskudd resten av livet
- Man kan ikke spise bare ett måltid i løpet av en dag lengre.
- Kan ikke hive i seg i pølse feks hvis man er på farten (.. Da man kan dumpe)
- Mye overflødig hud som kan bli en plage fysisk

.. And the list goes on. Dette er bare noen av bakdelene ved en gastric bypass også har man jo også dem som får komplikasjoner etter operasjonen og som det virkelig går galt med. Det er mange som kommer til meg å sier dem vurderer operasjon og jeg anbefaler ALLE å lese om medaljens bakside for å finne ut om det virkelig er verdt det. De aller fleste jeg har snakket med som har hatt mye komplikasjoner og som sliter psykisk sier det samme: De ville gjort det igjen! For min del så har jeg funnet ut at det negative ved å leve slik som jeg gjør nå er større enn det negative med operasjonen.

Ja, operasjon er farlig men det er det å leve med overvekt også!

Bare gi meg noen år så er ikke dette redigert. HEHE

Jeg fikk spørsmål om hvordan det var med oppfølging når man tok gastric bypass privat, i forhold til når man tar den offentlig. Dette er såklart noe jeg har tenkt på selv og ett av kriteriene når jeg velger selskap jeg skal reise med. Veldig mange ordner med reise og operasjon selv og da er det ikke noe oppfølging inni bildet, men mange av selskapene som organiserer turer leier inn ernæringsfysiologer og slike ting. Man kan også bestille en pakke som er rimeligere uten oppfølging, men jeg tror det er viktig å ha noen rundt deg som har peiling på det de snakker om og som er spesialiserte på vektopererte.

Det er mange grunner til å velge privat operasjon fremfor offentlig og for min del så tror jeg det vil være enda større motivasjon til å klare det når jeg har betalt såpass mye penger for det! Tror ikke dere også? Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg finner en snill sjel som kan være kausjonist for meg slik at jeg kan reise i Januar. Da sitter jeg med ny kropp allerede innen sommeren!

Nå har jeg også inngått ett samarbeid med NOKA og holder på med enda ett spennende samarbeid som jeg håper går i boks. Gleder meg til jeg får produktene :)

Sorry for dårlige oppdateringer i det siste folkens, men jeg jobber fra morgen til kveld og mangler litt inspirasjon til skrivingen. Gjerne kom med ønsker! Det er måte på hvor mye jeg kan skrive om overvekt og operasjon. Hehe..

Jeg har forresten bestemt meg for å ta operasjonen privat. Jeg er LEI av å være i det offentlige systemet hvor ingenting skjer og man blir lovet og lovet. Jeg har allerede snakket med to selskap jeg kan reise igjennom og mangler en telefon samtale før jeg tar den endelige avgjørelsen. Begge selskapene virker supre, men det ene koster 20 000kr mer. Burde være en enkel avgjørelse, men nei..Det blir uansett Riga jeg skal opereres i og det er fortsatt gastric bypass jeg skal ta.

Nå må jeg bare finne en kausjonist, noe som kan bli litt verre. Nå har jeg jo full jobb, så da blir det litt lettere å nedbetale lånet også. Forhåpentligvis har jeg betalt det ned i løpet av ett par år, så får jeg bare putte alt av deg jeg får igjen på skatten og feriepenger inn på lånet. Hvis jeg i tillegg jobber rompa av meg så er det betalt ned fortere enn jeg ville fått operasjon her i Norge!

Jeg reiser såklart ikke til Riga for å operere meg alene og det var igrunnen en selvfølge at Rebecca ble med. Jeg vil ha noen jeg er trygg på og som jeg ikke er redd for å se meg fra min verste side. Rebecca har også vært med i bryullpene til både mamma og pappa så det ble veldig naturlig at hun ble den som skal være med meg. Tror vi kommer til å få det KNALL i en Riga en hel uke. Bloggen blir såklart med og jeg skal tvinge Rebecca til å oppdatere mens jeg ligger på operasjonsbordet. HEHE..

Kom gjerne med tips til innlegg. Jeg har skrivesperre.com fortiden.

Etter jeg publiserte forrige innlegg i går googlet jeg alt mulig om fritt sykehusvalg og ikke minst gastric bypass i utlandet. I forhold til fritt sykehusvalg så er jeg på en måte like langt.. De sykehusene som har kortest vente tid, tar ikke inn nye pasienter og uansett så har jeg ca to år til med venting forran meg. Det vil si en ventetid på tilsammen fem år! Jeg kan også risikere å havne lengre bak i køen, noe som er det offentlige i ett nøtteskall. Nå er jeg så lei at jeg orker på en måte ikke og begynne å kjempe for å få operasjonen tidligere.

Jeg har kikket litt på operasjoner innen det private og har kommet frem til en løsning som er perfekt for meg. Her i Norge kan man få operasjonen til 98 000 på Gjøvik, med http://www.lasikreise.no reiser man til Riga sammen med en gruppe for 75 000 og den jeg har "bestemt" meg for som er http://www.abc-kirurgi.dk så koster det 53 000kr til Riga/Tallin.

Jeg har lest masse på vektoperasjon.no om operasjon i utlandet og abc-kirurgi har fått veldig mye bra tilbakemeldinger! Prisen er inkl fly fra der du bor til operasjonsstedet, transport til/fra flyplass, reisefølge som har vært operert selv, operasjonen og opphold på hotell (Overnatting tilsammen 7 dager). Jeg har allerede snakket med Rebecca som har sagt seg villig til å være med meg og snakket med banken om lån som jeg har fått godkjent dersom jeg får tak i en kausjonist. Hvis jeg tar lån på 53 000 så kommer det lånet til å være mer eller mindre nedbetalt innen to år uansett, så da vil jeg heller opereres nå med lån enn å risikere å måtte vente enda flere år. Det er tross alt snakk om helsen min!

Nå skal jeg undersøke litt mer i forhold til referanser ol. hos abc-kirurgi, snakke med hun som driver det og kikke litt på andre man kan reise med. Hvis alt går i boks så blir det Riga tur på meg og Rebecca i Januar! Alt ordner seg for snille piker, gjør det ikke? :)

Jeg fant liksom ikke noe bedre overskrift og selv om jeg hatt en utrolig koselig dag med herlige mennesker har den samtidig vært tung og vond. Jeg tok meg en telefon til sykehuset i stad for å høre hvordan jeg lå ann i prossesen. Jeg har jo fått beskjed om at det tar ca seks måneder fra vi sender henvisning til kirurg og får jeg kommer inn og deretter en måned ca til operasjons dato. Da personen på andre siden av røret fortalte meg at jeg hadde fått operasjons dato i november 2013 ble jeg først sinna og deretter kom tårene. Jeg ble fortvilet og lei meg.. Jeg KAN ikke leve slik som dette i to år til. Det går bare ikke..

Vi hadde en ganske lang samtale hvor hun sa at jeg ikke var "syk" nok og derfor hadde jeg havnet såpass langt bak i køen. Jeg har ingen tilleggsykdommer og derfor var det alt for mange som var forran meg i køen. Videre så klarte hun å få presset ut at "Hvis du bare trener litt og spiser sunt så går du jo automatisk ned i vekt". DA var begeret rent over for min del.. Hvorfor i helvette tror du jeg skal opereres i utganspunktet?? Her sitter jeg med over 70kg overvekt og fungerer dårlig i det daglige også får personen presset ut at jeg ikke er syk nok og at jeg bare må trimme litt mer.. Jeg har virkelig ikke ord altså.

Jeg er jo fult klar over at det offentlige er helt på trynet, men det føles ut som de ikke tar meg seriøst. De "venter" liksom på at jeg skal få alt mulig av diabetes og høyt blodtrykk før de mener det er alvorlig nok. Hva skjer med forebyggingene?? Jeg er så fortvilet at jeg ligger her med tårer i øynene og vet ikke hva jeg skal gjøre. En side av meg sier at jeg overdriver, men det er så vondt. Jeg KAN virkelig ikke leve slik som dette i to år til. Jeg har vært overvektig i mitt 21år lange liv og nå er det nok. Begynte å tenke på å ta den i utlandet hvor det ikke er ventelister eller noe men det koster igjen og da må jeg styre med lån og kausjonist. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre men heldigvis kommer Rebecca til meg senere etter en lettere fortvilt melding i fra meg og hun har alltid gode ord og en løsning å komme med.

Dette ble ett rotete innlegg men som sagt; Jeg er så fortvilet og jeg måtte bare få det ut.

Av til så går det plutselig opp for meg hvor nærme operasjondato jeg kommer. Jeg er "ferdig" med alt av samtaler i Tønsberg så nå venter jeg bare på inkalling til kirurg. Etter dette er det ca en måned så er det operasjon. Det er rart å tenke på at jeg endelig skal få hjelpen jeg trenger til å bli frisk. Jeg velger å skrive frisk fordi jeg faktisk har en sykdom. Insulinresistens som kommer av PCOS, men dette kan jeg skrive om i ett annet innlegg.

Det er utrolig frustrerende å vite at jeg gjør alt riktig men likevel så går jeg ikke ned i vekt. Alt er tungt både fysisk og psykisk. Enda mer frustrerende er det når jeg får høre; "Du har ett utrolig nydelig ansikt". Det er som å si til meg at dersom jeg hadde gått ned i vekt så hadde jeg vært pen. Akkurat som om ikke jeg er klar over dette selv.. Poenget er bare at jeg er samme jenta. Jeg er samme jenta med de samme følelsene, tankene og ikke minst kvalitetene uansett om jeg er 50kg eller 100kg.

Jeg har kommet til det punktet hvor utseende ikke har så mye å si lengre. Så klart vil jeg se ut som a million dollar, men helsa er helt klart viktigst. Jeg kan ikke gå opp en slak bakke uten å holde på å krepere. Også er det selvfølgelig alle bivirkningene av pcos som jeg faktisk ikke kan gjøre noe med.

Tenk at om seks måneder så begynner jeg ett nytt liv. Ingen vet utfallet av det, men uansett så kan det ikke bli særlig mye verre. Jeg er forberedt på det meste og er utrolig takknemlig for alle de fantastiske menneskene jeg har rundt meg som backer meg opp i hele prossessen. Ikke minst mine fantastiske blogg lesere. Om seks måneder så tar jeg dere med på livet etter en gastric bypass operasjon på godt og vondt. Jeg gleder meg og håper dere gjør det samme.

Da blir det bye bye to this!

Det har vært litt snakk om diverse ting i kommentarfeltet den siste tiden, men tenkte det var greit å lage ett innlegg om det siden ikke alle leser kommentarene. Tenkte jeg skulle skrive litt om hva insulinresistens egentlig er og hva jeg har fått beskjed å gjøre mot det.

