En konstant kamp


Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne si at kampen var over. At jeg hadde vunnet kampen mot overvekten, men det er desverre ikke tilfelle. Hver dag er en konstant kamp mot vekten og mot kiloene. Jeg har snudd helt om på livsstilen min, noe man må gjøre etter en slankeoperasjon ellers kommer kiloene på igjen. Det virker også som at forbrenningen er helt ødelagt på de fleste som velger og operere seg da de fleste ligger på mellom 12 - 1500kcal i døgnet uavhenig av vekt og aktivitet.

Jeg teller ikke kcal men har fokus på å spise nok slik at kroppen har overskudd til å bygge muskler. Etter jeg var ferdig med cellegift var kroppen min såpass nedbrutt at jeg hadde ikke muskler til å holde meg selv på bena i mer enn ett par minutter. Derfor var målet mitt å bygge meg sterk og få en fin og muskuløs kropp. Jeg stabiliserte meg på 74kg etter vektnedgangen og har gått opp 4kg til etter at jeg begynte å trene i oktober. Det er tungt å se vekten gå opp men likevel tenker jeg at det i hovedsak er muskler og prisen man må betale for å øke i muskelmasse. Jeg har doblet vekter i nesten alt av øvelser og kan nå si at jeg begynner å bli sterkere enn mange andre. Desverre ser man det ikke så godt siden all huden henger over men den skal jo heldigvis fjernes.



Jeg er også en ekstremt utålmodig sjel som vil at alt skal skje over natta men å bygge muskler og gå ned i fett% samtidig er utrolig vanskelig så derfor fokuserer jeg nå på å bygge muskler før jeg skal operere magen og dermed ikke får trent på flere uker også skal jeg ned i fett% etter dette igjen.

Selv om jeg ikke følger noe diett nå så tenker hodet konstant på mat. Jeg er kjempe nøye med hva jeg spiser og alt lages fra bunnen. Ingen ferdig sauser, kun rent kjøtt, sunne fett kilder og riktig menge karbo. Jeg trener også tre ganger i uken hvor jeg da trener ett helkropps program og avslutter med 10 minutter intervaller. Dersom jeg dropper noen økter eller skjeier ut med maten noen dager så går vekten opp med en gang så det er ikke slik at man kan tenke "Alt med måte". Jeg har likevel en dag i uken hvor jeg spiser det jeg har lyst på og det funker greit.

Det er ufattelig tungt å føle at man er på konstant diett når alt jeg ville var å finne en gylden middelvei. Jeg skulle ønske at jeg kunne ta meg ett kakestykke midt i uken hvis vi får det på jobb feks og med god samvittighet men det går ikke. Jeg har gjort det til nå fordi jeg ønsker å kunne leve normalt. Nå vet jo ikke jeg hva normalt er, men dere som ikke er overvektige.. Gjør ikke dere det samme med mindre dere er på diett? Er det virkelig slik at for å holde seg normalvektig så må man føle at man konstant lever på diett hvor alt sukker og fett kun er forbeholdt en dag i uken? Jeg vet ikke men jeg kunne gjerne veid 5kg for mye hvis det bare betydde at jeg kunne finne en mellom ting. Litt kos av og til dersom man var i sosiale sammenhenger men ellers spise sunt og variert.

Jeg vet ikke hvor veien tar meg videre men en ting er hvertfall sikkert.. Kampen mot overvekten er ikke over og jeg har ikke tenkt å slutte å kjempe!

  






Ikke god nok?


Etter jeg la ut bildene av meg selv i går så ramlet det inn med kommentarer både her og på facebook. Jeg ble helt rørt og har aldri opplevd slik positiv oppmerksomhet tidligere.

Det er rart med det.. Jeg har alltid vært veldig selvsikker og trygg på meg selv men når jeg nå ser tilbake så har utseende ødelagt mye mer enn jeg likte å tro. Jeg ble alltid kalt for søt men aldri vakker. Nå blir jeg ikke kalt for søt lengre, men vakker, nydelig og heit. Det høres kanskje rart ut, men jeg føler meg slik også! Jeg har alltid følt at jeg ikke er god nok og at jeg ikke fortjener bedre enn hva jeg har fått hvis det gir noe mening? Jeg har alltid tenkt at jeg har vært heldig som har fine mennesker i livet mitt men har aldri klart å tenke at de er like heldige som har meg i livet sitt.

Jeg har også følt at jeg må være så mye mer. At jeg må bevise mer siden jeg har vært så stor. Jeg er fortsatt der tiltross for mange kilo i minus og jeg tror ikke det går over av seg selv. Jeg er nok mer usikker på meg selv enn hva jeg vil innrømme og prøver liksom å finne meg tilrette i min nye kropp. Jeg føler faktisk ikke at jeg er meg selv lengre, det akkurat som jeg har overtatt en ny og penere kropp.

En dag håper jeg å kunne se min egen verdi og skjønnhet. Slutte å tenke at jeg ikke er god nok og rett å slett bare nyte livet og menneskene i det. Ikke være redd lengre.. DET hadde vært fantastisk.

En dag..





Jeg føler meg fortsatt som jenten på øverste bildet så det er kanskje ikke så rart at jeg har vanskeligheter med å legge fra meg de gamle tankene? Men nå er det nok.. Jeg ER vakker og jeg er god nok! Jeg er mer enn bra nok faktisk og mannen som ender opp med meg er forbanna heldig! Haha :-P

 

 

Nå er jeg klar for kvalitetstid med verdens beste Tine på bakgården. Trenger å bli satt litt på plass og hvem gjør vel det bedre enn Tine?

 

 

Forvrengt syn på vektnedgang


Det er ingen hemmelighet at vektnedgang er komplisert. Selv om det er mye som skjer med kroppen så er det sjelden hodet henger med og de fleste føler seg ikke mindre tiltross for at de har mistet mange kilo. Jeg har mistet 50kg siden operasjonen og føler meg fortsatt som 130kg gamle Kristine.

I mens jeg gikk på cellegift så raste jeg ned 50kg på syv måneder og fikk såvidt i meg mat. Det lille jeg spiste ble jeg superkvalm av og det eneste jeg ville var å kunne få i meg litt mer mat og slippe å bli så dårlig. Nå er matlysten på topp og jeg blir ikke lengre like dårlig. Problemet er bare at vekten har stått stille i over en måned og det gjør meg kjempe stresset. I dag når jeg veide meg så hadde til og med vekten gått opp 2,5kg. Jeg veier nå 82,5 og jeg er livredd for å ikke gå ned mer eller at vekten skal gå videre opp.

Jeg spiser helt normal mat og ikke store mengder (Prøver jeg hvertfall å si til meg selv). Jeg klarer såvidt en hel brødskive og her om dagen når jeg spiste laks så klarte jeg såvidt en hel laksefileet men da hadde jeg ikke noe tilbehør til bortsett fra litt mager kesam som dressing. Jeg føler jeg spiser riktig men samtidig kommer tankene om hva jeg må gjøre annerledes for å gå videre ned. Jeg klarer ikke helt å legge fra meg fitness livsstilen og tanken om at det er eneste mulighet for at jeg skal nå målene mine.

Likevel  vet jeg jo at kroppen min har mye og jobbe med. Ett ekstremt vekttap på kort tid og det å komme seg etter cellegift er ikke bare bare. I utgangspunktet trenger jeg all næringen jeg kan få slik at jeg kan bygge opp kroppen min til det normale igjen for så å fokusere mer på å bygge den kroppen jeg vil ha. Styrketrening er uaktuelt på en god stund ennå og jeg kan ikke gå mer i kcal underskudd enn hva jeg allerede er. Jeg lurer også på om vektnedgangen har stoppet opp fordi jeg rett og slett spiser for lite.

Heldigvis vet jeg hva jeg skal gjøre for å få større resultater men som folk prøver å si til meg.. Jeg er ikke klar for å inn i den livsstilen så kort tid etter cellegift, men guud så frustrerende det er når vektnedgangen når platåer. Heldigvis er jeg jo bare ni måneder post op og det er få som stabiliserer vekten sin allerede da med mindre de ikke har vært særlig store i utgangspunktet.

Også har jeg forresten kjøpt meg ny bil. Den er sååå fin og skal hente den på mandag. Can't wait!!

 


Gleder meg til å trene med denne kjekkasen igjen! En som kan sakene sine hvertfall ;)

Jeg slår tilbake på Jørgen Foss


Jeg kom nettopp over intervjuet til dagbladet med lederen i landsforeningen for overvektige, Jørgen Foss. Fitnesbloggen slår hardt ned på det han sier og jeg føler det blir litt "de tjukke mot de tynne". Jeg ønsker derfor å si MIN mening fra en overvektig til en overvektig.

 

"Hadde jeg oppskriften på hvordan jeg kunne blitt mindre tidligere, ville jeg gjort det. Det er mer komplisert enn som så."

Jeg kjenner jeg blir litt provosert. Du vet ikke hvordan du skal gå ned i vekt? Og du påstår at vekten ligger i genene dine? Her må jeg helt ærlig si at jeg er enig med Kari Jaquesson som påstår at du gjemmer deg bak unnskyldninger. Dersom du er sykelig overvektig og vil ned i vekt så gjør du det du kan for å gå ned i vekt. Det er helt ok å prøve og feile, men ikke kom her å si at du ikke vet hvordan det skal gjøres. Greit nok at det kan være mer komplisert enn kalorier inn og kalorier ut men i utgangspunktet er vektnedgang verdens enkleste sak. Det er det å gjennomføre og holde det som er vanskelig, ikke det å vite prinsippet bak det.

"Jeg har aldri vært en monsterspiser. Jeg er Jørgen, jeg har alltid vært feit og stolt, selv om det har kostet mye. Jeg har fått utdelt den kroppen jeg har."

Jørgen Foss, du mangler total selvinnsikt og kan ikke skylde på manglende kunnskap eller gener. Du har blitt feit på grunn av for mye mat og lite trim. Simple as that! Jeg skal være den første til å innrømme at vektnedgang er vanskelig og jeg trenger selv hjelp i form av vektoperasjon men jeg innrømmer i det minste at det er kostholdet og vanene mine som har gjort meg feit. Jeg vet utmerket godt hvordan jeg skal gå ned i vekt men når man har mangfoldige kilo å gå ned så er det vanskelig. Ingen slanke mennesker kan sette seg inn i hvordan det er å gå ned 80 - 100kg kun ved å spise sunt og trimme men det å skylde på gener å påstå at "du bare er slik", det blir feil. Vi er ikke født slik og vi kan alle se ut som Beckham og Madonna som du selv sikter til, men det kreves HARD jobbing.

Jeg håper for din skyld at du innser dette asap slik at du får full utnytte av operasjonen din. Ikke legg overvekten din over på andre, den er din egen feil og du vet utmerket godt hva som har gjort at du er der du er i dag.

 

Nå er det på tide at vi slutter å skylde på andre og tar ansvar selv.




Intervjuet med dagbladet kan leses HER.



Kjære Amanda


Hei, eg er ei jente på 12 år og har vert overvektig siden eg ble født. At du gruet deg for tur på skolen forstår eg, eg gruer meg enda men ikke på grunn av overvekten min (eller litt da) men fordi eg har prøblem med føtter og rygg.

Eg liker heller ikke gymmen men eg blir tvunget til å bli med, men slipper dusjing og slipper svømming. På vår skole får vi premier (is) vist vi har vært flinke, men eg sier bare nei takk for eg hater å spise framføre venner.

Eg har blitt mobbet siden 1. klasse og eg går i 7. Klasse nå. Mobbingen ble ikkje slutt før sist år men siden det har eg vert mye alene og gråter ofte. Vennene mine går i kule klær som eg vil gå i men eg må gå i voksen klær. Min vekt ca 93 kg og har xl i topp og 48 i bukse.

 

- Kjære Amanda.

Kommentaren din traff meg dypt og jeg sitter med tårer i øynene fordi jeg vet hvordan du har det. Jeg skulle så inderlig ønske det var noe jeg kunne gjøre, men sannheten er at dette er en kamp du må kjempe selv. Vi kan desverre ikke velge hvilken verden vi blir født inn i, men vi kan velge å forme vår egen fremtid. Jeg skulle gjerne ha fortalt deg at alt kommer til å bli bra men sannheten er at det vil ikke skje av seg selv. Du kan velge å gjøre fremtiden din bra, du kan velge å ikke være alene og du kan velge å dra deg opp fra det tunge og leve ett lykkelig liv.

Selv om det er vanskelig å innse akkurat nå så er du unik, du er vakker og du er så mye mer enn bare vekten din. Hva så om du ikke kan gå i samme klærene som venninnene dine? Det betyr bare at du skiller deg ut og at du ikke er redd for å gå din egen vei. Du har muligheten til å være en leder i stedet for en følger og du har muligheten til å få andre til å ville gå med ditt tøy.

Hold hodet ditt hevet, smil ditt vakreste smil og vis verden at du ikke er redd for å være deg selv. Du er Amanda og det kan ingen ta fra deg uansett hva vekten din viser.

 






Tanker fra ett overvektig barn


Det er utrolig mye fokus rundt dette å være overvektig som voksen.  Hvor fælt det og alle plagene rundt det, men det er absolutt ingen fokus rundt dette å være overvektig som barn. Tror dere virkelig det er lettere for dem bare fordi de er barn? Jeg har jo selv vært der og kan snakke av erfaring. Allerede de første årene på barneskolen så begynte vekten å bli ett problem i hverdagen.

Vi hadde turdag en dag i uken og denne dagen gruet jeg meg til hele uken. Hvorfor? Fordi jeg syntes det var forferdelig tungt. Vi brukte ofte en time hver vei til der vi skulle og for de andre barna var jo ikke dette noe problem. Meg derimot som veide betydelig mer enn dem var utslitt før vi var halvveis. Gymmen var det samme.. Jeg hatet gymtimene over alt på jord. Husker veldig godt når vi skulle løpe 60meteren og alle jentene lå ganske likt. Det skilte som regel ikke mer enn sekund mellom beste og dårligste. Meg derimot var flere sekunder under.. Det verste av alt var vel når barna lo å pekte når jeg løp. På grunn av vekten har jeg aldri klart det "normale" barn har klart. Høydehopping og slike ting.. Læreren forventet at jeg skulle gjøre det på lik linje med de andre men med mange kilo ekstra så er det ikke rart at jeg ikke klarer å utføre det på lik linje med resten.



Jeg husker også veldig godt hvor annerledes jeg følte meg. Dersom vi skulle ha saft på skolen/sfo så måtte jeg ha lett saft. Skulle vi ha pannekaker eller grøt så fikk jeg ikke bruke vanlig sukker men "slankesukker". Jeg fikk aldri lov til å spise mer enn to pannekaker/skiver og hvis jeg var på besøk hos venner så fikk foreldrene alltid streng beskjed om hvordan jeg skulle spise.

I denne tiden så var det også veldig populært med miss sixty bukser og "alle" hadde dem. Jeg derimot var for stor så jeg passet dem ikke. Jeg var ti år gammel og passet ikke voksen størrelser! Allerede i femte/sjette klasse så hadde jeg problemer med å finne tøy i "normale" butikker som Vero moda og only. Hvorfor er det ingen som tenker over hvor vondt dette er for ett barn? Hvor mye av dette som faktisk sitter igjen? Hvor mye av det man sliter med i mange år etterpå fordi ingenting forrandrer seg?

Selv om man hører lite om det så er det like vondt for ett barn og være overvektig som voksen. Det er vårt ansvar som voksne å gi barnet en god oppvekst. Overvekt og fedme er ikke en god oppvekst!


Femte klasse og allerede maaange kilo overvektig.