Insulin er et hormon som produseres i bukspyttkjertelen. Det gjør kroppen i stand til å lagre sukker i vevene. Kroppen bruker lagret sukker til energi - til å utføre arbeid. Hos noen mennesker slutter vevene å reagere på insulin. Vi sier at disse menneskene er resistente overfor insulin. Hvis du har insulinresistens, vil bukspyttkjertelen øke utskillelsen av insulin til blodet.
Informasjon er hentet HER. (Trykk for å lese mer)

Slik jeg har forstått det så bør jeg holde meg unna karbohydrater fordi det er disse insulinen reagerer på, produserer mer av og lagrer seg som gjør at det blir gjort om til fett. Ca.. Jeg kan heller ikke spise sukkerfritt fordi man "lurer" kroppen og den tror at det er sukker. Selv om det ikke inneholder kcal så vil kroppen likevel produsere insulin så da er jeg liksom like langt.

Jeg får heller ikke lov til å gå på lavkarbo på grunn av operasjonen. Lavkarbo blir i det fleste tilfeller en diett og på SSO og i forberedning til operasjonen, skal man ikke gå på noe som helst form for diett men få inn ett sunt måltidsmønster (Nok måltider osv). Jeg fikk likevel beskjed om å spise så grovt som mulig og kutte ned på karboene, noe jeg allerede gjør. Alt av godteri og slike ting er kuttet ut, jeg drikker ikke brus/saft og jeg spiser lite "ferdig" mat som ofte inneholder mye sukker og tilsetninger. Likevel så fikk jeg beskjed om det viktigste er at jeg holder vekten og at jeg ikke skal fokusere så mye på å gå ned i vekt.

Spørsmål?

Jeg blir helt sjokkert over hvor mye jeg har forrandret meg!!


Har ikke ord for hvor fantastisk godt det var å kjøre bil igjen!! Jeg er ikke født med ski på bena, men pedaler uten tvil. Fant greit frem til sykehuset til tross for at ikke Karoline ble med. På sykehuset kom jeg i snakk med ei hyggelig dame fra Kristiansand. Kjempe koselig å ha noen å snakke med, spesielt siden legen var forsinket!

Vi fikk sendt henvisningen til kirurg, veide meg og målte blodtrykket som fortsatt er helt normalt! Og til dere haters som mener jeg ikke kan leve på 1600kcal uten å gå ned i vekt; JEG HAR INSULIN RESISTANSE (?)!! Jeg ble faktisk overlykkelig for å høre det, det betyr nemlig at jeg gjør alt etter "boka" men at det faktisk er noe galt med meg. Skjønte ikke så mye av hva det betydde, bortsett fra at kroppen produserer for mye insulin som gjør det vanskelig for meg å gå ned i vekt. In YOUR face lissom.. Så selv om jeg lever på 1600kcal, så trenger ikke det bety at jeg automatisk går ned i vekt, så fremover skal jeg spise så grovt brød som mulig og mest mulig ren mat så skal vi se om det har noe virkning.

Igjen, jeg har ikke ord.. Det var SÅ deilig å finne ut hva som gjør at jeg ikke går ned i vekt. Jeg skal også til legen for å ta noe sukkergreier for å finne ut hva som skjer med blodsukkeret mitt og heldigvis så vil insulinen stabilisere seg når jeg går ned i vekt. WOHO!

Siden ikke Karoline ble med, ble det ikke så mye bilder men dere skal få se bilder når jeg kommer hjem. Nå sitter jeg her å venter på at Marita skal bli ferdig på jobb også skal vi i stallen igjen. Det kommer nemlig ei å skal prøve Romy (Hesten) som kanskje skal ri ho ett par ganger i uka. Senere i kveld skal jeg lage min fantastisk gode kyllingsalat. Naaam..



Planen var å blogge når jeg kom frem i går, men vi dro rett i stallen og var ikke hjemme før sent. Tok litt bilder til dere i går og skal såklart ta flere i dag! Nå er jeg dusjet og sminket, spist frokost og vært på bananflue jakt. Helt VILT hvor mye bananfluer det er her. Tips??

Heldigvis skal Karoline være med meg på sykehuset i dag sånn at jeg finner frem. Håper bare at jeg finner veien fra Marita (I Sandefjord) til Jarlsberg travbane (Tønsberg). Er kjempe spent på timen siden dette er siste time før kirurg, så wish me luck!

Nei, nå må jeg løpe! Ha en fin dag alle sammen :)



Vet at det er mange av dere som lurer på hva som egentlig skjer under en gastric bypass operasjon og gjett hva jeg fant på youtube? Jo, nettopp dette.

Syntes denne var for genial til å ikke dele med dere. Hvis dere har noen spørsmål ang hva som skjer i filmen, så er det bare å spørre!

I det siste har det vært mye snakk om skattepenger og dere som er livredde for at de skal bli brukt på vektoperasjoner fordi dem klarer jo fint å gå ned i vekt selv. Det er en helt annen historie forresten.. Det er fult forståelig at man reagerer, personlig tenker ikke jeg over at mine skattepenger går til noe annet enn meg selv. Det er noe vi ikke kan gjøre noe med og er det noe jeg har innsett, så er det at jeg ikke gidder å bruke energi på det jeg ikke kan gjøre noe med. Hva er vitsen?

Når jeg tenker meg om, så vil det jo være billigere å vektoperere en overvektig enn å risikere at dem ikke klarer å jobbe, blir uføre, trenger masse medisiner osv. DA kan vi begynne å snakke betydelige penger. Fakta er at de fleste ikke klarer å gå ned i vekt på egenhånd og dette kommer ikke av mangel på viljestyrke (Google it). Hvis det hadde vært så enkelt som mange av dere påstår så er det veldig merkelig at det finnes såpass mange som er overvektige. Kroppen jobber rett og slett i mot oss. Den sparer der den kan fordi det er ikke naturlig å miste fettet.

Jeg hadde med glede betalt for å få operasjonen og var inne på tanken, men når jeg får den dekket av penger som jeg uansett betaler til staten, så hvorfor skal jeg? Selv om jeg kanskje ikke har betalt nok skatt nå (Noe jeg faktisk har) så kommer jeg til å gjøre det i løpet av livet! Visste dere at vi fire års budsjetter på bok? Det sier jo litt om hvor mye penger vi faktisk betaler inn til staten.

Slik jeg ser på det så burde vi tenke forebygging i stedet for å "klage" på de som er overvektige. Hva kan vi gjøre for å unngå at det er så mange som blir overvektige? Her er mulighetene mange, men det er i de baner man bør tenke i stedet for å snakke nedlatende og "klage" på hvor skattepengene går..

Tidligere har jeg skrevet litt om hvorfor jeg ønsker slankeoperasjon, men lite om hvorfor jeg ønsker akkurat gastric bypass som er den jeg skal ta. Det finnes ganske mange forskjellige slankeoperasjoner og jeg har satt meg grundig inn i hvilken som passer for meg og hva jeg ønsker å oppnå ved å legge meg under kniven.

De operasjonene som jeg har vært innom er blant annet duadonal switch, gastric sleeve og banding. Sleeve og banding slo jeg fort i fra meg da disse gir mindre vekttap enn GBP og DS. De er altså ment på dem som er mindre overvektig enn meg. Gastric sleeve gjør ikke noe annet enn fjerne 75% av magesekken og banding setter ett bånd på magesekken. Båndet har lett for å skli av og derfor må operasjonen ofte gjentas flere ganger.

Duadonal switch er den mest omfattende operasjonen siden de her fjerner 60% av magesekken og 60% av tynntarmen. Den gir større vekttap men også flere bivirkninger og komplikasjoner. Hovedgrunnen til at jeg la fra meg tanken om DS var at ikke man dumper (Kroppen reagerer på for mye fett/sukker). Jeg ønsker ikke å ta en vektoperasjon kun for å gå ned i vekt, men endre livsstilen min. Ved en gastric bypass blir du tvunget til dette pga dumping og forskjellig.

Ved en GBP operasjon er det ingenting som blir fjernet, så operasjonen kan gjøres om!

På http://www.vektoperasjon.no/ finnes det veldig mye info om de forskjellige operasjonene og annet nyttig stoff! Dersom dere fortsatt lurer på noe, så er det bare å spørre :)

Her ser dere hva som skjer ved en gastric banding

Gastric sleeve

Gastric bypass


Det finnes utrolig mye informasjon på nettet om vektoperasjoner og ikke minst meninger. Jeg tror veldig mange er negativ til operasjon fordi dem mangler kunnskap. Det de hører er en operasjon som gjør at du mister mange titallskilo og tenker at det er for godt til å være sant. Det er det også!

En vektoperasjon er absolutt ingen enkel utvei og du må jobbe akkurat like hardt som du hadde gjort dersom du gikk ned i vekt på egenhånd. Operasjon er hjelp til selvhjelp.

Når du tar en gastric bypass operasjon (Som jeg skal ta) kobler dem ut 95% av magesekken slik at den rommer 30 - 50ml og kobler ut store deler av tynntarmen slik at du ikke tar opp all næringen som du putter inn i munnen. Hvis ikke jeg tar helt feil, så trenger vi bare 1/4 av tynntarmen for å overleve. Poenget med dette er i hovedsak at personene skal spise mindre, men også spise riktig. Ved denne operasjonen går maten rett ned i tarmene siden du nesten ikke har mer magesekk igjen og da får du så kalt dumping hvis du spiser mye fett/sukker. Det er dette som redder de fleste fra å spise all mulig junk.


Her ser dere hva som skjer innvendig etter en gastric bypass.

Det er ingen tvil om at vektoperasjoner redder mange liv og ikke minst gir folk ett nytt liv. For å bli kandidat til operasjon må du ha en bmi over 40, eller 35 hvis du har sykdommer relatert til overvekten. Det er en lang prosess før operasjon og det er ikke slik at du kan gå til legen for å grine deg til å bli operert. Du skal igjennom mange ledd før du blir vurdert som kandidat og det er mye som skal klaffe. Du får ikke operasjon hvis ikke du er mentalt forberedt og hvis du har ett problem med maten. Mange trøstespiser eller overspiser og hvis du gjør det, så er du ikke kandidat til operasjon.

Igjen.. Det er mye som skal klaffe før du får klarsignal for operasjon og du skal innom alt fra leger, sykepleiere, ernæringsfysiologer, fysioterapaut, kirurg osv. Likevel er det ikke før etter operasjonen jobben begynner. Du skal spise hver 2 - 3 time, du må passe ekstremt på hva du spiser, du må passe på at du er ett sted du kan dumpe hvis du skal spise noe nytt.. Ja, listen er lang!