Tårene triller og tankene svirrer


Jeg føler meg så mislykket.. Nok en gang har jeg hatt en sprekk og jeg føler meg så fæl etterpå. Tenker på hvor mye det ødelegger og hvis jeg bare hadde holdt meg unna alt det søte så hadde resultatene kommet. Jeg trener og spiser som jeg skal men søtsuget tar overhånd og jeg tenker "bare i dag". Bare i dag har blitt til flere dager og det gjør såklart at resultatene uteblir.

Jeg har også i bakhodet at jeg ikke får operasjonen dersom jeg ikke går ned i vekt men det øyeblikket hvor jeg sprekker så står det ingenting annet i hodet mitt enn hvilken fantastisk følelse det gir meg av å spise ett saftig kakestykke. Jeg tenker konsekvenser i ettertid og hater meg selv. Jeg begynner å lurer på om alle kommentarene om at jeg har en spiseforstyrrelse faktisk stemmer og blir ennå mer redd for å ikke få operasjonen. Jeg er så redd for å ikke lykkes og jeg vet ikke hva jeg gjør dersom jeg får avslag. Jeg skulle ønske det var så enkelt som å "bare la være" og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør dette med meg selv.

Nå er denne dietten frivillig og jeg skal egentlig ikke på diett før 1.november men jeg er så redd for å ikke klare å gå ned syv kilo på en måned og dermed ønsket jeg å gå ned endel før dette. Jeg begynner også å tenke på tiden etter operasjon og hører om dem som sliter med narkose-depresjon. Jeg tenker på den tiden hvor jeg ikke kan ha noe annet enn suppe og barnemat og er så redd for å sprekke da også. Hvis jeg sprekker den første tiden så kan ting gå veldig galt på grunn av operasjonssårene.

Jeg skulle ønske jeg hadde en større viljestyrke men mest av alt skulle jeg ønske at jeg aldri ble feit..




Livet er for kort til å være tjukk


Stadig blir man minnet på hvor kort livet er og at man må leve hver dag som om den er den siste. Veldig mange sier at de heller vil kose seg med god mat dersom dagen i dag var den siste men dersom du hadde valget mellom å bli normalvektig på en dag - den siste dagen i ditt liv, eller spise masse kaker og godterier så ville vel de fleste dødd som normalvektig?

Selv om jeg sjeldent viser det så er det vondt å være tjukk. Faktisk på alle måter men aller helst sårende.. Jeg føler meg aldri komfortabel og uansett hvor fint jeg pynter meg så klarer jeg aldri å bli 100% fornøyd. Ikke fordi jeg "bare er jente" men fordi jeg alltid tenker hvor mye penere jeg hadde vært uten all vekten. Jeg klarer sjeldent og slappe ordentlig av i andres selskap fordi jeg føler jeg må "skjule" vekten min. Jeg kan ikke sitte nøyaktig slik jeg vil fordi da ser jeg større ut enn jeg er. I utgangspunktet vil jeg tro at jeg er mindre enn jeg føler meg men det er nok fordi jeg stadig tar bilder hvor jeg ser ekstremt stor ut og da føler jeg at jeg kun har vært heldig med de andre.


Uheldig bilde eller den stygge sannheten?

Jeg har alltid sagt at det er mye jeg er redd for angående operasjonen med døden er ikke en av dem. Jeg er ikke redd for å dø på operasjonsbordet fordi da vet jeg at jeg har kjempet til det siste for å bli den beste og sunneste utgaven av meg selv. Dere kan si hva dere vil men operasjonen er også en form for å kjempe mot overvekt på. Jeg føler også at jeg har gjort mitt ytterste for å forberede meg så godt jeg kan til livet som kommer etter en slankeoperasjon.

Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til operasjonen nå og jeg gleder meg også til å ta alle dere med på ferden i ett liv som slankeoperert. Jeg kommer til å skrive på samme måte som før; ærlig og brutalt og det tror jeg trengs for å åpne øynene til mange trangssynte mennesker.

En ting er hvertfall sikkert. Livet er for kort. Om det er noe du vil ha gjort eller ønsker å kjempe for så kjemp for det i dag og ikke i morgen. I morgen kan det være for sent..




Videoblogg: Historien bak vekten


Endelig! Det tok meg bare ett døgn å få lastet den opp til youtube. Skjønner virkelig ikke hvordan folk orker å gjøre dette ofte.

 

 

 

Vil dere at jeg skal videoblogge oftere?

 

 

Fuck society's idea of beauty


 

 

I følge samfunnet så er man ikke vakker dersom man har noen kilo ekstra. Du blir fort sett på som mindre attraktiv dersom du veier så lite som ti kilo for mye. Jeg derimot ønsker å vise at det er FEIL. Skjønnhet kommer virkelig innen i fra og dersom du føler deg vakker så er du vakker. Jeg er 70kg overvektig og står å poserer på stranden i en hipster. Jeg er langt i fra perfekt men jeg er lykkelig og selvsikker, noe som gir en ytre skjønnhet verdt mer enn hva samfunnet definerer som vakkert.

 

Hei sosial angst


I dag dro jeg rett fra jobb for å treffe Tine for lotus date og videre gikk turen til sommer på torvet. De hadde sperret av store deler av byen pga sykkelrittet som var så vi måtte gå rundt hele byen for å komme oss til torvet.Hvilken smarting fant på å ha det midt i den travleste gata i Kristiansand liksom?

Anyways.. På torvet møtte vi Alex, Heidi, Daniel og ett par andre. Været var fint og stemningen var bra, likevel kjente jeg humøret mitt begynte å synke mer og mer. Jeg følte meg skikkelig ukomfortabel og merket at angsten kom. I utganspunktet er jeg veldig sosial av meg men når det er mange hundre mennesker rundt meg så er jeg veldig utilpass. Jeg kikket rundt meg på alle de slanke og vakre menneskene og kjente at jeg av hele mitt hjerte skulle ønske jeg var en av dem. Jeg liker meg selv så lenge jeg kan gjemme kiloene. Det er vanskelig når det er haugevis av mennesker rundt deg på alle kanter. Så i dag fikk jeg virkelig kjenne på følelsen av hvorfor jeg ønsker så sterkt denne operasjonen og nå en normal vekt. Jeg tror virkelig på dem som sier at de har fått ett nytt liv!

 







Dagens oppfordring; http://konkurranse.kappahl.com/index.php?page=gallery&id=156 - Stem og del videre :D

 

 

Mer enn jeg kunne drømt om


Som blogger så har du ett lite ønske om å stikke deg frem. Du ønsker oppmerksomhet. Jeg begynte å blogge fordi jeg ønsket å utrette noe. Jeg ønsket å bli noe og jobbe meg opp å frem. Bloggen min har vokst fra å bli lest av 50 personer til å nå ligge stabilt på topplisten (Nederst vel å merke, men who cares?), jeg har blitt intervjuet av både VG, nettavisen og Dag og Tid. Folk har rett og slett på øynene opp for meg og ikke minst hva jeg står for. Jeg kunne sikkert ha tiltrukket meg oppmerksomhet ved å bli hatet eller ledd av men jeg vil heller jobbe hardt for at folk skal se hva Kristine Fjellestad er "all about".

For noen så høres dette kanskje nok ut. Jeg har vært i Norges største aviser og bloggen min begynner å bli mer kjent. Jeg har oppmerksomheten, men hva nå? Sannheten er at jeg ikke ønsker all denne oppmerksomheten kun for å bli kjent som hun som var åpen rundt overvekten. Jeg ønsker å hjelpe andre. Alle kommentarene deres og mailene dere sender meg om hvor stor inspirasjon jeg er på alle plan, det er det jeg jobber for. Slik jeg ser det så er dette bare begynnelsen. Helt fra jeg var liten så har jeg visst at jeg må utrette noe i livet mitt, jeg har bare ikke visst hva. Til nå så vet jeg fortsatt ikke hva jeg ønsker å oppnå bortsett fra å være ett godt forbilde for andre også tar jeg det derifra.