Dette er ett valg som er ekstremt gjennomtenkt både fra min side og fra sykehuset. Jeg er fortsatt 110% sikker på at dette er riktig for meg og jeg gleder meg som en liten unge til å bli normalvektig for første gang i mitt liv. Jeg ser på dette som min siste sjanse til ett nytt og bedre liv og skal derfor gjøre alt jeg kan for å gjøre det beste ut av det!

Vektoperasjon er ingen enkel utvei. Det er hjelp til selvhjelp.

Venninnen min Lena 40 uker etter operasjon. HER kan dere lese historien hennes.

Husk at dere kan følge meg på facebook.

Mange av dere reagerer på at jeg ikke spiser salater og drikker vann til hvert eneste måltid og nå føler jeg for en liten forklaring. Selv om jeg legger ut på bloggen at jeg har vært ute å spist to dager i uken, eller skriver at jeg spiser en is så betyr ikke dette at jeg gjør det hver dag. Hvor gøy er det å lese om hvor mange glass vann jeg har drukket hver dag, fremfor å lese om en koselig dinnerdate?

Det er ikke mennesklig å aldri unne seg noe og dersom jeg "bare" hadde hatt 20kg å gå ned så hadde det ikke vært noe problem å holde seg unna alt snop, kaker, brus osv i denne korte perioden. Problemet er at jeg har en BMI på 51, så hvis jeg skulle ned til en normalvekt så ville dette tatt meg ett år. Hvor mange av dere ville ikke gått på veggene hvis dere skulle levd ett helt år uten brus, uten noe som helst godteri, uten å kunne gå ut å spise en gang i blant? Det går bare ikke.

Denne skal jeg utentvil trøkke i meg til jeg spyr! Verdens beste brownies.


Når dette er sagt så skal jeg fortsatt opereres fordi jeg veier for mye til å klare å gå ned i vekt på egenhånd og ikke minst bli der. Det er ikke umulig, men de aller færreste klarer det! Med mindre du har vært i mine sko (Veid like mye som meg) så har du ingen rett til peke fingeren på meg og påstå at det "bare" er til å spise sunt og trene.

Det har også gått opp for meg nå at operasjonen nærmer seg med stormskritt. Hvis alt går etter planen så er jeg mange kilo lettere om ett år fra nå men for alt jeg vet så kan det være jeg ikke tåler noen ting av den maten jeg nå syntes er god. Derfor ønsker jeg å "spise meg ferdig", hvis man kan kalle det for det? Såklart passer jeg på vekten og vil NED, men jeg ønsker også å kose meg og nyte de siste månedene med dritt mat så lenge jeg ikke går opp i vekt i mellomtiden.

Sunt OG godt!!

Jeg har bestemt meg for at når jeg er operert så skal ting endres.. Jeg må blant annet slutte å røyke før operasjonen, men jeg kommer også til å gi ALT for en sunn livsstil med trening og næringsrik mat. Ja, jeg vet det er enkelt å si det og verre å gjennomføre men dette er en sjangse jeg kun får EN gang og jeg kommer til å gripe den med hender å klør. Hvis det som skal til for at jeg skal lykkes er å kunne unne meg litt før jeg opereres, så gjør jeg heller det altså. Kanskje det ikke gir noen mening for dere, men for meg er det logisk.



La meg nå få leve livet litt de siste månedene før operasjon så kan dere heller kritisere meg senere.

Det er jo ikke til å legge skjul på at hele prossessen frem til operasjon tar tid. Noen må vente 2år, andre fem. Da jeg var på sykehuset i februar fikk jeg beskjed fra legen om at jeg måtte belage meg på to års ventetid fra den datoen, selv om jeg kunne være heldig å få den innen ett år.

Nå skal jeg inn til fysioterapaut og ernæringsfysiolog hvis jeg ikke husker feil, den 29 april. Oppsummerings samtale hos legen skulle jeg få i mai og videre derfra skal jeg på samtale med kirurg. Etter samtale med kirurgen er det ca ett halvt år til operasjonsdato med operasjonsskole i mellomtiden. Forhåpentligvis får jeg da operasjonen innen nyttår!

Det er jo fortsatt en stund til, men jeg er overbevist om at den tiden kommer til å gå kjempe fort. Det er så godt å vite at det skjer noe i nærmeste fremtid. Ikke minst at jeg har fått klarsignal for operasjon allerede!

Selv om dette er noe jeg virkelig vil, så merker jeg nervene begynner å komme. Hva om ting går galt? Hva om jeg ikke tåler noe mat? Hva om noe går galt under operasjonen? Hva om jeg får infeksjoner? Hva om jeg angrer? Hva om jeg ikke går ned, eller det som verre er.. Legger på meg? Dette er jo en såkalt rutine operasjon som er utført i løpet av en halt time, men det er ekstremt drastisk likevel. Legge seg under kniven for å gå ned i vekt. Jeg er så ufattelig spent!

Jeg lurer på hvor mye jeg går ned og om jeg er fornøyd med resultatet. Ikke minst så lurer jeg veldig på hvordan det er å være slank. Jeg lurer også på om jeg kommer meg til å forrandre meg veldig og bli "ovenpå". Har heldigvis gode venner som kommer til å sørge for at bena mine fortsatt er plantet på jorda.

Aller helst skulle jeg vært operert i går, men jeg er veldig takknemlig for ventetiden også slik at jeg kan forberede både kropp og sinn på den drastiske forrandringen jeg går igjennom. Og til dere som syntes jeg er feig som velger denne veien å gå; Jeg gjør i det minste noe med vekten min!



Jeg har totalt bloggsperre for tiden og mister liksom litt lysten til å blogge når jeg føler jeg må. For all del, jeg må jo ikke men hvor gøy er det med en blogg som aldri blir oppdatert? Nok en gang; Kom med tips til hva jeg skal blogge om!

Noe jeg faktisk kom på at jeg ikke har skrevet om enda er dette med ventiden til vektoperasjonen. Veldig mange bestemmer seg for å ta operasjon privat grunnet ventetiden, noe som jeg også tenkte over. Når alt kom til alt, så vil jeg heller vente to år enn å sitte med mange tusen i lån.

Det jeg har merket meg i ettertid er hvor lite forberedte mange av pasientene til privat operasjon er. Jeg kom i kontakt med en jente som skulle opereres i Sverige og tre dager før operasjonen hadde hun ikke peiling på veldig mye jeg visste før jeg gikk til legen i det hele tatt.

Selvfølgelig er det viktig om kunnskap rundt selve operasjonen men hva med det mentale? Jeg er utrolig glad for at ikke jeg har blitt operert enda fordi det er så mye som skjer i hodet mitt rundt operasjonen. Jeg har nå muligheten til å reflektere over hvordan tiden etterpå blir fordi det kommer til å bli store forrandringer både for meg og de rundt meg.

Jeg har også kommet til det punktet hvor jeg faktisk er fornøyd med meg selv på alle plan. Jeg har blitt mer selvsikker og nyter livet til det fulle. Operasjonen handler ikke lengre om å bli vakker, men å føle seg lik på utsiden og innsiden. Ikke minst om helsa også!

Så til alle dere som klager på ventetiden.. Ta det med ett smil og forbered dere masse til de store forrandringene som kommer til å skje i livet deres :)

Selv om jeg føler jeg skriver utdypende om prosessen jeg er i, så tenkte jeg det kunne vært greit med ett lite oppsummerings innlegg. Jeg hadde nemlig beregnet meg på sykehusbesøk i to år frem til operasjonen, men syntes behandlingstiden har gått kjempe fort! Jeg skal kun inn på sykehuset to ganger til også er det operasjon. Hvor sykt er ikke det??

Tenkte å ta det fra begynnelsen hvordan alt foregikk, selv om jeg ikke husker alt i detaljer. Dette er også samme prosedyre om du skal opereres eller ikke! Du og lege på SSO (Senter for sykelig overvekt) kommer frem til riktig behandlings metode for deg.

Første gang jeg tok kontakt med legen om operasjon var vel for tre år siden. Da fikk jeg beskjed om at han syntes ikke det var riktig for meg (Dette er samme legen som nektet å henvise meg til psykolog!). Etterhvert som tiden gikk, ble jeg bare mer og mer overbevist om at dette var riktig for meg. Jeg skulle opereres koste hva det ville. Jeg fant også ut at fastlegen hadde ikke annet valg enn å sende henvisning siden det er legen på SSO som skal bestemme om operasjon er riktig for deg. Jeg vet det er mange fastleger som ikke vil henvise men dette SKAL de så stå derfor på kravene dine og forlang en henvisning!!

Jeg byttet lege og for ca ett år siden var jeg og krevde på nytt en henvisning. Legen spurte først om hva jeg hadde gjort selv for å gå ned i vekt før vi målte meg, veide meg, tok EKG og endel blodprøver pluss blodtrykk. På denne tiden var vekten på 143 og blodtrykket skyhøyt.

Det gikk vel ett par måneder før jeg fikk brev fra overvektsklinikken her på sykehuset hvor jeg skulle inn til ernæringsfysiolog som også målte meg og veide meg i tillegg til å stille en del spørsmål om hvorfor jeg mente operasjon var riktig for meg. Hun sendte henvisning videre til Tønsberg og jeg måtte belage meg på en good ventid.

I løpet av en måned fikk jeg brev fra Tønsberg om at de hadde fått henvisningen og jeg var i den gruppen som hadde krav på å komme inn først og jeg skulle få nytt brev med innkallelse. Det var noe surr med posten så jeg fikk aldri brevet til innkalling med jeg skulle vært der i Oktober egentlig. I november hadde jeg min første time på sykehuset i Tønsberg. Da skulle jeg egentlig inn til legen men hun var syk, så jeg var inne hos ernæringsfysiolog først. Egentlig er det omvendt. Den 11 februar var jeg inne igjen, da til lege.

Jeg fikk beskjed om at jeg ikke skulle inn igjen til Tønsberg før i Mai og da skal vi ha en oppsummeringstime før jeg skal inn til kirurg. Nå jeg har vært inne hos kirurg er det operasjon! Eller, i mellomtiden må jeg slutte å røyke, gå ned 5 - 10% av overvekten og delta på operasjonsskole. Forhåpentligvis er jeg operert innen neste sommer og jeg er sikker på at det går kjempe fort!

Jeg har blogget om hvert eneste steg av veien og innleggene kan dere finne HER.

Fredagen hadde jeg to timer på sykehuset. En hos legen Beate og en time hos ernæringsfysilogen Jan. Slik gikk det..