Det er nettopp derfor jeg har meldt meg på konkurransen hos kappAhl fordi jeg tror jeg er den rette personen til å fronte neste års XLNT kolleksjon. Dere kommer til meg og spør etter tips til hvordan dere kan kle dere, hvor jeg handler tøyet mitt og ikke minst at jeg ser bra ut. Jeg stråler selv om jeg har noen kilo ekstra og er det ikke det som er viktig i stormote modell? En person som er jordnær og som ønsker å hjelpe andre. Ikke en som er opptatt av å fronte kolleksjonen for pengenes del eller sin egen glede.

Tenk.. Mobbeofferet Kristine til å fronte KappAhl. Hvor fantastisk hadde ikke det vært? Jeg er så stolt over meg selv og hvor langt jeg har kommet. Jeg har virkelig funnet livssgnisten tilbake og jeg kjenner for første gang at jeg er på riktig spor i forhold til hva jeg ønsker å gjøre med livet mitt.

Men jeg trenger fortsatt deres stemmer i konkurransen. Dere kan stemme fra flere pc'er i hus, mobil, nettbrett eller data fra jobb. Alle stemmer teller og dere kan stemme en gang i døgnet! Nå ligger jeg på 19. plass men vil såklart lengre opp. Blir derfor supertakknmelig om dere deler linken på deres blogger og/eller facebook side slik at flere kan få stemt på meg :) Dersom jeg vinner så skal jeg love dere en awsome konkurranse her på bloggen!!

 

http://konkurranse.kappahl.com/index.php?page=gallery&id=156 - Stem og del videre :D

 

 




 

Normalisering av overvekt


Det florerer av diskusjoner rundt overvekt fortiden og en sak jeg ser går igjen er at folk er redd for normalisering av overvekt. Etter jeg la ut innlegget om man kunne se bra ut med 130kg på kroppen så var dette ett stort tema på kvinneguiden. Jeg tror ikke det er noen overvektige som ønsker å stå frem for å si at overvekt er sunt men heller at man skal kunne føle seg bra uansett hva vekten viser.

Dersom man ser på topplisten på blogg.no så er ca 90% av disse jentene en størrelse 34/36 og beveger man seg ut i kjendisverdenen så er dette plutselig stort. Sannheten er at i USA for eksempel så er gjennomsnittskvinnen en størrelse 44 og Norge følger etter i samme spor. Dette er overhode ikke bra eller sunt men betyr det at disse kvinnene ikke skal kunne føle seg bra med seg selv? At de må gjemme kroppen sin? Hvis man ser på bloggnorge i sin helhet så hvor mange av gjennomsnittskvinnene legger ut bikinibilder av seg selv? Og en størrelse 34/36 er ikke gjennomsnittet! Det inntrykket jeg sitter igjen med er at man ikke kan være stolt over kroppen sin hvis man har ett par kilo for mye på kroppen og hvilket signal sender dette ut til den yngre generasjonen? Bør vi ikke lære barna sunne verdier og at vekt eller klesstørrelse ikke har noen ting å si?

Det er ufattelig mange av de slanke som har ett kosthold verre enn mitt på 130kg. Selv om de har en lav vekt så betyr ikke dette at de er sunne og det er jo det som bør frem i lyset og ikke en stor diskusjon av hva som er vakkert og ikke. Personlig så kommer jeg til å være beinharde med mine barn når det kommer til kosthold og livsstil men samtidig så ønsker jeg at de skal vokse opp med en trygghet på seg selv uavhengi av hvilken klesstørrelse de bruker.

Jeg har selv lagt ut bikini bilde av meg selv her på bloggen tidligere. Ikke for å normalisere overvekt men for å få andre overvektige til å innse at man kan være stolt av kroppen sin uavhengi av kroppsform, vekt eller klesstørrelse. Jeg bærer kiloene mine med stolthet og verdighet. Betyr det at jeg ønsker å være slik eller tror det er sunt? NEI. Jeg jobber for å gå ned i vekt og finne en sunnere livsstil men på veien så ønsker jeg å bli så trygg jeg kan på meg selv. Jeg ønsker å overføre dette til andre overvektige. Det finnes så mye annen ondskap i verden at vi bør elske og rose hverandre uavhengi av utseende. Om du er lav eller høy, tykk eller tynn. Uavhengi av hårlengde, hårfarge eller hudfarge.. Du er vakker uansett! Det finnes ikke noe fasitsvar på skjønnhet og hver og en er vakker på sin måte.

Jeg er vakker på min måte.






Husk også å stemme på meg i kappAhl sin XLNT model search konkurranse. Jeg føler denne konkurransen kan representere det jeg står for og det jeg har oppnådd og hadde blitt kjempe glad dersom jeg gikk til finalen men da trenger jeg deres stemme.

Dere kan stemme hver eneste dag HERHERHER, så lenge det går 24 timer mellom hver gang. :)

 

 

150kg


Jeg har rotet litt i bildenen mine for å finne bilder av meg selv når jeg var på det største, altså 150kg. Jeg ser stor forskjell men føler jeg stråler på en helt annen måte nå i tillegg..

 












 

Fysj!! Jeg kjenner ikke igjen meg selv.

Sannheten


Dere har kanskje lagt merke til at det har vært lite snakk om vektnedgang på bloggen i det siste? Det er ikke fordi jeg ikke har "giddet" å blogge om det men rett og slett fordi jeg har mistet motivasjonen. Jeg er ikke superkvinnen og er like menneskelig som alle andre. Det er jo mennesklig å miste motivasjon fra tid til annen, sant?

Heldigvis har jeg ikke gått opp mer enn ett par hundre gram og det føles veldig godt å vite at jeg klarer å stabilisere vekten. Kostholdet mitt har ikke vært så galt men jeg har blitt totalt avhengi av oreofrappe. Mye av ingredisene man bruker i frappe kan fint byttes ut med andre ting så jeg har nå planer om å prøve meg frem til en sunn og proteinrik frappe som kan nytes med god samvittighet. Skal såklart legge ut oppskrift dersom den blir vellykket for jeg regner med det er flere enn meg som har den elskede frappuchinoen nært sitt hjerte?

I morgen har jeg også planer om å melde meg inn på elixa som ligger ett minutt unna jobb så da blir det mye enklere for meg å dra på trening også. Når bilen min kommer på veien i nærmeste fremtid så har jeg lyst å låne Ymir oftere slik at jeg får kjørt meg på noen gode dressurøkter, også er det jo så godt for både kropp og sjel!

Helt ørlig så er jeg livredd for å gå ned mer i vekt for så å få beskjed om at jeg ikke får operasjon likevel men jeg har satt meg ett mål om å veie 120kg innen operasjonsdato og det er noe jeg har planer om å oppnå. Det vil si 30kg fra jeg var på mitt største og likevel med en bmi innen for kravet om operasjon så jeg krysser fingrene for at de ser på det som positivt i stedet. Jeg kommer derimot ikke til å ha like stort fokus som sist på vektnedgang nå men samme kosthold og treningsopplegg kommer til å bli fulgt så regner med at vekten kommer av seg selv..

Så til alle dere som sitter i sofaen med godteskålen på bordet og venter på det siste sparket i rompen til å komme i gang. Jeg utfordrer dere ti begynne ett nytt og bedre liv i morgen! Meld dere inn på treningssenter og kjemp dere igjennom en livsstilsendring sammen med meg :)

 



Noen som kunne tenkt seg å lage en ny header til meg forresten? Liker godt den jeg har men kunne tenkt meg å bytte ut bildene. Leg med kreativiteten din og send til meg på mail kristinefjellestad@yahoo.no. Linker til den som har laget headeren jeg liker best :)

 


Når tøyet ikke passer lengre


I gjennom livet opplever vi vel alle vektoppgang/nedgang og at tøyet dermed ikke passer lengre. Som regel pleier det å være at man vokser fra tøyet sitt og frustrasjonen blir større for hver gang man tar på seg favorittbuksa og den blir trangere og trangere for hver gang. Tilslutt tvinger man seg selv inn i en bukse som overhode ikke passer og som lager store røde merker i huden. Jeg har vært der. Flere ganger..