Legen: Den første timen jeg hadde var hos legen. Her fikk jeg masse spørsmål om jobb, sykdommer, spiseforstyrrelser, menstruasjon, sykdom i familien osv. Videre målte hun rundt hals, mage og hofter før hun veide meg og målte høyden. Vekta var 142kg og høyden 166, noe som tilsvarer en bmi på 51 (Den går i det minste nedover!).

Videre snakket vi om hvilken behandlingstype jeg ønsket, noe som selvfølgelig er operasjon. Hun var helt enig med meg og mente at operasjon var riktig med tanke på min høye bmi og at det rett og slett er for mye å ta av på egen hånd. Takk gud for noen som er enig med valget mitt! Hun fortalte videre at ventetiden er på ca to år fra nå siden jeg "desverre" er frisk som en fisk. Det høye blodtrykket mitt er nå helt normalt og jeg har ingen andre følgesykdommer av overvekten. Det eneste er ett kne som bare blir verre og verre, men som hun sa så er det vanskelig å finne noen som ønsker operasjon som er friske.

Nå skal jeg kun inn til tønsberg en gang til også skal jeg inn til kirurg og jeg er sikker på at ventetiden går kjempe fort! Jeg vil også tro at jeg får operasjonen innen ett år - ett og ett halv år. Nå føles det så virkelig og jeg gleder meg kjempe masse. Vi snakket også om vekttap etter operasjon og hun mente jeg hvertfall kom til å nå 80 - 85kg og det er jeg mer enn fornøyd med! Det er jo nesten halve meg :p

Ernæringsfysiologen: Vi satt jo opp en "matplan" til meg sist jeg var der som jeg har fulgt ganske bra. Fortalte han at jeg har gått ned over ti kilo men at det nå står bomstille. Han lurte på om dette var vekten jeg stod lengst på og det er det jo. Det er akkurat derfor det er vanskelig å gå ned mer nå. Vi snakket litt om hva jeg kunne gjøre annerledes og han mente jeg burde spise mer. Jeg ligger på rundt 1000 - 1200kcal til dagen og det er for lite! Han ville jeg skulle ligge på 1500ca og prøve å bevege meg mer for å se om det kunne funke på vekta.

Helt ærlig så begynner jeg å miste motivasjonen for å virkelig stå på, selv om jeg tenker over hva jeg spiser. Som jeg også forklarte han, så er hovedmålet mitt å ikke gå opp igjen i vekt noe legen også var veldig enig i.

Det kommer til å bli to kjedelige år med ventetid for både dere og meg men jeg skal selvfølgelig oppdatere så godt jeg kan om vekten.

Jeg tror det er dette som kalles å "møte veggen". Vekten har nå stått stille siden jula og jeg begynner å bli lettere fortvilet. Det meste jeg har gått ned er 15kg også har jeg gitt opp. Jeg har kommet til dette punktet igjen og vet at det er nå jeg virkelig må holde motivasjonen oppe og gjøre en innsats, men helt ærlig.. Jeg er sliten!

Det er ikke det at jeg kommer til å spise så mye drittmat eller spise sjeldnere, men jeg er lei av å HELE tiden passe på hva jeg spiser og når jeg skal spise. Jeg føler jeg skuffer meg selv og ikke minst dere ved å ikke gå mer ned i vekt, men så kommer operasjonen inn i bildet. Det er en grunn til at jeg skal opereres. - Fordi jeg ikke klarer dette selv!

Null problem å gå ned 10 - 15kg men så sier det stopp. Jeg har ikke på noen som helst måte tenkt å gi meg, men jeg kommer ikke til å være fanatisk med maten. Hovedmålet mitt nå er å ikke gå opp i vekt igjen, slik veldig mange gjør. Heldigvis skal jeg inn til idrettsfysiologen Jan igjen i Tønsberg på fredag og håper jeg får ny inspirasjon og noen tips da. Det trengs!

Tenk over det dere.. Det er kun 3% av de sykelige overvektige som klarer å gå ned i vekt og bli der. Det er ikke rart at det finnes så mange som ikke klarer å gå ned i vekt. Jeg er kjempe fornøyd med mine - 15kg som forsåvidt også er godt synlige. Jeg er bare sliten av å gjøre noe som ikke funker. Man vil jo gjerne se resultater på det man gjør og når vekten står stille, er det ikke rart at man gir litt opp.

Må også få med at jeg kommer til å fortsette som før, men jeg kommer ikke til å være like fanatisk på godteriet og slike ting som jeg har vært. For øyeblikket er hovedprioriteten at vekten stabiliserer seg også kan jeg heller kjempe videre senere. Målet er jo at jeg skal ned til 120kg før operasjon og nå har jeg 20kg igjen. Jeg regner med jeg går ned ca 10kg på milkshakekuren man skal gå på tre uker før operasjon så da har jeg egentlig bare 10kg jeg må ned.

Nå er det ikke lenge til jeg har ny time i Tønsberg igjen. Da skal jeg inn til både legen og idrettsfysologen jeg var hos forrige gang. Jeg har en lang vei forran meg, mot operasjonen men hva har vel det å si når jeg oppnår det jeg ønsker mest i verden? Nemlig å bli normal vektig.

Er det ikke rart at det høyeste ønske til en person er å gå ned i vekt og bli "normal" når det faktisk ikke er noe definisjon på normal? Normal er kanskje litt galt ord å bruke, men jeg vil ikke være overvektig lengre. Jeg gleder meg til å kunne gå i hvilken som helst butikk å slippe å tenke på om tøyet faktisk passer.

For mange høres det kanskje ganske rart ut, men det er etter operasjonen livet faktisk begynner. Mulighetene åpner seg og livet blir totalt forrandret. Jeg lurer fælt på hvordan folk vil se på meg når jeg ikke er "ho overvektige" lengre.

Jeg lurer også på hvordan bloggen vil bli.. Det er jo mange av dere som følger meg fordi jeg kjemper en kamp mot kiloene, så jeg lurer på om dere vil fortsette å følge bloggen når jeg går ned i vekt og blir der?

Alle mine venner, familie og bekjente har vært vanvittig støttende ang operasjonen og jeg har kun fått positive tilbakemeldinger. Den eneste som kanskje ikke har gitt meg den tilbakemeldingen jeg skulle ønske er Kelly. Hun har vært super med vektnedgangen og sier hele tiden at hun er stolt over meg og at jeg er flink, noe jeg setter stor pris på. Likevel har jeg ikke forstått hvorfor hun er litt negativ rundt selve operasjonen, før nå.

Vi hadde en lang prat angående dette og det viste seg at hun er ikke negativ til operasjonen men rett og slett redd. Som hun sa "Hvorfor opereres når du klarer det så fint selv?". Jeg har sittet å pratet og pratet om å koble ut magesekk og tynntarm og hvor lite man kan spise etter operasjonen, uten å tenke over hvor ille det faktisk høres ut. For meg er dette en ny verden som åpner seg men for andre som ikke vet like mye om det så er det selvfølgelig skremmende.

Det er mye farer med operasjonen, værstefall død selv om det er i svært liten grad. Jeg har nå funnet ut at jeg må snakke med alle rundt meg hvorfor jeg ønsker denne operasjonen så inderlig og hvilken fare det er å IKKE gjennomføre den. I tillegg til å informere dem om hvordan alt foregår og slike ting. Det er jo noe dem rundt meg også må igjennom fordi det kommer til å endre meg både psykisk og fysisk. Det er en stor påkjenning på meg, men det betyr ikke at det ikke er en påkjenning for dem. Meste parten av samtalene våres handler om operasjon, vektnedgang og hvor fantastisk alt kommer til å bli og jeg er overlykkelig for at jeg har slike fantastiske venner som støtter meg opp i dette.

Det er nå man endelig begynner å skjønne hvem man sitter igjen med til slutt og mitt og Kelly sitt vennskap har blitt sterkere enn jeg trodde var mulig :)

Jeg vil også anbefale ALLE pårørende eller dem som er nysgjerrig til å melde seg inn her www.vektoperasjon.no. Her kan du finne all informasjon om operasjonen, tiden før, tiden etter, komplikasjoner og alt annet man måtte lure på!

Mitt alt <3

Fikk en kommentar i dag om hvorfor jeg skulle opereres når jeg klarte dette så fint på egenhånd og at vedkommene håpet at jeg gjorde dette på "vanlig" måte i stedet. Tenkte jeg skulle skrive litt om dette. Hvorfor jeg fortsatt ønsker å ta operasjonen når vekten faktisk går ned.

Grunnen til at jeg har motivasjonen nå er rett og slett pga operasjonen. Desto mer jeg går ned i vekt før operasjon, desto mindre komlikasjoner og større vektnedgang vil jeg ha etter operasjonen. Jeg har gått ned i vekt før uten problemer, men jeg gir opp. Poenget er at etterhvert som du går ned i vekt vil det bli vanskeligere og vanskeligere. Spesielt de 20 siste kiloene er vanskelig og derfor gir mange opp som ender igjen med større vektøkning enn i utgangspunktet.

Jeg skal ikke ta operasjonen fordi jeg ikke klarer å gå ned i vekt, men jeg vil ha den som en "gevinst" til meg selv og som ett ekstra push til å nå siste rest av overflødige kilo. Nå har jeg ett valg med hva jeg putter i munnen og om vekten går opp eller ned. Foreløpig er det enkelt, men den dagen hvor jeg er lei og mangler motivasjon kommer til å komme og da er det ekstremt lett å gå opp alle kiloene jeg hadde vært så flink til å gå ned. Man tenker "Jeg er jo allerede overvektig så noen kilo fra eller til spiller ingen rolle" og før du vet ordet av det har du lagt på deg 40kg. Jeg snakker av erfaring. Dersom jeg når ideal vekten min vil jeg gjøre ALT for å bli der og for å ikke gå opp i vekt igjen. Forskjellen er at når jeg har tatt operasjonen så kan jeg ikke spise som jeg vil. Jeg har ikke noe valg og det er det jeg trenger.

Jeg forventer ikke at alle skal forstå det, men selv om jeg går ned 50kg før operasjon så skal jeg fortsatt gjennomføre den. Både fordi det er enklere å bli kvitt de siste kiloene men også som en hjelp til å holde vekten nede.

Det eneste jeg er redd for er å bli satt lengre bak i køen fordi vekten går ned over eller at jeg får beskjed om at siden jeg har gått ned så mye så er jeg ikke lengre kandidat til operasjon. Dersom jeg får en slik beskjed så VET jeg at jeg vil gi opp og legge på meg alle kiloene igjen. Ikke fordi jeg ønsker det, men fordi operasjonen er min motivasjon.

Jeg har lagt på meg 40kg siden bildet til høyre ble tatt og det syntes godt!!

Siden jeg måtte faste frem til jeg skulle ta prøvene på sykehuset, bestemte jeg meg for å sove så lenge som mulig. Ti på åtte ringte de fra sykehuset og fortalte meg at legen var syk og de håpet at de rakk meg før jeg hadde reist. Jeg fortalte at vi allerede var i Tønsberg og damen på andre siden av røret sa hun skulle se hva de kunne gjøre.

Vi reiste uansett opp på sykehuset og fikk tatt prøvene. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det var 20 glass blod de tappet fra meg! Når jeg hadde tatt prøvene, løp jeg bokstavelig talt ut for å ta meg en røyk før vi trasket opp i sjette etage hvor overvektsklinikken lå. Heldigvis kunne de bytte om på timene slik at jeg kom inn til en idrettsfysilog (?) denne gangen og legen neste. Hadde ett par timer å vente, så vi satt oss i kafeen med noe frokost. Var akkurat som å komme inn i Grey's anatomy med leger som satt å kjaset over alt.

Halv to var det klart for timen og jeg var usikker på hva som ventet meg. Han skulle visst nok være knall flink og det var han også! Vi pratet om kosthold å trening og han sa at opplegget mitt hørtes kjempe bra ut. Spurte også om nutrilett barene, fordi jeg har hørt mye forskjellige meninger. Han svarte at dersom det funket for meg, så var det bare å spise de med god samvittighet. Lurte også på andre mellom måltider enn frukt og han sa at jeg fint kunne spise ett knekkebrød med frukt/grønnsak til.

En annen ting jeg lurte på var lavkarbo dietter som så mange anbefaler. Han fortalte meg at de hadde forsket på det å kommet frem til at vektnedgangen til en på lavkarbo og til en som spiser "sunt" og normalt faktisk er lik på lengre sikt. Forskjellen er at lavkarbo personer har lettere for å feile enn andre fordi du kan faktisk ikke unne deg kaker i selskaper og slike ting. Da ødelegger du kuren. Som han sa, så kom det jo ann på om det funket for DEG men vektnedgangen var den samme. Så vet dere det :)

Jeg fikk ny time den 17 desember hos legen, også skulle jeg tilbake til han her igjen i februar også til legen igjen og da skal vi sette meg på venteliste for operasjon! Tenkte jeg skulle høre om jeg kan få time med idrettsfysiologen og legen på samme dag i februar med tanke på reise og slikt.

Etter legetimen gikk vi tilbake igjen på Zizzi hvor jeg fant utrolig mye fint! Blant annet en dongeri tights, belte og en knall fin topp. Bank kortet mitt var ikke like fornøyd som det jeg var da vi gikk ut fra butikken. Bare gled dere til jeg går ned i vekt og alt tøyet mitt blir lagt ut på salgsbloggen!

Sitter å venter i kafeen

Litt av sykehuset. Knall fint!

Dongri tights

Toppen som også kan brukes som kjole

Begge plaggene er kjøpt på zizzi til 499,- Skal få til ett bilde med tøyet på heller. Beltet jeg kjøpte er ett sort, bredt magebelte. Knall fint og kjempe behagelig å ha på seg.

Nå har jeg akkurat komme inn døra og har så mye å fortelle dere om! Tenkte jeg skulle dele opp innlegget  med dag 1 og dag 2 slik at ikke det blir så langt.

Jeg hadde som sagt time i dag klokken ett på overvektsklinikken (Eller senter for sykelig overvekt som det heter. SSO) men siden det ikke gikk noe tog som passet inn, reiste vi i går morgens for å ta en liten jentetur med shopping, hotell og god mat. Toget gikk fra Kristiansand klokken ni og vi var i Drammen halv to for tog bytte også videre til Tønsberg. Stresset som noen gale med å finne hotellet siden det var to hoteller som het det samme. Syntes Tønsberg by var kjempe stort, helt til vi fant ut vi hadde gått rundt hele byen for å finne hotellet.

Vi fant frem til slutt og la fra oss noen ting før vi tok turen ut på shopping. Var kjempe koselig med masse julelys, snø på bakken og boder med alt fra kjøtt til smulteringer. De hadde mange butikker som vi ikke har i Kristiansand, blant annet Friis company butikk! I tillegg fant jeg butikken sorbet som jeg falt totalt for. Masse fine unike kjoler til en billig penge. Desverre var alle for små til meg, men der skal jeg tilbake når jeg har gått ned i vekt.

Vi var også på Vestfolds største kjøpesenter. Farman stredet tro jeg det het. Her klarte vi selvfølgelig å gå oss vill for det gikk jo ann å gå alle veier frem og tilbake. Ikke som senterene her hvor du kun går en vei. Mye mer praktisk! Likevel fant jeg en haug med butikker jeg digget. Blant annet norges største Zizzi butikk! Var så sliten etter all gåingen når vi fant den butikken så jeg gikk kun fort igjennom den men planer om å kikke litt mer i morgen (I dag).

Jeg handlet ikke så veldig mye, men fant to veldig fine øredobber og en knall god hals som jeg har letet lenge etter! Denne var perfekt størrelse, riktig farge og kjempe god å varm.

Etter litt shopping, gikk vi å spiste på en utrolig koselig indisk restaurant. Det var vanvittig billig i forhold til her og maten var kjempe god. Vi bestilte to brus, to nan brød og to middager og alt kom på 500kr. Det er billig!

På kvelden tok jeg meg ett varmt og deilig bad før det var tid for spyttprøven jeg skulle ta. Det måtte gå en time etter jeg hadde spist/drukket/røykt og pusset tenner, men det gikk fint og tyggingen på "tampongen" var helt ok. Ikke spesielt digg å sutte på en tampong liksom.

Tok kvelden ganske tidlig for å være utvilt til morgendagen.

Tønsberg city

Indisk mat

Hotell rommet

Innkjøp

Jeg har sett litt på slankekrigen i det siste og spesielt den sesongen de viser nå, så har flertallet tatt av seg rundt 50kg på 4 måneder. Det er jo helt sykt og vanvittig bra! Likevel så har jeg ikke helt troa på at alle klarer det like bra når dem kommer hjem. Altså, hvorfor skal dette funke men ingenting annet?

Han ene hadde også tatt en gastric bypass operasjon men likevel var han overvektig. Nå mener ikke jeg at slankeoperasjon er eneste utvei, men vektreduksjon er ditt ansvar. Ingen andre kan gjøre det for deg. Det er DU som må være sterk og det er DU som må sette ned foten å si at nok er nok. Når man har prøvd utallige ganger på å gå ned i vekt så er det ikke "dietten" det er noe galt med, det er faktisk deg (Med mindre du har en sykdom som gjør at du er overvektig.)

Jeg er kanskje litt hard nå, men her sitter jeg med 80kg overvekt og syntes jeg har all grunn til å legge skylden på meg selv. Det er min feil at jeg har latt det gå så langt og det er min feil at jeg har havnet tilbake i gamle spor når jeg prøver å forandre livsstilen min. Ja, livsstil for dietter funker aldri.

Når det kommer til operasjonen så er det ikke "gratis" vektnedgang.. Åneidu, du må nok jobbe hardt her også for å gå ned i vekt men du får hjelp. Hjelp til å hjelpe deg selv! Som jeg fikk høre fra ei som har tatt operasjonen "Dersom du opereres men likevel legger på deg igjen, så er det meningen du skal være stor". Jeg er faktisk veldig enig. Du slipper å gjøre særlig mye mer enn å spise ofte og vekten raser av seg selv. Problemet er å stabilisere vekten og holde seg der. Men helt ærlig.. Når du har mistet 50 - 80kg, vil man ikke da gjøre hva som helst for å ikke å gå opp igjen? Jeg ville hvertfall!

Jeg er dritt lei av å gå rundt med denne overvekten. 80kg!! Tenk hva det gjør med kroppen min. NÅR jeg går ned i vekt, så skal jeg aldri opp igjen. Jeg har latt maten ta kontroll en gang for mye og nå er det nok.

Det eneste jeg har å si.. Når slankekuren svikter, så er det DU som er problemet!

Jeg SKAL se slik ut igjen!

Nydelige Lena er ei venninne av meg som har tatt operasjonen gastric bypass. Spurte om hun kunne skrive noen ord om det. Tross alt så er det jo det denne bloggen handler om. Bloggen til Lena kan dere gå inn på HER. Jeg la denne ut tre måneder etter operasjonen, men vil flere skal lese den så legger den ut igjen. Ett år etter hun ble operert!

Mitt navn er Lena, er 20 år gammel og har tatt slankeoperasjon.
Gastric Bypass, og er STRÅLENDE fornøyd!

Ja jeg vet at jeg ikke var en av di største, men det jeg vet er at jeg var sykelig overvektig og hadde mye smerter i knær og rygg.
Klarte ikke og fullføre en hel dag slik jeg ville pga smertene.
Og dette er nå HELT borte. 3 måneder etter operasjonen.

Livet som overvektig er hardt. Det er tungt psykisk og fysisk.
Jeg tror en aldri blir helt fornøyd. Alle har noe di vil ha vekk eller gjerne ville ha endret. Og sånn er det og sånn blir det for ja, di aller aller fleste.

Men tenk og kunne stå opp en dag og føle seg bra? Tenk og kunne legge seg om kvelden uten og føle at senga knekker, ikke tenke på det en har spist og ikke tenke på hvor tungt det er. Ja det gjør jeg nå! Jeg legger meg med god samvittighet og jeg spretter opp av sengen som aldri før! Jeg gjør så mye på en dag og elsker det! Jeg kan gjøre alt uten at det er smerter, uten at jeg bekymrer meg over klær eller hvordan jeg ser ut! Og det er den største seieren av hele greia!

Jeg leste NØYE gjennom operasjonen, så masse filmer. Leste mange mange mange historier hvor folk som var operert. Oppturene og nedturene.
Jeg "studerte" nesten i 1år på dette. Selv om jeg var bestemt på at jeg skulle gjøre det, ville jeg sjekke di fleste historiene, ulempene og fordelene før jeg gjorde det.
Jeg snakket med flere leger og mest personer selv som var operert!


Det var noen triste historier. Mange som slet/sliter psykisk etter denne operasjonen. Fordi man blir tvingt til og spise det lille man skal spise. Man kan ikke gå og kjøpe seg en sjokolade og spise den på høykant, nei en har ikke noe valg. Og dette er en påkjenning for mange. Men alt i alt leste jeg om 1 person som angret på operasjonen. Og jeg leste MANGE historier!
Denne personen var svært overvektig og hadde mange sykdommer når han ble operert. Noe som gjør at ofte kan komplikasjonene være større + at han var i 40 årene.
Og det er fakta det at en yngre person tåler en slik operasjon bedre!
Men ellers var det ingen som angret! Di fleste skrev sånn som hvorfor di bare ikke hadde gjort dette før!