Nå som jeg har gått ned ti kilo så har jeg igrunnen ikke merket så mye til det. Favorittbuksa har plutselig begynt å henge litt men jeg tenker ikke på det som at jeg har blitt mindre, heller at buksen har videt seg ut. Jeg tok også på meg en jakke som tidligere var helt stram over magen. Nå? Den sitter helt løst og jeg har god plass. Det er rart hvor blind man blir for vektnedang men jeg føler meg jo generelt bedre i tøyet mitt og at det sitter mye finere nå enn tidligere. Jeg får jo også kommentarer fra folk som ikke har sett meg på en stund om at de ser vektnedgangen såå godt. Tenk da hvordan det blir når jeg går ned 60 - 70kg til som er målet? De ti kiloene nå er jo barnemat i forhold.

Det er gøy når man merker forskjell på tøyet for da føler jeg at den ordentlige vektnedgangen endelig vises. Likevel er det utrolig frustrerende når buksene henger og du stadig må kjøpe nye for at dem skal sitte bra. Jeg har også tenkt og opprette en tøy konto slik at jeg kan fornye hele garderoben min. Underveis i vektnedgangen etter operasjonen så kommer jeg ikke til å handle særlig mye siden vektnedgangen skjer så fort.

Hvis noen av dere har tøy som ikke passer lengre og som dere vil gi bort.. Send meg en mail!! Jeg vil også veldig gjerne ha tøy i mindre størrelser som fra 42 og oppover. Det hadde også vært veldig gøy og fått til en nettside hvor man kan bytte tøy eller ta i mot for så å gi bort igjen. Mangel på tøy er jo ett av de største problemene under en stor vekt forrandring!

 


Før vektnedag. 141,6kg.



Etter vektnedang. 131,6kg.

 

Litt forskjell er det jo?

 

 

Diskutert på kvinneguiden


Alle gledene ved å stikke nesa si frem i det offentlige.. Jeg fikk tips om at det var en tråd om meg på kvinneguiden som diskuterer utseende mitt etter jeg la ut DETTE innlegget. Tråden finner dere HER.


Jeg har på en måte forventet dette. Jeg forventer at jeg blir snakket om og jeg forventer å bli diskutert. Det betyr derimot ikke at jeg er forberedt på det eller at jeg klarer å ta det så bra som jeg skulle ønske. Som overvektig så er man innerst inne veldig usikker på seg selv og jeg kan si at hvertfall jeg gir uttrykk for å være mer selvsikker enn jeg egentlig er. Derfor er det veldig gøy når folk kommenterer hvor bra jeg ser ut men det er ikke mer enn en negativ kommentar om utseende mitt som skal til før jeg føler meg som den stygge andungen og tenker "De andre sier bare at jeg ser bra ut for å være hyggelig. Såklart ser jeg ikke bra ut med mange kilo overvekt".

Jeg tar meg selv i nakken når jeg tenker dette fordi det er akkurat dette jeg jobber i mot. Det er ikke sunt å være overvektig og det er kanskje ikke pent i seg selv men det trenger ikke bety at man automatisk er stygg med noen kilo ekstra. Det er alt for mange fordommer ute å går og jeg syntes man burde kunne si til ett menneske at de faktisk ser bra uansett hvor mange kilo man har. Når skal ett vakkert utseende slutte å bli definert ut i fra hva vekten viser? Er det rart at vi jenter har så fryktelig dårlig selvtillit?

I mange år så har jeg aldri klart å se noe vakkert med meg selv på grunn av kiloene. Det har tatt meg mange år med hard jobbing for å ikke hate meg selv og til og med nå vil jeg ikke påstå at jeg er glad i meg selv. Om jeg syntes jeg er stygg? Nei, men jeg syntes ikke jeg er vakker heller. Jeg syntes til tider jeg kan se ok og jeg hater ikke lengre meg selv når jeg ser meg i speilet. Desverre så er det så lite som skal til før jeg får ett tilbakefall. En negativ kommentar om utseende mitt og jeg går rett tilbake til å bli den usikkre jenta som ikke klarer å finne noe pent ved sitt ytre.

Jeg håper at en gang i fremtiden så kan mennesker slutte å kritisere, dømme og definere en person ut i fra vekten. I mellom tiden så skal jeg vise at man kan se bra ut, ha det bra, kle seg bra og føle seg bra selv om man er overvektig.

 






Da jeg veide 150kg


Jeg kikket litt igjennom arkivet da jeg kom over dette innlegget som var skrevet 27.08.2010 hvor vekten hadde nådd sitt høydepunkt og jeg hadde nådd bunnen. 150kg veide jeg på denne tiden og husket ikke hvor ille jeg hadde det før jeg leste dette innlegget. Nå 20kilo mindre så syntes jeg det er vilt hvor mye "bare" 20kg kan spille inn. Tenk at jeg ikke klarte å ta oppvasken uten pauser engang!?

 

"Hadde nok en søvnløs natt i går. Lå bare å tenkte på fremtiden. Livet mitt.. På grunn av dårlig økonomi er jeg nødt å få meg en jobb, men jeg sliter så med ryggen at jeg klarer ingenting. Bare av å skifte på senga i går, trengte jeg TO pauser!

Jeg har alltid hatt problemer med ryggen, men det siste året har det vært ekstremt. Jeg klarer ikke å stå rett opp å ned i mer enn ti minutt, da har jeg en smerte som er til å hyle av. Stikkende smerte. Jeg klarer heller ikke å gå mer enn ti minutt eller ett kvarter uten å få vondt. Når smerten først kommer, er det sviende og ingenting annet enn å sette seg ned funker.

Jeg har lenge hatt lyst å jobbe i barnehage, men som mange vet, er ikke det en jobb man kan sitte mye stille i. Hvordan skal jeg kunne jobbe i barnehage når jeg ikke klarer å stå rett opp å ned i mer enn ti minutt engang? Det finnes selvfølgelig mange andre jobber der ute, men veldig få du kan sitte mye nede i. Uansett er det få som vil ansette noen med ryggproblemer. Spesielt i en alder av 20år! Dette gjelder alle jobber, ikke bare dem du er aktiv i.

Legen har stått på planen lenge, slik at jeg kan finne ut nøyaktig hvorfor jeg har så vondt som jeg har. Om det kan komme av den ene hesten jeg hadde som alltid hev meg av på venstre side, siden det er venstre side jeg har vondt i. Eller om det er kun av overvekt, eller fordi jeg har null muskler igjen.

Det er utrolig slitsomt å ha det slik. Jeg er 20år gammel og klarer ingenting. Det å vaske leiligheten må jeg ta over flere dager med ekstremt mange pauser. Ikke fordi jeg blir andpusten, kun pga ryggen!

Er det rart jeg tenker at livet mitt ikke kan begynne før etter operasjonen? Jeg kan ikke gjøre noe som innebærer gåing og det meste man gjør her i livet, kan man ikke gjøre fra en stol desverre. Jeg blir skikkelig deprimert av å tenke på hvor langt jeg kunne la det gå. Hvordan jeg har ødelagt livet mitt og helsen min.

Heldigvis er ikke dette slutten og det går faktisk ann å gjøre noe med det. Jeg SKAL gjøre noe med det og livet mitt skal forrandre seg. Bare synd det tar så lang tid.. "

 


150kg tung og nådd bunnen.

 

 

..Også blir jeg veldig glad om dere klikker på "liker" nedi bunnen av dette innlegget :)

 

 

Er du redd?


I går fikk jeg mail fra en leser som hadde diverse spørsmål rundt operasjonen og lurte på om jeg var redd. Sannheten er at jeg er livredd.. Jeg er redd for at operasjonen skal gå galt. Jeg er redd for å ikke våkne opp igjen. Jeg er redd for komplikasjoner etter operasjonen. Jeg er redd for å ikke få i meg næring igjen. Jeg er redd for å måtte reopereres. Jeg er redd for å ikke gå ned i vekt. Jeg er redd for å legge på meg igjen.