Når man er ferdig operert er magesekken ca 30ml! Altså størrelsen på et medisinglass for di som vet hvordan det ser ut + at di har koblet ut ca 1meter av tynntarmen..
Ingen ting blir fjernet men det bli koblet ut!
Det er en kikkelhullsoperasjon noe som gjør at en får små arr. Jeg har fem søte små på magen som er en stor del av meg og som jeg stolt viser fram! hehe
Dette er en stor del av mitt liv, og jeg har valgt og fortelle det til alle som står meg nær som jobb, familie og venner! Og ja til og med noen ukjente. hehe

Men jeg syntes jeg har vært modig som har gjort dette og er veldig stolt av at jeg har kommet meg der jeg er i dag på bare 3 måneder.
MEN, det er et STORT men her, fordi jeg vet at jeg har vært heldig. Med en gang jeg kom hjem fra sykehuset levde jeg som før. Og det er det ikke så mange som klarer/orker. Manger er utslitt og veldig trøtte. Men igjen jeg var veldig godt forberedt og psyket meg veldig opp til dette at dette skulle jeg gjennomføre! Så derfor sier jeg til alle at jeg har vært en av di heldige som ikke har hatt noe særlig med bivirkninger og alt har egentlig gått mye bedre enn forventet!
Fordi for noen går det bra, mens for andre tar det rett og slett lengre tid og komme seg!

Det er klart man er utslitt, en spiser nesten ikke mat, kroppen spiser på seg selv så det er en tøff prosess for kroppen. Det er en stor operasjon og mennesker er laget slik at vi takler ting forskjellig.

Min middag er for eksempel rett under en halv potet, rett under en halv fiskefilet og 2 brokkolidusker.

Så det er mange som savner og fylle tallerkenen, savner det og kunne spise mye når det er god mat. Det gjør ikke jeg. ENDELIG har jeg kontroll over maten, og maten har ikke kontroll over meg. Godterier spiser jeg svært lite av. Brus er helt kuttet ut. Det savnet jeg veldig etter operasjonen. Pepsi Max. Jeg drakk det før hver dag, morgen til kveld. Så det var den største avvenningen rett og slett.. hehe men nå er det ingen problem og savner det ikke!

For min del kan ikke jeg få skrytt nok av denne operasjonen og hvor mye glede den har gitt meg. Og at den har gitt meg livet mitt tilbake. Det er nesten som om jeg har fått en ny sjanse. Og den har jeg grepet tak i og gir ikke slipp på! Dette var det riktige for meg. Jeg tar også en dag om gangen. Det finnes absolutt folk der ute som har tatt denne operasjonen som har lagt på seg igjen, det er ikke til og legge under teppet. Men nå, nå i dag så har jeg det bra og er innstillt og ja, tar en dag om gangen med godt mot!!

Jeg valgte og gjøre dette privat. I Sverige. Prisforskjellen er veldig stor. I Norge koster det ca 138.000kr, mens i sverige koster det 110.000 Svenske kroner, og det ble 94.000 da jeg skulle opereres!
Hvis jeg hadde søkt måtte jeg ha ventet opp til 5 år, og det for meg var uaktuellt! Følte jeg da skjøv problemet lenger vekk og ja det hadde bare gått en vei hvis jeg hadde ventet. OPP! og jeg ville ikke det.. jeg ville ned!


Jeg ble operert 15. September 09 og har til i dag gått ned 20kilo siden dagen jeg ble operert!
Jeg veide 107kilo på det meste, veide 102 kilo da jeg ble operert og veier nå 82kilo!!
Og dette er på 3 måneder!! Ja, er det rart jeg er superfornøyd?!

Ja for og legge til så hadde jeg prøvd så mye, kurs, shaker, tabletter og dietter. Alle endte med det samme. Først ned i vekt og så swoop rett opp igjen og litt til!
Så for MEG var dette det riktige, selv om maaaange der ute er i mot operasjon og sånt. Så sier jeg bare PHØ, JEG har fått en bedre liv, JEG har det bedre med meg selv og det er DET som teller!! ikke hva alle andre mener ;)



Se så fin ho har blitt!! Er det rart jeg gleder meg?

I alt flyttekaoset har jeg heeelt glemt å fortelle dere at jeg hadde time på sykehuset i Tønsberg på onsdag. Jeg fikk telefon om hvor jeg var og hvorfor jeg ikke kom, men jeg hadde jo ikke fått noe brev? Når jeg dro hjem for å pakke, lå det selvfølgelig på bordet men det var likevel kommet litt forsent. Er ikke akkurat en fem minutters tur å kjøre til Tønsberg.

I brevet jeg fikk, lå det beger til urinprøve og en "tampong" som de så fint kalte det. Den var til spyttprøve. Jeg måtte også faste fra klokken 24.00 frem til jeg hadde time. Så mange timer uten mat, drikke eller røyk. Jeg kommer til å daue!

Siden jeg ikke hadde fått brevet, skulle de sende meg ett nytt brev med innkalling til ny time. Jeg gleder meg som en unge og heldigvis er jeg enda ett skritt nærmere operasjonen! Skal selvfølgelig holde dere oppdatert og ta masse bilder, så dere får ta del i hele prossesen.

Bare spør dersom dere lurer på noe!

Prossessen har vært lang, men jeg er ikke på langt nær halvveis enda. Første steget var å ta kontakt med legen. Når jeg var der målte dem EKG'en min (Tror det var det de kalte det), tok alt mulig av blodprøver, veide og målte meg. Videre sendte han hendvisning til sykehuset her i Kristiansand.

Det gikk vel en måned ca før jeg fikk brev fra sykehuset om at jeg skulle inn på samtale. Jeg skulle da snakke med ei som var ernæringsfysiolog. Der oppe var det flere prøver, en lang samtale om hvorfor jeg ønsket operasjon og legen som prøvde å overtale meg til å delta på ett kurs for overvektige som de har på sykehuset. Hun sendte også hendvisning til Tønsberg hvor de tar operasjonen.

For godt over en måned siden fikk jeg brev fra Tønsberg om at jeg var i den høyst prioriterte gruppen som hadde rett på hjelp, og jeg skulle inn til første samtale innen November. Videre derfra tror jeg det var tre samtaler til med forskjellige leger, sykepleiere, ernæringsfysiologer og kirurger. I brevet  fikk jeg også beskjed om at ventetiden var på ett år ca og du blir satt på venteliste etter å ha vært i samtale første gangen. Slik jeg har regnet meg frem til, så får jeg operasjonen i overkant av ett år så det er ikke så galt syns jeg. Da har jeg god tid på å forberede meg til operasjonen og tiden etter.

Håper dere vil følge meg i veien videre mot operasjonen og tiden etter. Desverre skjer det ikke så mye nå fortiden, men det kommer til å bli mye bra lesestoff når operasjons dato nærmer seg.

Ønsk meg lykke til, og dersom dere lurer på noe så må dere bare spørre!

Jeg fikk mail fra en leser for en stund siden hvor hun fortalte at sykehuset i Tønsberg skulle begynne ett nytt prosjekt og operere ungdom mellom 13 - 18. Første reaksjonen min på dette var WTF? Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne en gang fordi jeg har så mye å si om nettopp dette..

Har det blitt en ny "trend" nå og operere seg? Virker som om de fleste som ønsker operasjon får det, men det avhenger av ventetiden ut fra hvor fort du får den. Det er jo nesten flere overvektige som opererer seg nå, enn dem som ikke gjør det! Sykt, men sant.. Ikke misforstå meg, jeg er FOR operasjonen men som en siste utvei! Ikke som en enkel utvei.

Det og operere ungdom syns jeg blir for dumt. Dersom du er så overvektig at du trenger operasjonen, så går det også ann å vente til du er 18. Kroppen, hverken fysisk eller psykisk er klar for en så stor operasjon når du er tretten år gammel. Det finnes såå mange tilfeller av folk som angrer på operasjonen, eller som sliter psykisk i ettertid. Man kan ikke gå tilbake og gjøre det om. Følgene av operasjonen er hos deg resten av livet. Jeg tviler sterkt på at dem på 13 vet hva dem begir seg ut på. Uansett hvilken god oppfølging de får så BØR de vente til de faktisk er gamle nok. Hvorfor ikke få de inn på livstils endringer ol tidligere og dersom det ikke funket, så neivel da finnes operasjonen som en siste utvei!

Jeg tror at dersom noen hadde tatt vekten min på alvor fra jeg var liten av, så ville jeg sluppet å gå igjennom dette nå. Hvorfor vente til barna er tretten med å virkelig ta tak i vektproblemet? Jo tidligere jo bedre..

Jeg merker jeg blir litt irritert. Jeg syns det er bra legene ønsker å gjøre noe med vektproblem på yngre, men noe så drastisk som en Gastric bypass operasjon syns jeg er helt på trynet!

Hva mener dette om dere?
Meg som overreagerer eller er det riktig og operere tretten åringer?

Gjett hva jeg kom hjem til nettopp? Ett etterlengtet brev fra sykehuset i Tønsberg! Fikk ikke noe dato jeg skulle komme inn, men dette er hva dem skrev;

Bekreftelse på venteliste, henvisning mottatt 07.05.10.

Henvisningen er vurdert av overlege Erling Petter Saltvedt.
Ut fra opplysningene i henvisningen vil du bli innkalt til utredning/behandlig ved senter for sykelig overvekt i helse sør-øst.

Etter vår vurdering tilhører du en prioritert pasientgruppe som har "rett til nødvendig helsehjelp". Du har derfor rett til å få utredning/behandling senest innen 03.11.10.

På neste ark ligger det informasjon om når man skal inn til hva osv. Hvor lang tid det vil ta. De beregner ca ett år fra du har blitt satt på venteliste til du opereres, så slik som jeg har forstått det, så kommer jeg til å bli operert innen ett og ett halv år. Mer eller mindre.. Iiiih, jeg gleder meg!

Hadde egentlig bestemt meg for å ta operasjonen privat, da jeg trodde jeg måtte vente flere år, men nå kan jeg like godt vente. Det er så utrolig deilig å vite at prosessen endelig er i gang!

Hadde time til legen på sykehuset i dag. Skjønte ikke helt hvorfor, men viste seg at jeg må innom sykehuset her i Kristiansand før de kan sende hendvisning til Tønsberg hvor jeg skal opereres. Vi snakket endel om kosthold og slike ting, i tillegg til at vi veide meg og fant ut fett prosent. Vil dere vite hvor mye den var på? 50 %.. Dobbel så høy som den skal være.

Jeg fikk tilbud om og bli med på kurs for overvektige. Tenkte at det var unødvendig da jeg VET hva jeg skal spise, og hva jeg skal gjøre for å gå ned i vekt, men det er nettopp dette kurset er lagt opp til. Folk som vet.. Meldte meg uansett på, da det er hvertfall to år til operasjon. Hvis ikke jeg får en haug med penger sånn at jeg kan ta den privat. Akkurat som om DET skjer.. Legen ville også hendvende meg til søvnutredelse som ho kaldte det. Sjekke søvnen min og slike ting. Har en følelse av at det blir endel frem og tilbake til sykehuset i tiden som kommer.

Men men, nå er det nok alvorsprat.. Vil dere vite hva dagens Stine og Kristine var i dag? Vel, here goes..

I brevet jeg fikk fra sykehuset stod det grei vei forklaring; Når du kommer til den gule gamle murbygningen tar du til venstre, også følger gangveien på venstre side til du kommert til skilt for rehabilitering og forebygging. Vi kom da altså opp til den gule bygningen, kjørte til venstre, og letet etter en gangvei. Null gangvei.. Spurte ei som jobbet der, men hun hadde heller ingen ide. Stine skulle til å gå inn å spørre hos ABUP da jeg sier "Vi har kjørt til venstre da? Vi kan ikke være såå dumme at vi har kjørt til høyre?" Men joda.. Flinke oss hadde kjørt til HØYRE, drevet og letet etter en gangvei på HØYRE side uten å tenke spesielt over det. Flinke jenter eller hva.. Haha, kan ikke annet enn å le av det! :p

Dere husker den samtalen jeg trodde jeg fikk fra kreftsenteret? Vel, det viste seg å være time til ernærings fysiolog.
Merket jeg ble litt irritert faktisk.. Legen spurte meg om jeg hadde vært hos EF før, og jeg svarte; "Ja, fra jeg var barn!". Han ville ikke sende hendvisning til kirurg hvis ikke. Og nå så må jeg til EF likevel? Unnskyld meg, men det er en grunn til at jeg vil ta opersjonen. - Siste utvei! Når jeg har vært hos en EF en haug med ganger, men det ikke hjelper meg, så hvorfor skal jeg da betale 300kr for å sitte å høre på ei dame som forteller meg hva jeg skal spise!? UAKTUELT! Jeg vet hva jeg må spise og ikke spise, problemet er bare å sette det ut i praksis.

Nå syns jeg det er på tide at legene begynner å ta meg seriøst!

Anyhows.. Nå skal jeg hive meg i dusjen også er det vårcruising. Begynner på bilradiospesialisten hvor det er endel stands og forskjellig, og cruising etterpå. Blir gøy!

Noen andre som skal?

Først og fremst må jeg beklage for lite operasjon og overvekts prat. Føler ikke det er så mye å skrive om det for tiden da jeg fortsatt venter på svar fra kirurg. Noe jeg tenker endel på er livet mitt etter operasjonen. Setter livet mitt litt på vent og tenker "Det blir annerledes etter operasjonen". Men blir det ikke litt feil å tenke slik? Kan ikke sette livet mitt på vent i to år og forvente alt skal bli annerledes etter operasjonen.

I går så var jeg jo hos Anne. Koste meg med skjønne Martine og tenkte for ett herlig liv Anne har. Mann, barn og hus. Ja, jeg vet hvilket ansvar det er med barn og hvilken jobb det er, men samtidig utrolig koselig! Jeg begynte automatisk å tenke at det var noe jeg også kunne tenke meg. En familie. Selv har jeg alltid sagt til andre at de må vente, det er ikke noe hast. Vi får ikke tilbake 20årene, så det er bedre å levet livet mens man kan og få familie senere. Det mener jeg fortsatt men likevel har jeg lyst på familie.

Mange tanker som har brent seg fast i hodet mitt sitter der enda. Jeg tenker ofte at jeg ikke kommer til få meg noe familie fordi jeg ikke er pen nok. At jeg er for tjukk. Tenker derfor at etter opersjonen vil det bli annerledes. Da kan jeg få meg mann og barn. En familie.. Selv ser jeg at det er feil å tenke slik. Missforstå meg rett. Jeg ønsker å ta operasjonen for min egen del, men man kan vri å vende på det meste slik at det blir for sin egen del.

Huff, ble litt rotete dette. En haug med tanker oppi hodet mitt som er godt å få ut av og til. Jeg har ikke tenkt å få meg noe familie enda, men gleder meg til den dagen det skjer. I mellomtiden skal jeg bruke tiden på meg selv og gjøre meg til ett bedre menneske slik at jeg har alt å gi til en kommende familie. :)

Jeg skal ta operasjonen, men jeg får veldig mange spørsmål fra andre om hva jeg syns de bør gjøre. Videre forteller de meg at de har vært overvektige hele livet og ikke klarer å gå ned i vekt. Tenkte derfor jeg skulle gi ett felles svar her til alle dere som lurer på å ta operasjonen eller ikke.

Jeg vil hverken råde eller fraråde, fordi det kan være riktig for meg men ikke nødvendigvis for deg. Du må nesten tenke om det er verdt det. Noen får masse plager i ettertid men andre får nesten ingen. Min unge alder hjelper meg heldigvis der fordi jo yngre du er når du tar operasjonen, jo lettere vil det være.

Det finnes selvfølgelig endel farer ved operasjonen, og plager i ettertid. Det er dette man bør sette seg inn i, i stedet for å kun lese om "solskinnshistoriene". Likevel tror jeg flertall av dem som har tatt operasjonen ville gjort det igjen om dem fikk mulighet. Jeg tror alt det positive veier opp for det negative.

Det første du bør gjøre om du vurderer en operasjon er å ta en prat med legen din og høre hva han mener. Veien mot operasjonen er lang så det er like greit å sette igang prosessen så kan du forberede deg i mellom tiden. Her er det snakk om år desverre hvis ikke du bestemmer deg for å ta den privat.

Det jeg også vil dere skal tenke over er at det ikke alltid er størrelse og vekt som teller. Dersom du har 20 - 30kg ekstra som alltid har vært der og det virkelig plager deg. Du sliter både fysisk og psykis, så ikke tenk at du er for liten. Det er ikke slik at man må veie 200kg for å få operasjonen, men for å få den dekket og slippe å vente i 5 år så må du desverre ha ganske høy bmi. Husk at dette er en siste utvei for overvektige og ikke noe du gjør for å få bort fem kilo til bikini sesongen.

Dersom dere lurer på noe ang operasjon og slike ting kan dere gå inn på www.vektoperasjon.no. Her kan dere snakke med andre som har tatt operasjonen og lese veldig mye om den.

Hold meg gjerne oppdatert på hvordan kampen deres mot overvekten går. :)

I dag har jeg vært på besøk hos herlige Lena som har gått igjennom slankeoperasjonen gastric bypass. På under ett halvt år har hun tatt av seg 38kg og det er helt sinnsykt hvor tynn hun har blitt! Jeg har alltid syntes Lena har vært nydelig, men nå gløder hun som aldri før. Ble naturligvis en god del operasjonsprat, og jeg er så glad for at jeg kjenner noen som har gjennomgått det før meg og noen jeg kan hendvende meg til dersom jeg lurer på det. I tillegg er det ei kjempe herlig jente som det er lett å prate med og som jeg går godt overrens med selv om jeg ikke kjenner henne kjempe godt.

Etterhvert som hun fortalte forskjellige ting ble jeg bare mer og mer overbevist om at dette var riktig vei for meg å gå. Jeg har vært overvektig hele livet og jeg føler dette er min sjangse til å få livet tilbake igjen! Så nå er det 110% sikkert; Jeg skal gjennomføre denne operasjonen. Det blir på privat sykehus siden legen min sendte hendvisning til Aleris i Oslo, men dersom jeg må vente i 5 år slik som mange andre må så er det uaktuelt. Da betaler jeg den heller selv. Men som Lena sa, at siden jeg er såpass ung og har så høy BMI og masse plager så kommer det til å hjelpe meg godt på vei.

Jeg gleder meg hvertfall.. Ikke til operasjonen, men til alt er ferdig. Til jeg har nådd min idealvekt og til BMI'en min er nede på normalt. Håper også alle leserene mine kommer til å følge meg hele veien frem mot målet mitt. :)

Lena prøver sine gamle bukser som satt KLISTRET før!

Jeg har tenkt veldig på dette med slankeoperasjoen. Da kommer jeg til å få den kroppen jeg alltid har ønsket meg, og får dekket evt andre operasjoner jeg må ha for å fjerne overflødig hud og fikse på puppene. I tillegg til dette har jeg alltid vært mørk så har funnet ut at det er på tide jeg prøver noe nytt. Nemlig å bli lys!

Ikke hat meg nå, men jeg vil bli babe. Jeg SKAL bli babe. Altså blond, dum og deilig. Bare for å ha prøvd det også liksom. Alt må jo prøves, sant?

Nå har jeg nettopp kommet hjem fra legen. Brukte TO timer pga den forbanna snøen! Det var ikke brøytet noe vei, og skikkelig kaos over alt. På vei hjem var det også skjedd en ulykke. Front mot front og masse poltit og sykebil. At ikke folk kan lære seg å kjøre etter forholdene. Jeg var sikker på det kom til å være meg, men jeg tilpasset heller kjøringen etter forholdene, noe veldig få folk gjør.

Uansett.. Jeg tok en haug med blod prøver, veide meg, målte meg og tok EKG. Når jeg tok EKG'en måtte jeg ligge uten noen ting på overkroppen med masse ledninger festet til kroppen. Gjorde heldigvis ikke vondt da. :)

Regner med noen av dere lurer på bmi'en min siden vektoperasjon er aktuelt for meg? Vel, den er på 51. 40 er ekstrem fedme. Så igjen... Dette er ikke noe jeg ønsker å gjøre som en "enkel" utvei, men rett å slett noe jeg føler er nødvendig for at jeg skal leve så lenge som mulig. Hvis jeg fortsetter det livet jeg lever nå så tviler jeg på at jeg kommer til å leve til jeg er 30. Dere kan jo bare tenke dere selv hvis dere skulle gått ned 70 - 80kg ved å kun trene og spise riktig.. Det er ikke umulig, men veldig veldig vanskelig.

Så nå er fingrer krysset for at jeg kan gjennomføre operasjonen så fort som mulig.