..Men mest av alt er jeg redd for å bli værende i denne kroppen resten av livet.


Helt siden tanken på operasjon streifet meg, som nå begynner å bli en god del år siden så har det ikke vært en eneste dag hvor jeg har vært usikker på om det er riktig valg. Jeg har lest, studert og snakket med flere som har operert seg. Det er nesten sånn at jeg har mer peiling enn de som allerede er opererte. Jeg vet om alle farene og likevel er jeg 100% sikker på at det er riktig valg for meg. Det sier vel litt om hvordan det er å være fanget i denne kroppen?

Uansett utfall så gleder jeg meg til operasjonen. Jeg gleder meg til å kunne levet mitt til det fulleste. Uten hindringer..

 


Dette skulle ikke se dagens lys før det kunne brukes som "før" bilde. Første lettkledde bilde på bloggen hvor dere ser alle valkene.

 

Ned ti kilo på under to måneder


Da jeg veide meg i dag så viste vekten 131,6 og det vil da si at jeg har gått ned ti kilo på under to måneder! Nå begynner jeg endelig å kunne se det selv og ikke minst merke det på tøyet. Jeg fikk også ringt til sykehuset i dag så det mulig jeg må inn på siste samtale hos Tønsberg før de sender meg videre til Arendal men nå er hvertfall sjansene større for at operasjonen skjer fortere. Jeg fikk nemlig beskjed om at de ikke har ventetid i Arendal akkurat nå og jeg har jo heldigvis vært igjennom endel allerede i Tønsberg så det eneste jeg mangler er samtale med kirurg og operasjonsskole så er jeg ready to go!

Ellers jeg vanvittig blogglei for tiden og absolutt ikke noe i form. Jeg har ikke blitt særlig mye bedre etter at jeg ble dårlig i Thailand så jeg har mer eller mindre sovet tre dager i strekk. Jeg hadde også første dagen tilbake på jobb etter ferien og det var ett mareritt siden jeg var så dårlig. Koselig å treffe verdens fineste kollegaer igjen da

 



 

Ser dere noe forskjell?


En sprekk


Jeg har helt glemt å fortelle dere men jeg hadde en liten sprekk på fredag. Eller.. Kan vel kanskje kalle det en stor sprekk. Jeg har prøvd å tenke på hva det var som utløste det slik at jeg kan forhindre at det skjer igjen men faktumet var det hadde ingenting med følelser og gjøre. Altså det var ikke noe trøstespising eller noe slikt, det var kun fordi jeg hadde så forbanna lyst på sjokolade. Hva kan jeg si, I'm only human :)

Etterhvert som jeg begynte å tenke over det og den dårlige samvittigheten satt inn så fant jeg ut at jeg trengte den sprekken. Jeg trengte å innse at det er ikke verdens undergang med en sprekk og jeg tror det er veldig normalt. Det viktigste er jo at man kan legge det bak seg, se fremover og fortsette i de gode vanene man har prøvd å opparbeide seg. Når man har levd med ett dårlig kosthold i 22år så blir det desverre ikke fikset på ett par dager. Det tar tid og legge om på kostholdet for det er jo faktisk det jeg vil.. Få til en real kostholdsendring. 

Nå prøver jeg ikke å bagatallisere en dag hvor jeg hev innpå med sjokolade men jeg følte at den sprekken var riktig for meg om det gir noe mening? Det å innse at selv om man har en sprekk så definerer ikke det resten av uken, måneden eller livet ditt. Selv om man har den ene sprekken så betyr ikke det at man har feilet. Det tror jeg er veldig viktig å huske på. 

På toppen av det hele var jeg jo på fest med jobb på lørdagen hvor jeg klarte meg forholdsvis greit med maten men det ble jo endel alkohol, noe som gav utslag på vekten. Vekten viste 135,5kg noe som vil si at jeg kun har gått ned 100gram på en uke. Heldigvis går den fortsatt riktig vei og noe mer enn det kan jeg vel ikke be om?

Nå er det fult kjør selv om jeg er på ferie. Treningstøyet skal på og proteinene skal innta kroppen. Likevel kommer jeg ikke til å være helt hysterisk og dersom jeg har lyst på en is så spiser jeg en is. Jeg kommer heller ikke til å telle hverken kalorier eller karbo men rett og slett bare bruke sunn fornuft. Skal også såklart oppdatere om vekten mens jeg er i Thailand :)

 


Heldigvis finnes det masse sunn OG god mat! :)

Overvektig som barn


Det er utrolig mye fokus rundt dette å være overvektig som voksen.  Hvor fælt det og alle plagene rundt det, men det er absolutt ingen fokus rundt dette å være overvektig som barn. Tror dere virkelig det er lettere for dem bare fordi de er barn? Jeg har jo selv vært der og kan snakke av erfaring. Allerede de første årene på barneskolen så begynte vekten å bli ett problem i hverdagen.

Vi hadde turdag en dag i uken og denne dagen gruet jeg meg til hele uken. Hvorfor? Fordi jeg syntes det var forferdelig tungt. Vi brukte ofte en time hver vei til der vi skulle og for de andre barna var jo ikke dette noe problem. Meg derimot som veide betydelig mer enn dem var utslitt før vi var halvveis. Gymmen var det samme.. Jeg hatet gymtimene over alt på jord. Husker veldig godt når vi skulle løpe 60meteren og alle jentene lå ganske likt. Det skilte som regel ikke mer enn sekund mellom beste og dårligste. Meg derimot var flere sekunder under.. Det verste av alt var vel når barna lo å pekte når jeg løp. På grunn av vekten har jeg aldri klart det "normale" barn har klart. Høydehopping og slike ting.. Læreren forventet at jeg skulle gjøre det på lik linje med de andre men med mange kilo ekstra så er det ikke rart at jeg ikke klarer å utføre det på lik linje med resten.



Jeg husker også veldig godt hvor annerledes jeg følte meg. Dersom vi skulle ha saft på skolen/sfo så måtte jeg ha lett saft. Skulle vi ha pannekaker eller grøt så fikk jeg ikke bruke vanlig sukker men "slankesukker". Jeg fikk aldri lov til å spise mer enn to pannekaker/skiver og hvis jeg var på besøk hos venner så fikk foreldrene alltid streng beskjed om hvordan jeg skulle spise.

I denne tiden så var det også veldig populært med miss sixty bukser og "alle" hadde dem. Jeg derimot var for stor så jeg passet dem ikke. Jeg var ti år gammel og passet ikke voksen størrelser! Allerede i femte/sjette klasse så hadde jeg problemer med å finne tøy i "normale" butikker som Vero moda og only. Hvorfor er det ingen som tenker over hvor vondt dette er for ett barn? Hvor mye av dette som faktisk sitter igjen? Hvor mye av det man sliter med i mange år etterpå fordi ingenting forrandrer seg?

Selv om man hører lite om det så er det like vondt for ett barn og være overvektig som voksen. Det er vårt ansvar som voksne å gi barnet en god oppvekst. Overvekt og fedme er ikke en god oppvekst!


Femte klasse og allerede maaange kilo overvektig.

Takket ja til PT


I dag fikk jeg beskjed i fra PT Jens Petter om at han har ordnet meg gratis trening hos Spenst slik at jeg kan trene sammen han fremover. Vi begynner treningen i mai og heldigvis bor han bare fem minutter unna Spenst slik at han er fleksibel i forhold til arbeidstidene mine. Første timen skal vi også gå igjennom kostholdet mitt og sette opp en kostholds plan til meg. Og det beste av alt? Vi har inngått ett veddemål. Dersom jeg kommer meg ned til 130kg så skal han dukke på opp trening i tights! Haha, bare DET er jo motivasjon i seg selv.