Det har vært lite som har skjedd i det siste med tanke på operasjonen. I dag fikk jeg endelig ræva i gir og fikk kommet meg til legen. Har aldri vært hos denne legen, men han var vanvittig flink og jeg likte han kjempe godt! Da jeg sa bmi'en min sa han at det var nok grunn for å få en operasjon, men han ville ta alt mulig av prøver av meg og sånn for å sjekke hjerterytmen. Skal innom i morgen for å ta testene da de ikke hadde tid til det i dag.

Han målte blodtrykket mitt fort, og det var alt for høyt. Han fortalte meg også at dersom han fant feil på noen av testene, noen han garantert kom til å gjøre så ville han gjøre det han kunne for at jeg skulle få operasjonen så raskt som mulig. Det jeg ble mest overasket over, var at han ville sende meg til Aleris som er ett privatsykehus, på statens kostnad! :D

Hvis jeg får operasjon på Aleris så får jeg operasjonen mye raskere enn hva jeg ville gjort hvis jeg skulle tatt den på offentlig sykehus.

Så i morgen skal jeg til legen igjen, ta alt av prøver også blir hendvisningen sendt. Krysser fingrene for at dette går i boks så fort som mulig. Jeg føler en ny verden kommer til å åpne seg for meg, og det tror jeg faktisk det kommer til å gjøre også.

Gleder meg så til å se sunn og normal ut!

Det har vært lite snakk om overvekt og operasjon på bloggen i det siste, og jeg regner med endel av dere lurer på hvorfor jeg ønsker å ta en såpass stor operasjon. De som er overvektige vil nok forstå, dere andre skal jeg prøve å forklare det så godt jeg kan til.

Jeg tar slankeoperasjonen for MIN del. Før ønsket jeg å gå ned i vekt av gale grunner, og nå er det mest pga helsa sin del! Selvfølgelig gjør jeg det for utseendet sin del også. Det er ikke slik at jeg jubler av glede når jeg ser meg selv i speilet, men igjen, hvem har det sånn?

Jeg er lei av og aldri finne tøy som passer. Ikke misforstå meg, jeg finner tøy, men det hadde vært så deilig å finne ett plagg jeg likte uten å tenke på om det passet. Alt tøyet jeg har nå er det stretch i, jeg kan bare glemme å kjøpe meg tøy som ikke det er stretch i. Ja, det finnes stormote å slike ting, men for å være ærlig syns jeg mye av det ser ut som du har tredd ett telt over hodet! Kan de ikke lage fint tøy som får frem figuren i stedet for sånn som bare skal henge?

En annen ting er hvor fort andpusten jeg blir. Det er skummelt! Jeg blir andpusten bare av å gå opp trappa her hjemme, eller bare det å gå tur og snakke samtidig.

Mitt største ønske er at jeg kan gå ned til en normal vekt, slik at folk kan se meg for den jeg er i stedet for alle kiloene. De trenger ikke syns jeg er verdens vakreste, men tenke på meg som Kristine Fjellestad i stedet for "Danskeferja". - Ja jeg vil tippe endel av dere vet hva jeg mener med det. Til dere andre skal jeg skrive ett eget innlegg om det.

Hvis ikke jeg tar denne operasjonen nå, så er jeg sikker på at jeg vil trenge den en eller annen gang i løpet av livet. Kroppen min har bedre av å utføre den nå enn om 20år til, sant?

Nå har dere fått ett lite innblikk i noe av grunnene til hvorfor jeg ønsker å ta slankeoperasjonen. Hvis dere fortsatt lurer på noe, så får dere heller bare spørre. :)

Jeg har skrevet lite om operasjoen fordi hele prosjektet er blitt lagt litt på is. Mer om dette kommer senere.
Tenkte jeg skulle ta for meg det å ta operasjonen privat eller offentlig, da mange lurer på dette.

Offentlig: Dersom man får dekket operasjonen er jo selvfølgelig dette det beste, men mange vil ha operasjon så fort som mulig å velger derfor å ta den privat. Ventetiden på offentlige sykehus varierer fra person til person i forhold til vekt, plager og sykdommer. De verste tilfellene blir selvfølgelig tatt først. Det å ta den offentlig er ikke mye forskjellig i forhold til privat, bortsett fra kostnadene. Mange har ikke råd til å betale over 100 000 som operasjonen koster her i norge.

Privat: Dersom du ønsker å ta den privat men ikke har råd til det, så finnes det alternativer. Det finnes mange land man kan ta operasjonen i for endel kroner billigere. Slik som i Tallin;


Operasjon ved Magdaleena-klinikk i Tallin

www.scandinavianclinics.com

Scandinavnian Clinics gjennomfører operasjoner ved klinikker i København, Stockholm og Tallin.

I Tallin blir operasjonen utført av svensk lege. (Mange vil ha leger som forstår hva man sier, og når du da har en svensk lege, så er det likegyldig om man reiser til Sverige eller Tallin.)

Prisen ligger på ca. 50-65.000 NOK.
På hjemmesidene finnes en blankett som en kan (fylle ut og) sende inn, for å få en eksakt pris.
Ventetid for behandling er ca. 4-6 uker.

Her kan da man altså få operasjonen til halvparten av prisen i norge, og ventetiden er omtrent ikke ventetid en gang da det går så fort! Håper det var nyttig informasjon til dere som er usikker på om dere vil ta den privat eller offentlig? :)

Etter jeg begynte å skrive denne bloggen har jeg fått veldig mye bra tilbake melding. Takk!
Men det har også kommet endel kommentarer hvor folk mener det er en enkel utvei, og hvorfor ikke heller bare spise sunt og trene? Men hallo folkens.. For å få en vektoperasjon så MÅ du ha prøvd alt og ha mislykket med det. I tillegg til at det må være det mest forsvarlige i forhold til helsa å gjøre.

Selvfølgelig er det best for kroppen om man klarer å gå ned i vekt på "vanlig" måte, men når man ikke klarer dette og begynner å bli helsefarlig overvektig, hva gjør man da? Lever som man alltid har gjort, kjemper mot vekten, sliter både fysisk og psykisk? Er det ikke da bedre å ta en vektoperasjon?? Det mener jeg det er hvertfall!
Selvfølgelig er det noen som velger å gå ned i vekt på andre måter, men når noen har valgt å ta en vekt operasjon, så støtt dem i det i stedet for å komme med kommentarer som "Det er jo bare til å begynne å trene og spise sunt". Dooh, akkurat som om ikke dette er blitt prøvd? Jeg har en følelse av at de som kommer med slike kommentarer ikke vet hva operasjonen går ut på. At de tror du tar en operasjon, for så å sitte på ræva og automatisk gå ned i vekt. Slik er det absolutt ikke!!

Når du har tatt operasjonen så blir du tvunget til å spise lite fordi magesekken er minsket med 95%. 2/3 deler av tynntarmen er minsket slik at hvis du spiser mat med for mye fett og slike ting så blir du uvell i magen. Det er en stor operasjon som går igjennom leger, kirurger osv, og du får den KUN hvis det er behov for det! Det meste skal være prøvd av måter å gå ned i vekt på, du skal slite fysisk og være helsefarlig stor.

Faktum er at over 90% av de (med BMI over 35) som slanker seg mer enn 30% av egen kroppsvekt, vil være tilbake på startvekten innen det har gått tre år. 70% av disse igjen, vil faktisk veie mer enn de gjorde i utgangspunket... Oddsen, er med andre ord IKKE på de overvektiges side.

Så da spør jeg dere folkens.
Hvis dere hadde 50, 60, 70, 80kg å gå ned i vekt, dere hadde prøvd "alt" men mislykkes gang på gang. Ville dere ikke da vurdert alternative metoder å gå ned i vekt på?

Tittelen motsier vel litt seg selv, men har fått endel kommentarer på hvorfor jeg ikke bare går ned i vekt på vanlig måte? Altså kutter ut brus, godteri, spiser lite men ofte osv. Dooh, hadde det vært så enkelt, så tror dere ikke jeg hadde gjort det allerede?

Siterer Stian under her "Faktum er at over 90% av de (med BMI over 35) som slanker seg mer enn 30% av egen kroppsvekt, vil være tilbake på startvekten innen det har gått tre år. 70% av disse igjen, vil faktisk veie mer enn de gjorde i utgangspunket... Oddsen, er med andre ord IKKE på de overvektiges side."

Ved at man fordeler magesekken og frakobler det meste av magen og 1 /3 av tynntarmen, får man forandringer både i nerve- og hormonkontrollsystemene som styrer fordøyelsen. Dette medfører at de fleste pasientene mister store deler av sultfølelsen og trangen til å spise for mye.

Greia er jo at når du tar slankeoperasjon så blir du TVUNGET til å spise riktig og lite. Gjør  du ikke det så blir du uvell i magen. Dette er mye av grunnen til at det er "lettere" og ta av seg ved slankeoperasjon enn ved å slanke deg på vanlig måte.

Mitt første innlegg om nettopp dette, så håper på positive tilbakemeldinger.

I lang lang tid nå har jeg vurdert slankeoperasjon, da jeg har prøvd utallige slankekurer!
Har gått på grete roede hvor jeg tok av meg 15kg, for så å legge på meg alt igjen pluss noen kg. Etter hver slankekur la jeg alltid på meg mer enn jeg tok av meg og var back to start.

Slankeoperasjon var noe jeg hørte om for mange år siden da ei venninne av mamma tok det, og etterhvert som årene og slankekurene gikk så er det noe jeg har vurdert mer og mer. Har vært inne på ett forum for vektopererte og lest masse om det. Tiden før slankeoperasjonen, selve operasjonen og tiden ettter, og har nå bestemt meg for at dette er noe jeg både må og vil gjennomføre pga helsa og psyken min rett å slett. Føler meg fanget i en kropp som ikke jeg ønsker.

Jeg har drøyd og drøyd, men nå skal jeg ringe til legen min for time slik at han kan hendvise meg videre! Siden det er ganske lang ventetid så er det like greit å få satt i gang! Ønsk meg lykke til. :)



Meg i sommer.

Gastric bypass er vektoperasjonen jeg skal ta. Den foregår via kikkhull som skal være mindre komplisert og mindre smertefull. Ved å ta en gastric bypass operasjon kobler dem ut 95% av magesekken og 1 - 3 meter av tynntarmen for å redusere inntak av næringstoffer (Vi klarer oss med 1/4 av tynntarmen).

Operasjonen blir kun gjort på ekstremt overvektige som har en BMI over 40 og 35 hvis du har store plager som følge av vekten. Det er lang ventetid og mye du skal igjennom før du får en operasjon, så dette er er absolutt noe som er godt gjennomtenkt av flere leger, sykehus og andre ansatte på sykehusene. Dersom de mener du ikke er klar psykisk, så blir du blant annet sendt til en psykolog før du får klarsignal.

Under ser dere en video av hvordan en gastric bypass foregår.