Jeg fikk også lov til å ta med meg en fotograf så jeg skal tvinge Tine til å bli med noen ganger slik at jeg også får knipset noen bilder til dere. Skal selvfølgelig være flink til å oppdatere og fortelle dere hvordan det går. Jeg er kjempe spent og kjenner jeg gleder meg veldig! Eneste jeg er redd for er at det ikke skal gi noe resultater på vekta og få smelt i trynet at jeg ikke gjør det godt nok. Jeg er så lei av å aldri være god nok..

Jeg må også få kjøpt meg noe treningstøy nå og lurte på om jeg skulle dra innom Pip og få handlet meg Röhnisch anti-shake tightsen. Noen som har erfaringer med merket?

Dette blir bra dere og Jens Petter i tights skal såklart dokumenteres på bloggen! HEHE

 






Hvilken blogger ønsker du å være?


Etter innlegget i går har det haglet inn kommentarer. Noen kritiske og noen direkte stygge. Det som faktisk er litt morsomt er at dere presiserer hvor latterelig JEG er for å snakke høyt om meningene mine men dere gjemmer dere bak en skjerm og navnet "Anonym". Vet ikke helt hvem det er som er mest latterlig jeg.

Jeg begynte å tenke litt og alt jeg skrev i innlegget står jeg for. Jeg mener fortsatt at de bør prioritere de yngste først. Det betyr ikke at mitt liv er viktigere enn hennes men hvor mye sparer ikke staten på å "forebygge" ved å operere meg nå i stedet for å vente til jeg blir så syk at jeg ikke klarer å jobbe for eksempel? Samme gjelder det med personen jeg nevnte i forrige innlegg.. Hun skulle blitt operert FØR hun ble syk!

Jeg tar opp ett sårt tema med bloggen min. Jeg snakker høyt om mye som folk såvidt tør å tenke en gang. Jeg ønsker å spre glede, gi motivasjon, være en inspirasjonskilde og ikke minst provosere. Hvis jeg bare hadde ønsket kommentarer som "Sååå fin du var i dag" så er vel kanskje ikke overvekt det riktige temaet å blogge om, da hadde jeg kanskje valgt å være en rosa blogger i stedet.

Selv om jeg ønsker å provosere så skulle jeg ønske at dere klarte å holde dere saklig. Diskusjoner er bra, personangrep er ikke. Skulle virkelig tro at noen av dere hadde blitt mistet i bakken når dere var små. Hva skjedde med å behandle folk med respekt?

Jeg kommer hvertfall til å fortsette å skrive meningene mine uansett hvor uenige dere er. Jeg kommer til å fortsette å kjempe for operasjon selv om dere mener at jeg "bare kan gå en kveldstur" for å gå ned i vekt og jeg kommer til å fortsette å posere for å vise at man faktisk kan se bra ut selv om man er sykelig overvektig.


Strike a pose!

 

 

 

Overvektige har også følelser


Blogging skal være gøy og noe jeg gjør fordi jeg liker det, ikke fordi jeg må. Det er ikke få ganger jeg har lurt på om jeg skal slette hele bloggen for å slippe alt styret og alt det negative men jeg ønsker så gjerne å dele hele denne prossessen med dere. DAGLIG så hagler det inn kommentarer fra folk som nærmest går til angrep på meg fordi jeg har valgt denne operasjonen og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor. Kan ikke operasjon er riktig for dere men det er riktig for meg!

Jeg blogger ikke for at dere skal overtale meg til å la være å ta operasjonen. Om det er sjalusi eller hva det er som spiller inn siden dere til tider behandler meg respektløst, vet jeg ikke. Hvilken skade gjør jeg dere om jeg velger operasjon? Mest sannsynlig så kommer jeg til å betale for den selv så det er heller ikke slik at "deres skattepenger" går med på å betale for operasjonen min.

Det handler ikke om at jeg er lat, mangler viljestyrke eller ønsker å ta en enkel utvei. Det handler om at jeg ønsker hjelp til å gå ned alle kiloene mine og ikke bare 20 av dem. Jeg kan ikke bare sitte på rompa og vente på at kiloene forsvinner etter operasjonen. Det må jobbes hardt for, men jeg får hjelp!

Jeg er så sliten av at alle skal ha en mening om meg og når jeg sliter ellers i livet også med personlige ting så hjelper det ikke å komme inn på bloggen hvor mennesker ønsker meg så vondt at de drar meg lengre ned. Jeg har følelser jeg også og her står jeg frem med en vekt på 140kg og får ikke annet enn dømmende kommentarer om hvor lat jeg er.

Nok en gang så vandrer tankene over på om jeg skal slette bloggen, slutte å blogge, stenge kommentarfeltet eller rett og slett få inn ett filter på dem som kommenterer styggest men jeg vil liksom ikke det heller.

Tenk over hva dere faktisk skriver på nett. Selv om dere gjemmer dere bak en skjerm så er det enkelt å finne ut av hvem dere er og ordene dere skriver kan ødelegge mer enn dere tror. Selv om jeg blogger så betyr ikke det at jeg automatisk fortjener masse usaklige kommentarer eller at dere kan la sinnet dere har mot alle overvektige gå ut over meg!

 



 

Mine overvektsplager


Når man er overvekt, eller sykelig overvektig som jeg er så er det ikke mangel på plagene. Man har de psykiske plagene, fysiske og ikke minst de medisinske. Jeg tenkte jeg skulle dele mine medisinske plager med dere slik at dere kan få ett innblikk i det.

 

- Insulinresistens; Denne er vel de fleste av dere klar over og den som jeg har skrevet mest om på bloggen. Vet dere egentlig hva insulinresistens innebærer? Det er rett og slett at kroppen ikke "tåler" karbohydrat så når jeg spiser karbo, produserer kroppen for stor mengde insulin som gjør at jeg legger på meg (I mitt tilfelle, ikke går ned i vekt).

 

- Høyt blodtrykk; Det er lenge siden jeg har målt blodtrykket mitt nå og selv om dette var normalt for ett halvt år siden så har jeg en følelse av at det fortsatt er høyere enn det bør være.

 

- Vonde knær; Når kroppen må bære på 140kg så sier det seg selv at det er mer enn knærene tåler. Før hadde jeg smerter konstant og nå er det værst dersom jeg sitter mye med bena bøyd eller går i trapper. Veldig ofte tar jeg heis i stedet for å gå trapper. Ikke fordi jeg er lat, men rett og slett at det gjør vondt i knærene!

 

- Dårlig kondis; De aller fleste av oss tør vel å påstå at man har dårlig kondis men hvor mange av dere kan si at dere holder på å krepere bare av å gå opp en slak bakke? Jeg blir faktisk andpusten bare av å gå i normalt tempo på flat mark. Dette har selvfølgelig en sammenheng med røyking også.

 

- Manglende overskudd; Jeg har alltid vært en person med mye overskudd og alltid like ernærgisk. Nå den siste tiden er jeg sliten konstant og etter jobb gjør jeg ikke noe annet enn å halvsove på sofaen. Jeg har lyst å sove hele tiden og velger bort å være sosial fordi jeg er sliten.

 

- Svetteutslett?; Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det for men jeg har slitt endel med utslett som klør, svir og vesker. Dette kommer på steder hvor huden ikke får puste, som under puppene og armene. Dersom jeg ikke dusjer hver eneste dag kommer dette med en gang.

 

- Cyster som sprekker; Siden jeg har PCOS så har jeg selvfølgelig cyster på eggstokkene (Helt ufarlig). Når disse sprekker så får man helt sinnsyke magesmerter som er ti ganger verre enn mensensmerter. Trenger vel ikke nevne at det er slitsomt når dem først sprekker steder hvor jeg ikke kan rulle meg på gulvet i smerte?

 

Dette var noen av punktene på mine medisinske plager. Jeg har blitt så vant til dem nå at det er noe jeg har slått meg til ro med at "Bare er slik". Har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til å slippe dette når jeg går ned i vekt!

 

Har dere noen spesielle overvektsplager?

 




Såklart har maten gjort meg feit


Jeg våknet opp til en diskusjon om bloggen/videoen min på kvinneguiden i dag. Heldgivis skjønner de fleste at det er ironi men det er også de som irriterer seg grønn fordi "Jeg spiser kake og drikker cola og skjønner ikke hvorfor jeg har blitt feit". I den sammenheng har jeg lyst å gjøre en ting klart; JEG HAR ALDRI PÅSTÅTT AT JEG IKKE HAR SPIST MEG FEIT. Såklart har jeg ikke blitt 140kg tung ved å leve på salat og vann, det sier seg selv.

Mange av dere legger igjen kommentarer på dette og tror jeg er såpass naiv at jeg ikke skjønner hvorfor jeg har blitt overvektig. Akkurat den delen er veldig klar for meg og selvfølgelig har jeg spist masse usunt. Poenget mitt som jeg har prøvd å forklare dere hele veien er at om jeg lever på 1600kcal eller 2500 så er vekten lik. JEG GÅR IKKE NED I VEKT SELV OM JEG ER PÅ KALORIUNDERSKUDD på grunn av insulinresistens. Veldig mange av dere tror dere vet alt og kan alt men da anbefaler jeg dere å sette dere inn i hva insulinresistens egentlig går ut på. Slik jeg fikk forklart av legen så må jeg ligge på så lavt som 1000kcal for å ned i vekt og derfor ønsker de at jeg skal bli operert. Dette er såklart legene på overvektsklinikken i Tønsberg som sier og ikke fastlegen.

Jeg merker også at det er mange av dere som irriterer dere grønne over at jeg ikke svarer på "kritikk" eller såkalt konstruktiv kritikk men jeg gidder ikke å bruke det lille overskuddet jeg har på å diskutere med bedrevitere som faktisk ikke har peiling.

 

Jeg har full forståelse for at jeg kan "provosere" folk og at dere er uenige men når alt kommer til alt så har dere faktisk ikke peiling.

 




Forskjellen på en anorektiker og en overvektig


En setning som jeg vil tro at alle overvektige får høre minst en gang løpet av livet er "Spis mindre og tren mer så går du ned i vekt". Vi bli dømt opp og i mente av de fleste rundt oss. På diverse blogger og forum florerer det av andres meninger og spesielt det med at alle overvektige er late er noe man stadig får lese.

Det jeg syntes er litt merkelig med dette er at jeg som overvektig blir dømt ut i fra min vekt. Mennesker tror dem automatisk vet hva som er best for meg og hva jeg bør gjøre fordi det i utgangspunktet er en teori om antall kalorier inn/ut. I utgangspunktet er det så enkelt men ikke i praksis. Det er ikke slik for alle.

Det å si til en overvektig person at dem må spise mindre og trene mer blir litt som å si til en anorektiker at dem må spise mer og trene mindre. De vet det er riktig men likevel er det noe som holder dem tilbake. Jeg vet jo selv hva jeg må spise og gjøre for å gå ned i vekt men det er jo det å gjøre det i praksis som er vanskelig. Er det noen som har peiling på kosthold så må det jo være oss som er overvektige.

Jeg tenker også litt på dem som er undervektige og som ikke er syke. De spiser og spiser, likevel får de kommentarer om at "Fysj så tynn du er, du må spise!". Flere av disse menneskene spiser jo mer enn meg og likevel går de ikke opp i vekt. Regnestykket er i utganspunktet enkelt men det finnes unntak. Flere unntak enn man tror desverre.

Før dere peker fingeren på meg som er overvektig så tenk over hvordan dere ville oppført seg mot en anorektiker. Ville dere virkelig være like "krass" og stygge i språket med dem som med meg? Det er like farlig og være undervektig og overvektig men prinsippet er jo det samme. Spis mindre hvis du er overvektig og mer hvis du er undervektig.

Bare fordi jeg ikke har en navnegitt sykdom så betyr det ikke at det er lettere for meg enn for jenta med anorexia.



Neste gang du kaller meg lat


Husk at jeg har 80kg overvekt å dra på, noe som tilsvarer 80 pakker sukker! Jeg vil påstå at jeg egentlig er ganske sprek med tanke på hva jeg gjør med vekten hengende på slep. Neste gang du ler av meg fordi jeg blir andpusten av gå opp en trapp.. Jeg skulle likt å sett deg gå opp en trapp med 80kg hengende etter deg! Mest sannsynlig hadde du hatt problemer med å komme deg opp første trinnet.

Mye av de vi overvektige gjør, ville aldri dere normalvektige klart dersom dere hadde "kledd" på dere vekten vår. Dersom du syntes det er gøy at vi har problemer med å komme oss ut av en bil.. Hvor lett hadde det vært for deg å gått ut av en bil med 80kg fordelt på kroppen din?

Uansett hva vi gjør, er det noe DERE mest sannsynlig ikke hadde klart med samme vekt. Tenk hvor sterk vi egentlige er og hvor mye vi faktisk klarer å gjennomføre til tross for alle kiloene vi drasser på. Tenk på det neste gang du kaller oss for lat!

Jeg lever som ett normalt oppegående menneske. Jeg gjør det meste en "normal" person gjør. Forskjellen er at det er mye tyngre for meg. Bare det å reise seg opp av sofaen er noe DU ville hatt problemer med, dersom du hadde hatt mine kilo. Derfor velger jeg å kalle meg sterk, ikke lat.




Lavkarboen gjør meg syk


Helt siden jeg begynte på lavkarbo som var over nyttår så har jeg slitt med magen. Først var den en uke med det jeg trodde var omgangsyken før det gikk over til diare og ekstreme magekramper. Det er også flere netter hvor jeg har våknet av at jeg er kvalm og ligger over doskålen en stund før jeg tilslutt klarer å sovne igjen.

Jeg har hørt at det er normalt å være litt dårlig i magen akkurat i begynnelsen på lavkarbo men magekrampene er så ille at tårene triller når de først setter i gang. Jeg tør nesten ikke å spise mat lengre fordi alt kommer opp igjen. Jeg er konstant svimmel og sliten fordi jeg ikke får i meg næring.

Jeg skal til legen i morgen for å finne ut om det faktisk er lavkarboen som gjør dette eller om jeg faktisk er syk. Hvis det er lavkarboen og jeg får beskjed om å legge fra meg den så kommer jeg til å bli skikkelig fortvilet fordi jeg trives så godt med maten og alt. Har absolutt ikke lyst å gå tilbake til det gamle kostholdet mitt. Jeg har også tenkt på om det er fordi jeg spiser for mye fett men eneste jeg gjør annerledes nå enn før er at de verste karbohydrat kildene er byttet ut med grønnsaker. Vil nesten tro at jeg spiser mindre fett nå enn før!

Dere kan si hva dere vil men å våkne på natta av kvalme, ekstreme magekramper og diare er ikke normalt. Hvis dette er plager man må igjennom på lavkarbo så ønsker ikke jeg å gå på det fordi det er kroppens måte å si i fra om at noe er galt på. Jeg ønsker ikke ett kosthold hvor jeg må slite med "bivirkninger".

Jeg vet jo ikke om det er lavkarboen som gjør meg syk men en ting er hvertfall sikkert og det er at jeg håper legen finner ut av noe i morgen for jeg kan faktisk ikke holde på slik lengre..


Dagens middag

Les mer i arkivet » Januar 2016 » November 2015 » Oktober 2015


Hei! Mitt navn er Kristine Fjellestad og helt siden jeg var liten så har jeg kjempet mot overvekten. Den 04.12.12 tok jeg en gastric bypass operasjon og har totalt gått ned 80kg. Jeg kommer til å skrive om veien videre som slankeoperert og alle utfordringene det byr på. Akkurat nå er lidenskapen min sunn mat og trening så det er nok noe som kommer til å gå igjen her :)

For kontakt:
kristinefjellestad@yahoo.no







hits